Cherina Go’hjerta 80 år

Av Joanna Bjerga

Stavanger

Hei Mamma!
Hello Sweetheart!
Jeg har lovet Cathrine et innlegg til lokalsidene i forbindelse med 80-årsdagen din.
Oh Dear! Må jeg gjøre noe?
Neida. Jeg må bare sjekke litt fakta med deg.

Cherina Norah Go’hjerta ble født 27. juni 1944. På dagen 100 år etter at Joseph Smith jr. ble drept i Carthage, og dermed husker jeg den datoen også. Hun ble født i byen Jos, nord i Nigeria, der hennes foreldre, sveitsiske Eugene Schaer og britisk/kamerunske Norah Lord hadde bosatt seg.

Norah døde tragisk allerede i 1945. Cherina ble dermed sendt på kostskole i England allerede som seksåring, og tilbragte derfor de fleste ferier i Sveits, hos sin tante og onkel, eller i England. Hun reiste også tilbake til Nigeria med jevne mellomrom, og bevarte alltid et nært og godt forhold til sin far.

Cherina vokste ikke opp i noe religiøst hjem. Faren Eugene var selverklært ateist, men som 14-åring valgte hun likevel å bli døpt i den Anglikanske kirke.

Som tenåring fortsatte hun utdanningen i Sveits, og målet var å bli ballerina. Da hun fylte 18, hadde ikke lenger faren hennes råd til den kostbare ballettutdanningen. Cherina tok det med fatning, og erklærte at hun ikke lenger ønsket å bli danser, men heller skuespiller, og dro til England der hun kom inn på The Royal Academy of Dramatic Art (RADA) – på første forsøk.

23 år gammel, med en spirende skuespillerkarriere på gang, ble hun gravid, og valgte å beholde barnet. Hun reiste hjem til Nigeria, der hennes far nå bodde, og jeg ble født der.

Selv om hun var forberedt på å slå seg til ro i Nigeria, valgte hun etter noen måneder likevel å flytte tilbake til London. Det gikk bare noen uker før misjonærene banket på døren hennes, og selv om hun i første omgang slapp dem inn av ren høflighet og litt nysgjerrighet, gikk det ikke lang tid før hun forsto at her hadde hun funnet noe viktig og riktig.

“It felt familiar somehow,” har hun sagt. Som om det var noe hun kjente igjen.

I november 1968 ble hun døpt i London. Hun hadde funnet sitt åndelige hjem, og fikk raskt oppgaver, blant annet i Primær, der hun var president etter bare noen måneder som medlem. Et par år senere dukket det opp en kjekk, norsk filmregissør og produsent som var i ferd med å ferdigstille sin første spillefilm, og i 1972 giftet Cherina seg med sin Ragnar Lasse Henriksen i London Tempel.

I 1975 flyttet familien Henriksen, som nå besto av mor og far og tre barn: Magnus, Ranya og meg - til Oslo. Så fulgte travle år med barna som kom som perler på en snor: ElRay, Boris og så Micah. Cherina var mamma på heltid, og sannsynligvis også Norges første aerobicinstruktør, da hun dro i gang “Dansetrim” i skolens gymsal for husmødrene på Vestli. Hun lærte seg norsk på rekordtid, og var aktiv i menigheten, både i GUF (UK/UM), Primær og Hjelpeforeningen, og bidro med sine talenter innen skuespill og dans ved flere anledninger. Blant annet regisserte og instruerte hun fremføringen av “Dovregubbens hall” komplett med dansende troll og tusser til områdekonferansen i Danmark i 1976.

I 1982 flyttet hele familien til Sveits, der de to siste barna, Marcel og Joseph ble født. Der ble de i nesten 9 år, før de i 1991 vendte nesen hjem til Oslo igjen. Så ble det noen år på Flå i Gudbrandsdalen og deretter Vestfossen – og i disse årene tilhørte de Drammen menighet og en tid også Hokksund gren. Da familien bodde på Flå kjørte hun guttene til og fra aktiviteter og Seminar i Drammen, halvannen time hver vei hver uke. Da de flyttet nærmere kirken ble det enklere, men hun savnet faktisk tiden og samtalene hun hadde hatt med tenåringene i bilen.

Deretter fulgte noen år i Grimstad og Arendal menighet, før hun og Lasse til slutt havnet i Tønsberg.

Cherina har alltid vært glad i å skrive, og tok dette opp igjen da barna var blitt litt større. Hun har skrevet mange dikt. Noen lune og humoristiske, andre såre og undrende.

Etter hvert som barna vokste til var hun også ute i arbeidslivet i perioder. Hun jobbet som lærervikar, som markedssekretær og regnskapsmedarbeider, blant annet.

Lasse tok så etternavnet Go’hjerta for å hedre sin mor Solveig, som i mange år drev kiosken ‘Mor Go’hjerta på Bjølsen i Oslo og var viden kjent som nettopp Mor Go’hjerta. Han begynte også å bruke sitt første fornavn Ragnar. Dermed ble Cherina og Lasse Henriksen til Cherina og Ragnar Go’hjerta. Navnet skulle være både beskrivende og inspirerende – og det har det virkelig vært.

Fra tiden på Flå og frem til nå har livet til Cherina vært preget av sykdom og tunge omsorgsoppgaver. Hennes far Eugene fikk kreft, og ble hentet hjem til Norge og døde på Flå. Svigermor Solveig bodde hos Cherina og Lasse på Vestfossen som pleietrengende, og senere på sykehjem i Grimstad, der hun fikk besøk hver dag frem til hun døde. Lasse fikk Parkinsons sykdom, og senere kreft, og hele denne tiden slet Cherina selv med alvorlig hjertesvikt. Men hun har likevel alltid stilt trofast opp i menighetene hun har tilhørt, og vært et eksempel på godhjertet tjeneste og et inderlig sterkt vitnesbyrd.

I nyere tid er jeg blitt overbevist om at “Herren reddet meg fra trelldom og rev meg ut av Babylon” da misjonærene kom til min dør for 55 år siden. Det er her, i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige at jeg har lært om vår himmelske Fader og Jesu Kristi karakteregenskaper og om hans forsoning, og Den hellige ånds gave, som jeg er evig takknemlig for. Jeg vet at uten deres guddommelige hjelp ville livet vært veldig mye vanskeligere. Det var selvsagt aldri ment å være lett. Men de øyeblikkene av fred som overgår all menneskelig forståelse, ville jeg ikke ha opplevd. Jeg er dypt takknemlig for den strukturen som et liv i evangeliet har gitt meg, og for kunnskap og forståelse. It has been an overwhelming growing experience. Growing old experience. (Cherina Go’hjerta)

Cherina er påpasselig med å holde jevn og god kontakt med alle de åtte barna, og de etter hvert 14 barnebarna og fire oldebarna. Ikke minst gjennom familiechatten der hun deler visdomsord og åndelige tanker hver dag, og passer på at ingen bursdager blir glemt.

“I’m the oldest member in Tønsberg now” sier hun smilende, vel vitende at hun nærmest er blitt menighetens maskot. Og nå er hun nettopp blitt kalt til Primær - igjen.