Flere måter å tro på
Jeg har et lite hobby-prosjekt, som jeg ikke skal gå nærmere innpå nå, men det gir meg muligheten til å snakke med forskjellige medlemmer av Kirken og også tidligere medlemmer av Kirken, og høre deres trosreiser.
Det jeg registrerer både i deres svar når vi snakker om tro, eller sågar mangel på tro, eller troen på noe annet, er at vi som mennesker er ulike. Vi har ulike ståsteder, vi kan tolke doktriner ulikt – vi kan legge ulik vekt på forskjellige læresetninger. Vi opplever at Herren snakker til oss på ulike måter og i ulik grad, og det er kjempespennende og lærerikt!
Der jeg tidligere kunne være tilbøyelig til å ha fordommer mot andre trosretninger, eller mot de som av ulike årsaker velger å ikke tro – har jeg nå, heldigvis, fått muligheten til å utvikle meg på dette området og kommet til et punkt hvor jeg anerkjenner at jeg ikke bare kan lære noe av dem, men faktisk bli oppbygget av å snakke med dem. Jeg begynner å forstå at bak valg som mennesker tar, er det som regel en historie. Jeg begynner å forstå at alle dem som velger å gå ut av Kirken ikke bare gjør dette fordi de sluttet å lese i Skriftene eller sluttet å be, som man så lett kan tro. Jeg har også forstått at for veldig mange som tar dette skrittet, ligger det en dyp og vond sorg bak. Jeg har også lært at de som tar slike valg, like mye fortjener min anerkjennelse og kjærlighet og heia-rop, som de som “holder fast i jernstangen”, fordi – vi er alle sønner og døtre av en himmelsk Fader.
For meg har det aldri egentlig vært vanskelig å tro på evangeliet. Jeg har heller aldri hatt særlig utfordringer med å akseptere normer, bud og befalinger som jeg har lært i Kirken. Det jeg har lært i det siste – er at slik oppleves det ikke for alle, for vi mennesker er ulike, ikke bedre eller dårligere enn hverandre – men ulike! For meg har dette vært en, sikkert veldig sen, men nyttig lærdom å tilegne meg – fordi fordommer, og i det hele tatt spekulasjoner om hvorfor folk gjør som de gjør, ofte ikke faller positivt ut, og som regel er de også ofte feil og de kan hindre oss i heller å gjøre godt. Jeg er også glad for at vi som siste dagers hellige, ikke trenger å være støpt i samme form og at vårt medlemskap i Kirken ikke er basert på konformitet (eller det å være en gjeng med sauer, om du vil) – men at vi samles her i Kirken med våre ulike historier og trosreiser, på grunn av et felles mål og en felles tro på at Gud, vår himmelske Fader lever og at hans Sønn Jesus Kristus lever og er hele denne verdens Frelser og at Den hellige ånd lever, er en del av Guddommen og kan virke i vårt liv i henhold til våre og andres behov.
Som Joseph Smith sa i Lære og pakter 76:22–24:
“Og nå, etter de mange vitnesbyrd som er gitt om han, er dette vitnesbyrd som vi gir om han, det siste av dem alle: At han lever! For vi så ham, ja, ved Guds høyre hånd, og vi hørte røsten bære vitnesbyrd om at han er Faderens Enbårne, at ved ham og gjennom ham og av ham blir og ble verdener skapt, og deres innbyggere er født sønner og døtre av Gud.”
Dette er selve kjernen i vår tro. Joseph Smith har sagt: “De fundamentale prinsipper i vår religion er apostlenes og profetenes vitnesbyrd om Jesus Kristus, at han døde, ble begravet, oppsto på den tredje dag og for opp til himmelen: og alt annet som henhører til vår religion er bare supplement til dette.”
Det finnes et uttrykk som har blitt brukt som jeg vet har falt enkelte litt tungt for hjertet, nemlig “kafeteria-mormon”, selv om vi ikke lenger selv omtaler oss som mormonere naturligvis, men siste dagers hellige. Uttrykket brukes ofte som en beskrivelse av at man “shopper” enkelte doktriner og velger bort andre slik som man kjøper seg mat i en kafeteria – man velger seg det man liker og velger bort det man ikke liker. Enkelte tenker at i Kirken gjelder “alt eller ingenting” – slik at om det er noe jeg ikke forstår eller noe jeg kanskje til og med er uenig i, ja, så er det ingen plass for meg.
Jeg tror ikke det stemmer! Jeg tror at vi har plass til alle som ønsker å komme tilbake til vår himmelske Fader og som ønsker å lære hvordan å gjøre det, som vi gjør her i Kirken. Ved å si dette mener jeg ikke å si at det ikke finnes synder eller grunner til disiplinære tiltak, som har som hovedhensikt å være til hjelp og ikke som en straff – men at det både er rom for ulike tanker og oppfatninger og nivåer av tro – og at vi alle kan lære av hverandre, akkurat som vi som siste dagers hellige også kan lære gode ting av andre kirkesamfunn. Jeg tror ikke at Jesu Kristi Kirke har enerett på godhet og sannhet, men at den kan finnes overalt og at det er det vi skal søke etter – ref. den 13. trosartikkel som bl.a. forteller at vi trakter etter alt som er dydig, skjønt, prisverdig og godt.
Jeg tror at en slik “ekslusivisme” (altså tanken om at “vi er de eneste”) er usunn, selv om jeg nok har vært en tilhenger tidligere. Jeg har lest at en nylig foretatt undersøkelse viser at påstanden: “Jeg sluttet å tro at det var kun én sann kirke”, er den andre mest vanlige grunnen til at mennesker forlater Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. En interessant observasjon. Kanskje det finnes bedre måter å fortelle hva vi faktisk har å tilby enn denne påstanden?
Nå skal ikke dette oppfattes slik at jeg mener det er likegyldig hvilken kirke vi tilhører. Det er tross alt en grunn til at jeg er en siste dagers hellig og ikke noe annet. Jeg tror fullt og helt at evangeliet som forkynnes i Jesu Kristi Kirke både er sant og inneholder det vi trenger å vite og følge, samt de ordinanser som kan hjelpe oss og andre å komme tilbake til vår himmelske Fader. Jeg tror også at Mormons bok er sann og er en bok med en enorm kraft til å gjøre oss til bedre mennesker, ved at den styrker vår tro. Men – jeg tror også på at man kan lære om både godhet, nestekjærlighet og sannhet mange andre steder enn innenfor Kirkens fire vegger.
Noen husker kanskje historien jeg delte i mitt vitnesbyrd for noen uker tilbake – om naboen min og jeg som var ute og jogget sammen og at han, ikke jeg, stoppet opp og spurte en dame som satt ved siden av stien med hunden sin og med hundens halsbånd viklet rundt beina sine om hun trengte hjelp. Dette var tilfeldigvis en søndag morgen. Jeg dro i kirken etterpå, ikke han – men JEG tror at han gjorde seg berettiget til en større velsignelse enn jeg gjorde denne dagen.
Jeg mener ikke å sette bud og befalinger opp mot hverandre, selv om Jesus faktisk selv gjorde det – i Matteus kapittel 22 sa han: “Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.” – men ja, jeg tror noen bud er viktigere enn andre.
Og ser vi i 1 Korinterbrev kapittel 13, fra vers 1, så står det: “Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.” Og så i vers 13: “Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.”
Så i min lille historie hadde jeg troen – men naboen min hadde gjerningene. Jakob har noe å si om dette i kapittel to:
“Mine brødre! Hva gagner det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Dersom en bror eller søster ikke har klær, og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: Gå bort i fred, varm dere og spis dere mette! – men ikke gir dem det legemet trenger, hva gagner da det? Slik er det også med troen. Dersom den ikke har gjerninger, er den død i seg selv. Men en kan si: Du har tro, og jeg har gjerninger. Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg vise deg min tro av mine gjerninger! Du tror at Gud er én. Du gjør vel! Også de onde åndene tror det - og skjelver. Men vil du vite det, du uforstandige menneske: Troen uten gjerninger er unyttig. Ble ikke Abraham, vår far, rettferdiggjort av gjerninger, da han ofret sin sønn Isak på alteret? Du ser at troen virket sammen med hans gjerninger, og at troen ble fullkommen ved gjerningene.”
I en bok skrevet av Ekhardt Tolle, står det: “Man HAR ikke kjærlighet – man GJØR kjærlige handlinger”. Kanskje dette prinsippet kan overføres til tro også, til noe slikt som: “Man HAR ikke tro – man utfører handlinger ved tro” eller man har tro hvis man handler.
Jeg tror og mener at Jesu Kristi Kirke er en helt enestående kirke i sin organisasjon, ved at vi ledes av menn og kvinner som kalles av Gud – noe vi selv kan få vitnesbyrd om. De programmer som Kirken utvikler og de doktriner og bud som vi lærer er ikke en lang to-do liste over ting vi skal og ikke skal gjøre, som skal utmatte oss og gi oss konstant dårlig samvittighet over alt vi ikke rekker over - men de er et hjelpemiddel til oss mennesker, som ikke er lik Gud og dermed ikke er perfekte, til å kunne bli bedre. Kirken, programmene og evangeliet er ikke målet – men middelet!
Jeg tror det er klokt av oss å forstå at vi er mennesker og at vi vil falle nå og da. “Det spiller ingen rolle hvor mange ganger vi faller - bare vi reiser oss opp en gang mer” sier et uttrykk - jeg tenker at DET er EN av måtene vi kan tjene Gud på, ikke ved å tro at vi ved å ha sterk nok tro aldri vil falle eller gjøre noe galt – men ved å reise oss opp og prøve igjen når det faktisk skjer – for det vil det. Og ved å ikke dømme oss selv så hardt og tenke at nå kan ikke Gud elske meg. Ja, vi vet at han ikke godkjenner noen synd, vi vet at ugudelighet aldri har vært lykke – men det kommer av konsekvensene som synden gir – ikke at Gud slutter å elske oss – for det gjør han aldri. Vi kan faktisk ikke engang gjøre oss fortjent til hans kjærlighet til oss – for den er der konstant og venter ikke på at vi skal gjøre oss verdig den.
Det er heller ikke meningen at vi skal gjøre alt til enhver tid. Jeg tror vi egentlig kan legge bort og glemme hele “kafeteria-mormon-begrepet” eller “A4”– stempelet og slå oss til ro med det faktum at vi som mennesker, med en begrenset mengde energi og ikke minst tid, ikke KAN gjøre alt, alltid. Og det er helt greit.
Det er overraskende ofte jeg får til svar at “joda, jeg kan godt gjeste podkasten – men jeg er nok ikke noe ‘A4-medlem’ – hva i all verden er et ‘A4-medlem’”? Jeg aner ikke – men jeg tror kanskje det er et begrep som egentlig beskriver det de tror andre får til og hvordan de tror andre er – gjerne en oppfatning basert på å ha sett disse andre en eller to timer på søndag i pentøyet sitt.
Jeg ble en gang stoppet mer eller mindre på vei ut døren for å gjøre et hjemmelærerbesøk, som det het da, fordi jeg ble oppringt av en nær slektning som trengte hjelp av meg. Vedkommende måtte faktisk minne meg på at hun kanskje trengte meg mer da enn de jeg skulle besøke, som var tilfellet. Ofte er det ikke valget mellom godt og dårlig vi står overfor – men vi må velge mellom gode ting – for vi har ikke mulighet til å gjøre alt. La oss heller ikke glemme at det av og til fordres mindre av oss enn vi kanskje tror. Som forelder kan det være lett å kjenne på følelsen av at “jeg klarte det ikke” når et barn ikke viser interesse for å gå i kirken f.eks. Mens faktum er at vår oppgave kun er å lære bort prinsippene – resten gjøres av Herren og vedkommende selv.
Jeg er så fascinert over versene i 1. Nephi kapittel 7, hvor vi kan lese: “Og det skjedde at vi gikk til Ismaels hus, og vi fant nåde for Ismaels øyne, så vi talte Herrens ord til ham. Og det skjedde at HERREN BLØTGJORDE Ismaels hjerte(!), og også hans hus, så de reiste med oss ut i villmarken til vår fars telt.” Vi skal gjøre vår del, så vil Herren gjøre sin. Det var Herren, IKKE Nephi, som bløtgjorde Ismaels hjerte.
For MEG, handler det å tjene Gud om å gjøre det vi trenger å gjøre for å fylle oss selv med sannhet, slik at vi kan få vår tro styrket, slik at troen besitter en slik kraft at den dytter oss til å gjøre godt. Det vil si, å ta godt vare på vår familie, enten man er gift eller ikke, ta godt vare på våre medmennesker f.eks. ved å spørre en dame som har viklet sin hunds halsbånd rundt beina om hun trenger hjelp, og ikke minst ta godt vare på oss selv, både fysisk og psykisk slik at vi har overskudd til å gjøre godt mot andre. Ved å behandle oss selv om sønner og døtre av en himmelsk Fader som elsker oss og forstå hvilken verdi og potensiale som ligger i det – er det kanskje lettere å behandle andre slik også?
Vi kan virkelig få vite at Gud lever og er vår himmelske Fader. Vi kan få vite at Jesus Kristus er vår Frelser og Forløser og det er fantastisk – men vårt kall er ikke å utelukkende besitte denne kunnskapen. Den gagner oss ikke – om vi ikke tjener våre medmennesker. Jeg trenger å lære dette for å bedre utføre mitt kall til å tjene Gud.