Kapittel 15

La oss fremme Herrens verk

Gud leder dette verk, og han kaller hvert eneste medlem av Kirken til å bidra til å hjelpe det videre.

Fra George Albert Smiths liv

Da George Albert Smith ble kalt til De tolv apostlers quorum i 1903, var Kirkens medlemstall like over 300 000. I løpet av hans tid som Kirkens president steg det til over 1 million. President Smith frydet seg over denne veksten fordi den betydde at frelsens budskap nådde stadig flere mennesker. «Hvor lykkelige vi skulle være,» sa han på en generalkonferanse i 1950, «ikke over at vi har blitt flere i den organisasjon vi tilhører, men over at flere av vår Faders barn, flere av hans sønner og døtre har blitt bragt til forståelse av sannheten, og kommer inn i den organisasjon som han har beredt for å lære oss livets vei og lede oss på veien til evig lykke.»¹

I tiden mellom 1903 og president Smiths død i 1951 opplevde Kirken mange utfordringer mot sin fremgang over hele verden. Hendelser som 1. og 2. verdenskrig og den store depresjonen satte betydelige begrensninger på antall misjonærer som kunne sendes ut av landet. På tross av disse vanskelighetene var George Albert Smith hele tiden trygg på at Kirken ville fortsette å vokse og nå sitt mål om å fylle hele jorden (se Daniel 2:35). I 1917, mens første verdenskrig raste for fullt, fortalte han de hellige: «Jeg blir ikke motløs fordi denne sannhet ikke finner veien i høyere tempo. Tvert imot ser jeg i vår tids hendelser en allvis Faders inngripen for å berede veien for å spre det evangelium han har gjengitt til jorden i vår tid.»²

Selv om det var betydelige utfordringer i første halvdel av 1900-tallet, fikk man også ny teknologi som president Smith mente ville fremme Herrens verk. Han var en sterk forkjemper for luftfartsindustrien, og så på den som en mulighet til å kunne gjennomføre sine reiseoppdrag som generalautoritet mer effektivt. Han støttet også Kirkens bruk av radio og TV for bringe Herrens ord til et større publikum. «Vi må se på disse [oppfinnelsene] som velsignelser fra Herren,» sa han. «De øker våre muligheter i stor grad. De kan virkelig bli til velsignelse for oss hvis vi bruker dem i rettferdighet til å spre sannheten og fremme Herrens verk blant menneskene. Verdens største utfordring i dag ligger i hvordan vi bruker mange av disse oppfinnelsene. Vi kan bruke dem til å ødelegge, slik vi noen ganger har gjort tidligere, eller vi kan bruke dem til å opplyse og velsigne menneskene, slik vår himmelske Fader ønsker.»³

I en generalkonferansetale i 1946 profeterte president Smith om bruken av den slags teknologi: «Om ikke lenge vil Herrens tjenere, både fra denne talerstol og andre steder, kunne gi budskap til isolerte grupper som er så langt unna at de ikke kan nås. På den måten og på andre måter vil Jesu Kristi evangelium, den eneste Guds kraft til frelse i forberedelse til det celestiale rike, bli hørt i alle deler av verden, og mange av dere som er her, vil oppleve den tiden.»⁴ [Se forslag 1 og 4 på side 158.]

President Smith forsto at Kirkens arbeid lykkes fordi det er Herrens verk, og han lærte de hellige at anledningen til å delta i dette verk er en velsignelse som Herren tilbyr ethvert medlem av sin kirke. Under den første generalkonferansen etter at han ble beskikket som Kirkens president, sa han: «Jeg er klar over mitt store ansvar. Jeg vet at uten vår himmelske Faders hjelp kan ikke den organisasjon vi tilhører, ha fremgang. Ingen mann eller gruppe kan få den til å lykkes, men hvis Kirkens medlemmer vil fortsette å holde Guds bud, etterleve sin religion, sette et eksempel for verden og elske sin neste som seg selv, vil vi gå fremover, og stadig større lykke vil bli vår del.»⁵

George Albert Smiths læresetninger

Alle medlemmer gis rikelig anledning til å delta i Herrens verk.

Ansvaret for å utføre dette arbeidet tilfaller ikke bare [Kirkens president], hans rådgivere eller De tolv apostlers quorum. Det tilfaller enhver mann og kvinne som er døpt av Guds tjenere og blitt medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige… Vi kan ikke skyve ansvaret over på andre. Faderen har lagt det på våre skuldre, og vi må stramme oss opp og bære det til seier.⁶

Jeg har tro på dere, mine brødre og søstre. Jeg har tillit til deres tro og deres integritet… Hver og en av dere er ansvarlige overfor [Herren] for å fremme dette verk, i likhet med dem som presiderer over dere. Jeg kan ikke si: «Er jeg min brors vokter?» Jeg kan ikke fraskrive meg ansvaret… men sammen med Faderens barn må jeg bære min del, jeg må bære den delen av byrden som Herren legger på meg, og om jeg unndrar meg, vet jeg at jeg mister de velsignelser som ville ha blitt meg til del om jeg var lydig mot Faderens bud.⁷

Hvor ivrige vi skulle være etter å gjøre godt. Det er en doven tjener som venter til han blir befalt i alle ting. [Se L&p 58:26–27.] Vår himmelske Fader forventer at vi foredler vårt kall, uansett hvor det måtte være, uansett hvor beskjeden vår lodd i livet måtte være.⁸

Det er ikke nødvendig å være medlem av De tolvs quorum eller Kirkens presidentskap for å oppnå de største velsignelser i vår himmelske Faders rike. Dette er kun embeder som er nødvendige i Kirken, og det finnes mange trofaste og hengivne menn som er verdige til å fylle disse embedene, og deres tid og talenter er det behov for over hele Kirken… Husk at det overalt i Kirken finnes rikelige anledninger for enhver mann og enhver kvinne til å gjøre noe til velsignelse for sine medmennesker og for å fremme Herrens verk.⁹

Endel som bærer prestedømmet og endel som har stillinger i Kirken, er tilbøyelige til å forsømme nadverdsmøter og andre viktige plikter og begrense sin innsats til et eller annet spesielt kall. De er kanskje funksjonærer og lærere i Søndagsskolen, og når de utfører sitt arbeid på sabbaten, anser de det som tilstrekkelig. Eller de kan være i Unge menn eller Unge kvinner eller Primær, eller være eksperter på slektshistorie eller velferd eller en eller annen oppgave, og når de har utført sine forpliktelser i den forbindelse, tror de at hele deres plikt er utført.

Selv om vi elsker og velsigner alle disse for den tjeneste de utfører, må vi huske at det kreves av oss alle å leve ved hvert ord som utgår fra vår himmelske Faders munn [se L&p 84:44]. Generelt sett vil ikke spesielle oppdrag frita oss fra våre andre forpliktelser, og spesielle møter kan som regel ikke erstatte eller avløse Kirkens regulære møter. Og helt uavhengig av våre spesielle forpliktelser, forventes vi hver dag å oppføre oss som siste-dagers-hellige i ordets videste forstand, slik at om vi ser nød eller mangler, eller behov for råd eller veiledning i en eller annen sammenheng, skulle vi omgående opptre som Herrens tjenere i praksis.

Og så finnes det dem som bare er medlem av Kirken i navnet, og synes å mene at de er fritatt fra enhver form for tjeneste. Før eller siden vil de imidlertid føle uro og tvil, slik vi alle gjør hvis vi ikke gjør det vi vet er vår fulle plikt. En mann som lever i samsvar med Jesu Kristi evangelium, er aldri i tvil om dets fremgang, men den mann som forsømmer sin plikt, som ikke holder sine pakter, mister Herrens ånd og begynner så å lure på hva som vil skje med Sion …

Når man gjør sin fulle plikt, vil man vite like sikkert som man lever at dette er Faderens verk og at han vil sørge for dets triumf.¹⁰

Kan dere ikke se at et underlig og forunderlig verk har rullet frem? Kan dere ikke se at vi som enkeltpersoner ikke bare har bidratt med vår skjerv, men at medlemmene har forenet seg og at Herrens ord har blitt spredt blant menneskenes barn, ikke på en militant måte, men på en vennlig og kjærlig måte, med et ønske om å velsigne alle mennesker?¹¹ [Se forslag 2 på side 158.]

Motstand vil ikke stanse Kirkens fremgang, for det er Guds verk, ikke menneskers.

Kirken begynte med bare seks medlemmer. Den har vokst dag for dag til tross for djevelens motstand. Uten rettferdighetens mektige arm, uten vår himmelske Faders omsorg, ville denne kirken ha blitt knust som et skall for lenge siden. Herren har imidlertid sagt at han ville passe på oss, og har lovet oss beskyttelse hvis vi vil hedre ham og holde hans bud.¹²

Kirkens vekst har ikke kommet fordi den har vært populær. Den har kommet til tross for motstand fra verdens vise menn. Den har kommet til tross for motstand fra religionslærere, og den har fortsatt å samle inn, her og der, utvalgte ånder som har levd på en slik måte at de kunne forstå sannheten.¹³

Jeg har lest en av min bestefar George A. Smiths dagbøker… Jeg har lest om hans personlige erfaringer, noen ytterste smertefulle og andre mirakuløse. I sin ungdom ble han sendt ut for å forkynne Herrens evangelium. Han opplevde mye av det samme som andre menn som har blitt kalt til tjeneste. Ondsinnede mennesker fremsatte falske beskyldninger mot ham og hans medhjelpere, men han fortsatte trofast, og Herren rettferdiggjorde og foredlet dem i folkets øyne og ga dem et vitnesbyrd om dette verks guddommelighet som var så positivt at ingen oppgave var for vanskelig for dem når det gjaldt å spre sannheten.

Bestefar var med i den gruppen som ble sendt til England for å forkynne evangeliet i 1839. Der forsøkte djevelen å ta motet fra dem på alle måter. Deres dagbøker fra den tiden viser det faktum at de ble uriktig fremstilt av ugudelige mennesker og angrepet av onde ånder, men Herren bevarte dem og de utførte et stort arbeid. Åtte av De tolv apostlers quorum var der på den tiden. Blant dem som ble kalt til å reise til England, var menn uten mulighet til å finansiere reisen, men de dro hjemmefra til fots. På grunn av langvarig sykdom var en av disse mennene for svak til å gå 3 kilometer for å komme seg på en vogn, men fikk hjelp av en venn til å komme seg dit. De hadde tro på Gud. De visste at dette var hans kirke, så de dro av sted, og venner utenfor Kirken ble oppreist for å gi dem penger og betale for reisen over havet, hvor de overbragte sitt budskap, og mange trofaste mennesker tok imot sannheten på grunn av deres arbeid.¹⁴

Dette er Guds verk. Det er ikke noe menneskes verk. Ingen mann eller gruppe menn kunne ha frembragt det og lyktes med det i møte med verdens motstand. Mange ganger har de [som strider mot verket] trodd at Kirken var ferdig, og hver gang har Herren, ved sin makts storhet, løftet det opp, og det har rullet frem fra by til by, fra landsby til landsby, fra nasjon til nasjon.¹⁵

Jeg vet det er mange problemer, og det vil komme større problemer i tiden fremover, men den samme Fader i himmelen som ledet Israels barn, som reddet Daniel og de tre hebreerne fra en sikker død, den samme himmelske Fader som beskyttet våre forfedre som kom inn i [Saltsjødalen] og hjalp dem å etablere seg her, og velsignet dem og gjorde det mulig for folket i deres fattigdom å få dette store [Salt Lake] tempel og andre storslagne templer, … denne samme Fader, deres og min Fader, er rede til å utøse sine velsignelser over oss i dag.¹⁶

Det er ingen grunn til motløshet. Jesu Kristi evangelium fortsetter å rulle frem. Vår himmelske Fader har lovet oss at det vil fortsette å rulle frem. Ingen annen evangelieutdeling har hatt det samme løfte som oss. I tidligere evangelieutdelinger har evangeliet blitt tatt bort fra jorden. Da det ble gjengitt i vår tid, var det med løftet om at det aldri igjen ville bli borttatt fra jorden eller gitt til et annet folk. Så jeg ber dere som har lagt hånden på plogen, innstendig om å ikke snu. Tjen Gud og hold hans bud.¹⁷

Vi behøver ikke bekymre oss for Sions fremgang, for det gode gamle skipet vil seile stolt videre, og de som er trofaste og sannferdige, vil med henne komme trygt frem til Guds havn og bli kronet med herlighet, udødelighet og evig liv. Jeg er ikke det minste bekymret for de aldrende menn og kvinner som har bevart troen. Jeg er ikke det minste bekymret for de gutter og piker som vandrer i lydighet mot Herrens bud… Men de siste-dagers-hellige som kjenner Faderens vilje og ikke har fulgt den, de som hører Herrens læresetninger fra tid til annen og vender ryggen til dem – jeg er redd de ikke vil nå målet medmindre de snur og omvender seg av hele sitt hjerte.¹⁸

Hans verk er fremadskridende, og vi må være aktive hvis vi vil holde tritt med det. For hvert år som har gått siden Kirken ble organisert, har den vokst seg sterkere enn året før. I dag er utsiktene til vedvarende fremgang bedre enn noensinne. Stadig flere får vite sannheten om oss og vår holdning til dem. Fordommer grunnet uvitenhet blir overvunnet etter hvert som lyset blir spredt blant massene …

Det burde være tydelig for alle, og det vil bli det en dag, at motstanden mot dette verk ville ha overvunnet det for lengst om det ikke var guddommelig. La hele verden få vite at det ikke kan kullkastes, for det er «Guds kraft til frelse for alle som tror på det». [Se Romerne 1:16.]¹⁹ [Se forslag 3 på side 158.]

Gud tilpasser tilstandene i verden slik at hans verk kan bre seg ut over hele jorden.

[Gud] har bestemt at det budskap som ble forkynt av hans tjenere i tidligere tider, fornyet og bekjentgjort av hans tjenere i de siste dager, skal bli hørt, og ved sin veldige kraft vil han tilpasse tilstandene i denne verden og ydmyke menneskenes barn til de angrer og er villige til å lytte. De sannheter vi forkynner, eller med andre ord de sannheter Gud har bestemt at vi skal forkynne i verden, finner veien.²⁰

Herren åpenbarte for en av sine profeter at ved frembringelsen av Mormons bok ville han innlede sitt verk blant nasjonene for å gjenopprette sitt folk. [Se 2 Nephi 30:3–8; 3 Nephi 21:1–14; 29:1–2.] Når vi blir klar over hvilket tempo Jesu Kristi evangelium kan spres med nå, sammenlignet med i 1830, ser vi at Herren har løftet sin hånd, og menneskene er gitt anledning til å vite det. Det vil ikke ta lang tid før evangeliet kan høres i alle deler av verden gjennom Herrens tjenere som forkynner det med kraft. Vår himmelske Fader vil tilpasse forholdene i verden slik at evangeliet kan bli forkynt.²¹

Frelseren sa at dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme. [Se Joseph Smith–Matteus 1:31.] Herren vil ikke kreve av oss noe som er umulig. Han fjerner hindringene, og evangeliet «skal bli forkynt».²²

Sion vil bli forløst, og verden, som nå misforstår «mormonismens» arbeid, vil få vite at den er Guds kraft til frelse for dem som vil holde Faderens bud. Jeg vitner om at verket vokser raskt, og at menneskenes barn mottar «mormonismen» i sin sjel, at det er Faderens verk. Vi er kanskje ubetydelige og svake selv, men hvis vi vil være dydige og rene, hvis vi vil gjøre det vi vet er rett, vil menn og kvinner bli oppreist for å videreføre Herrens verk, helt til Faderens verk er utført slik som han ønsker. De som misforstår oss nå, vil kjenne oss bedre. De som tror vi har selviske motiver, vil få sine øyne åpnet, og våre brødre og søstre i verden som ønsker sannheten og ønsker å vite hva Herren ønsker av dem, vil bli rørt i sitt hjerte og ta imot evangeliet. Sion vil stå opp og skinne, og vil bli hele jordens herlighet, for Herren, Israels Gud har sagt det.²³ [Se forslag 4 nedenfor.]

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Du finner ytterligere hjelp på side v–vii.

President Smith profeterte at «vår Herre Jesu Kristi evangelium … vil bli hørt i alle deler av verden» (side 152). Hvilken teknologi bidrar til å gjøre dette mulig? På hvilke andre måter bidrar ny teknologi eller vitenskapelige fremskritt til Herrens verk?
Mens du leser første del av læresetninger (side 152–54), skulle du tenke på ditt nåværende kall eller oppdrag i Kirken. Hvordan er du med på å «fremme Herrens verk» ved å utføre ditt kall? Hvordan bidrar din innsats som hjemmelærer eller besøkende lærerinne til dette verk? På hvilke måter kan vi alle delta, i tillegg til våre formelle kall og oppdrag?
På side 154–57 bærer president Smith vitnesbyrd om at Herren leder arbeidet i sin kirke. Hvilke erfaringer har du hatt som viser deg at dette er sant? Hvordan viser det at vi underviser og etterlever evangeliet i vårt hjem, vår tro på Herrens verk?
På side 151–52 og 157–58 kan du se etter ting president Smith sa Herren ville gjøre for å berede veien for at hans evangelium kunne bli forkynt. Hvilke tegn ser du på at disse tingene har skjedd eller er i ferd med å skje i verden i dag?

Aktuelle skriftsteder: Daniel 2:44–45; Joel 2:27–28; Mosiah 27:13; Lære og pakter 64:33–34; 65:1–6; 107:99–100; Moses 1:39

Hjelp til undervisningen: «Det kan … forekomme at du ikke vet svaret på et spørsmål. Hvis det skjer, sier du bare at du ikke vet det. Du kan gjerne si at du vil forsøke å finne svaret, eller du kan oppfordre elevene til å finne svaret og gi dem tid under en annen leksjon til å rapportere det de finner» (Undervisning, intet større kall, 64).

President Smith mente at teknologiske fremskritt «virkelig [kan] bli til velsignelse for oss hvis vi bruker dem i rettferdighet til å spre sannheten og fremme Herrens verk blant menneskene».

«Overalt i Kirken finnes rikelig anledning for enhver mann og enhver kvinne til å gjøre noe til velsignelse for sine medmennesker og for å fremme Herrens verk.»