Sagt av Siste Dagers Hellige
Noen tanker etter å ha syklet Rallarvegen
Vi har lagt bak oss noen utfordrende år og vi bombarderes stadig av negative nyheter, konspirasjonsteorier og katastrofer. Hva fokuserer vi på og hvordan lar vi det påvirke oss?
Herren har sagt: “Mennesket er til for å kunne ha glede.” Men hvordan klarer vi å finne glede i en så urolig verden? Vi vet av Guds plan, at vi ble sendt til jorden for å utvikle oss. Vi har aldri fått et løfte om at det skulle være lett, men at det skulle være verdt det.
I sommer tok Jørn Ivar og jeg med oss vårt eldste og yngste ‘barn’ på Rallarvegen - en 81 km lang sykkelvei fra Haugastøl til Flåm. Det ble en fantastisk og lærerik tur!
Men - 81 km er langt! Det ble mange timer på sykkelsetet. Når du har med en 8 åring på tur (og la oss være ærlige, en middelaldrende dame som aldri har syklet så langt før) skjønte vi straks at vi måtte være bevisste på hva vi skulle fokusere på for å klare å gjennomføre.
Jørn Ivar er jo en erfaren syklist (han syklet fra Nordkapp til Lindesnes i fjor sommer!) og underveis ropte han ut hvor mange km vi hadde syklet. Hver km ble en liten seier. “Oi, vi har syklet 2 km allerede … bare et par km igjen så tar vi en pause!”
I livet føles det også ofte slik, det er langt fram mot målet. Klarer vi å fokusere på hvor langt vi har kommet, heller enn på hvor mye det er igjen å gjøre?
I Lære og pakter 64: 33-34 står det: “Derfor, bli ikke trette av å gjøre godt, for dere legger grunnvollen til et stort verk, og ut av små ting kommer det som er stort. Se, Herren krever hjertet og et villig sinn, og den som er villig og lydig, skal ete det gode i Sions land i disse siste dager.”
På Rallarvegen satte vi ingen rekorder på tid eller stil. Men det var heller ikke målet. Vi trenger ikke være redde for om reisen vår går sakte eller at utviklingen vår går sent, så lenge vi beveger oss i riktig retning. Opp og fram. Alt Herren krever av oss; at vi er villige … Villige til å gjøre så godt vi kan og utvikle oss.
Mange har kjørt Rallarvegen før oss. Stien er bra, og det var skilt som forklarte veien og hvor langt det var igjen. På den måten var det lett å finne frem.
Når vi prøver å finne vår vei i en utfordrende verden er det beste fokuset å se mot Frelseren og Hans eksempel. Som Jesus sier i 3 Nephi 27:27: “Derfor, hva slags menn(esker) burde dere være? Sannelig sier jeg dere, likesom jeg er.”
OK kan du si. Det er jo et vidløftig mål å tenke at vi kan bli som Frelseren. Han er jo perfekt og vi kommer til kort. I samfunnet idag tror jeg det har blitt et felles mantra. “Jeg er ikke god nok. Jeg når aldri opp.” Aldri før har det vel vært så mye psykiske utfordringer og depresjon. Vi sammenligner oss med de glansede bildene andre presenterer på sosiale medier. Vi strever med å tro på, og elske oss selv.
I Matteus 22: 37-39 leser vi at det største budet er at “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og du skal elske din neste som deg selv.” Tidligere har jeg tenkt at dette handler om at vi må ha større kjærlighet til andre - vår neste - men er ikke det et like stort bud om at vi skal elske oss selv!? Og når vi elsker oss selv aksepterer vi oss selv akkurat sånn som vi er, med alle våre svakheter og uforløst potensiale. Når du elsker deg selv belønner du din egen utvikling.
En ting vi raskt oppdaget på turen vår, var at belønning ble kjempeviktig. Langs ruten de første 20 kilometerne poppet det opp skilt med jevne mellomrom: “kun 20 km til nystekte vafler”, “kun 15 km”, “kun 5 km.” Aldri har vi gledet oss mer til vafler og aldri har vel vafler smakt bedre!
Hva er dine “vafler” på reisen mot det å bli lik Frelseren? Belønner du deg selv om du er flink å lese i Skriftene? Skryter av deg selv når du klarer å opparbeide en ny god vane?
Vi er alle på forskjellige nivå i livet, men når vi arbeider med flid for å vokse og utvikle oss, kan vi bli litt bedre dag for dag. Det å bli lik Frelseren er ikke gjort i en håndvending, men så må vi også huske at heller ikke Jesus mottok fylden til å begynne med, han mottok nåde for nåde.
Perfeksjon er umulig. På turen vår oppdaget vi det ganske fort da vi skulle prøve å finne det perfekte stedet å campe om natten. Vi fant et fint sted, men vi hadde lyst til å sykle litt lenger. Vi syklet videre, men ett sted var for fuktig, ett for folksomt, ett manglet vannkilde. Vi fant tilsynelatende det perfekte stedet til slutt, inntil vi oppdaget de store svermene av knott …
Ingen steder er perfekte, ingen mennesker er perfekte. Så hvorfor er vi så kravstore til oss selv om å være perfekte?
President Holland har sagt: “Jeg tror ikke Jesus mente at hans preken om dette emnet om ‘å bli perfekt’ skulle være en verbal hammer for å hamre løs på oss om våre svakheter. Nei, jeg tror han mente den som en hyllest til hvem og hva Gud den evige Fader er og hva vi kan oppnå sammen med ham i evigheten. Vårt eneste håp om sann fullkommenhet er å motta den som en gave fra himmelen – vi kan ikke ‘fortjene’ den. Dermed gir Kristi nåde oss ikke bare frelse fra sorg og synd og død, men også frelse fra vår egen vedvarende selvkritikk.”
Fullkommenheten vi streber etter er altså en gave fra Herren. Men når det er sagt: Vi kan ikke bruke det som en sovepute. Herren forventer innsats fra oss … han gleder seg over oss når vi gjør mange ting av egen fri vilje.
Det er en plan for dette livet. Frelsesplanen eller lykkens store plan. Vi kom hit for å kunne ha glede - vi utvikler oss ved å lære og vokse og bli den beste versjonen av oss selv. Belønningen kommer på slutten av reisen, for døden er ikke slutten.
Rallarvegen var lang, men vi kom vi oss endelig i mål alle fire. Ikke fullkomment på noen måte - men lykkelig og takknemlig over at vi hadde klart det!
Så hva lærte vi på Rallarvegen? Vi lærte at vi kan klare vanskelige ting om vi tar det litt om gangen, har riktig fokus og støtte fra gode eksempler. Vi hadde det i oss! Og med nok vafler i magen var det en stor glede å endelig nå målet …
Nyt reisen!