Ina Aabo 90 år
8. april 1934 ble det født en liten pike på Konnerud i Drammen. Hun var det andre barnet til Dagmar Josefa (Jossi) og Ingvald Solberg. Fra før hadde de en datter som var 5 år eldre. Hennes navn var Judith. Denne nye datteren fikk navnet Ina.
Ikke lenge etterpå flyttet de fra Konnerud til Sande som er ca. 2 mil sørover fra Drammen. På dette stedet hadde Ina alle sine barne- og ungdomsår. Omtrent 3 år etter at hun Ina ble født fikk familien enda et barn. Denne gangen en sønn som de kalte Ivar. Ivar ble imidlertid bare 5 måneder før han døde av sykdom. Dette var en stor sorg for familien.
Moren til Ina var for det meste hjemmeværende da Judith og Ina vokste opp, men faren Ingvald var sjømann og var borte mange måneder av gangen. 1930-årene var preget av mange utfordringer i samfunnet grunnet det som er omtalt som Den store depresjonen. Arbeidsløsheten var veldig høy og økonomien dårlig for de fleste. Dette ble avløst av den andre verdenskrig som brøt ut da Ina var 6 år og varte til hun var 11 år.
Selv om dette, generelt sett, var vanskelige år i samfunnet, følte aldri Ina at de manglet noe. Sande er et landbruksområde som hadde mange bondegårder. Mens folk i byene var avhengig av rasjoneringskort for å få utlevert den maten de trengte, kunne de som bodde på landet kose seg med alt de kunne ønske å spise av egg, mel, kjøtt, frukt og grønnsaker av forskjellige slag som de fikk ved å bytte tjenester eller arbeide på gårdene.
Årene gikk og Ina vokste til. Hun gikk på skole i Sande sentrum. Dette var omtrent 5 kilometer fra deres hjem og hun gikk denne veien frem og tilbake hver dag. Ina hadde gode venner som hun lekte med både på skolen og etter. Hun har også noen gode minner fra krigen. Selv om de bodde på landet, var soldater i uniformer ofte å se. En dag hun skulle ta toget løp hun på bommen som stod som sperre for kryssende trafikk. Hun kom blødende inn på toget. En av de tyske soldatene syntes synd på henne, kom bort og gav henne drops og godterier.
Da Ina var barn lærte hun fra sin mor at vi har en himmelsk Fader og de bad alltid aftenbønn sammen. Det var en fast bønn hun leste, men senere i livet ble bønnene hennes mer personlige og hun fikk føle bønnens kraft ved at bønnene ble besvart.
Selv om moren lærte henne om Gud og bønn, så gikk de ikke i noen kirke og hadde ingen religiøs forankring i hjemmet. Men da hun fylte 15 år ble hun konfirmert i Sande kirke. Moren (Jossi) hadde imidlertid et annet utgangspunkt i forhold til religiøs bakgrunn. Vi skal komme tilbake til dette.
Som 17-åring begynte Ina i lære som frisør. Først i Sande, men flyttet senere til Drammen på hybel. Da hun var 20 år gammel traff hun Egil som skulle bli hennes ektemann. De bodde begge på samme kant av byen og tok ofte samme trikk fra sentrum og hjem. Egil fikk tidlig et godt øye til denne søte frisørdama og prøvde så godt han kunne å få øyekontakt når de møttes på trikken. En dag han lykkes med dette sendte han et bredt smil og dette ble gjengjeldt med et tilsvarende smil fra Ina. Ina gikk normalt av noen stoppesteder før Egil, men denne gangen gikk han av samtidig med henne. Egil var på denne tiden er sjenert mann, men sannsynligvis med noen kleine ordvekslinger, lykkes det ham å gjøre avtale om et nytt møte. Det ble mange møter og snart forlovet de seg. De ble gift i 1955 da Ina var 21 år gammel og Egil 26. Året etter ble deres første barn, Per, født. I 1957 ble deres neste barn, og eneste datter, Kari født. I oktober 1959 kom Egil jr.
Hun forteller selv om det som da skjedde:
“En stund etter at jeg var blitt gift og nettopp hadde fått mitt tredje barn begynte jeg å få mange tanker om hensikten med livet. Jeg hadde en tro på et liv etter døden og jeg begynte å tenke på hvordan dette ville arte seg og hvordan det ville bli for meg. Tanken kom at hvordan jeg vil få det i evigheten er avhengig av hvordan jeg lever nå. Jeg fikk da lyst til å leve et liv som behager Gud og jeg ønsket å lære mer om han. En dag sa jeg til mannen min, Egil: ‘Jeg syntes vi skal få oss en bibel for jeg ønsker å lese i den.’ Vi kjøpte ikke en med en gang, men jeg fikk låne en med gotisk skrift. Den var vanskelig å lese så jeg fikk egentlig ikke noe særlig ut av den.
Men, Gud kjenner oss og han visste at nå var tiden moden for at jeg kunne motta undervisning. Så en kald og grå regnværsdag i oktober 1959 ringte det på døren og utenfor stod det to misjonærer. Jeg hadde sett dem ofte og visste hvilken kirke de representerte, så jeg utbrøt med glede: ‘Å ja, dere kommer fra Jesu Kristi Kirke, vær så god og kom inn.’
De så overasket på hverandre da de sikkert ikke var vant til å bli tatt imot på den måten. Etter bønnen som de startet med begynte de å undervise meg fra Skriftene. Jeg syntes alt de sa hørtes så riktig og sant ut, og jeg følte en varm glede spredte seg i hjertet mitt.
Senere da Egil kom hjem fortalte jeg ham med begeistring om besøket. Jeg sa: ‘De spurte om å få komme igjen, og det er vel greit?’ Han svarte: ‘Ja, du kan snakke med dem du, men jeg bryr meg ikke noe om det.’
De kom regelmessig og underviste meg. Jeg ble mer og mer overbevist om at alt de sa var sant og jeg bestemte meg snart for å døpe meg. Jeg ble døpt en søndag etter nadverdsmøtet, 21. februar 1960. Mine to første barn, Per og Kari, var allerede døpt i statskirken på det tidspunktet, men mitt tredje barn, Egil jr. som ble født bare et par uker før misjonærene kom ble ikke døpt i statskirken. Alle de tre og tre barn vi fikk senere, Harald, Runar og Ingar, ble alle døpt da de fylte 8 år i Jesu Kristi Kirke. Egil, min mann, fikk etter hvert interesse etter at jeg var døpt og ble selv døpt ca. to måneder etter meg.”
Jeg sa vi skulle komme tilbake til mor (Jossi) og fortelle noe interessant om henne. Hun var faktisk født inn i et siste dagers hellig hjem. Begge hennes foreldre og flere av hennes eldre søsken var medlemmer. Men uvisst av hvilken grunn var noen i søskenflokken ikke medlemmer. Jossi var en av disse. Som en følge av at Ina ble et medlem og at hun begynte å snakke med sin mor om dette, ble også hun døpt. På denne måten ble Ina leddet som bandt to generasjoner før henne sammen med generasjonene som har kommet etter henne, inn i pakten og Kirken.
Fortsatt ser hun tilbake på sin dåp og årene etter med stor glede. Tiden raste av gårde med aktiviteter i kirken flere dager i uken, mange forskjellige kall og oppgaver, ulike aktiviteter, konferanser og tempelturer til London og senere Stockholm tempel.
I forbindelse med feiringen av sin 90-års dag, samlet hun hele sin etterslekt og noen venner fra Kirken. Det var da ca. 30 personer til stede. Over videolink fikk hun gratulasjoner fra barnebarn og oldebarn som bor i Canada og USA. På grunn av at hennes datter Kari flyttet til Canada har hun nå 28 familiemedlemmer som er bosatt der. Her hjemme i Norge har hun 24 familiemedlemmer, så hun har etter hvert fått en stor etterslekt.
Som for de fleste har også Inas liv bydd på både gleder og sorger. Spesielt tungt var det å miste sin eldste sønn Per da hun var 60 år, sin mann da hun var 74 år og sin datter Kari da hun var 85 år. Til tross for livets utfordringer elsker hun livet og er spesielt glad for sitt medlemskap i Kirken. Hun har et brennende vitnesbyrd og har en urokkelig tro på bønn, prestedømmet og evangeliet generelt. Hun elsker alt ved Kirken og sine gode venner der.