Kapittel 20

Timelig frelse for oss selv og andre

Hvis vi følger Herrens råd, blir vi bedre rustet til å dekke våre egne timelige behov og hjelpe trengende mennesker rundt oss.

Fra George Albert Smiths liv

George Albert Smith ble Kirkens president mot slutten av 2. verdenskrig. Krigen hadde lagt mange land i ruiner, og tusenvis av mennesker var uten mat og andre nødvendigheter. Under en generalkonferansetale beskrev president Smith deres tilstand og ba inntrengende de hellige om å bidra til å lette deres lidelser: «De er alle [Guds] barn. De trenger oss. De trenger ikke bare vår moralske støtte og vår religionsundervisning, men de trenger mat og klær, sengertøy og hjelp av alle slag, for i mange tilfeller har de ingenting igjen. Om dere hadde sett noen av brevene som kommer til vårt kontor fra noen av de stakkars menneskene der borte, ville dere ha fått vondt i hjertet. Mennesker som ble ført bort fra sine hjem med den forståelse at de skulle få lov å bosette seg et annet sted, men som brått ble overlatt til seg selv, og da de kom tilbake til sine hjem, fant dem plyndret og ranet for det de hadde – alt – og ble etterlatt hjelpeløse uten å vite hvor de skulle gjøre av seg.»¹

Ettersom Kirken har lagret mat i mange år, var den i stand til å hjelpe under disse omstendighetene. Dette hjelpearbeidet begynte mot slutten av 1945, da president Smith reiste til Washington, D.C. for å komme til en avtale med USAs president Harry S Truman om å sende mat og klær til Europa. Under deres møte sa president Truman: «Vi vil gjerne hjelpe dere på alle måter vi kan… Hvor lang tid trenger dere til å klargjøre dette?»

President Smith overrasket ham da han svarte: «Det er allerede klart… Vi har bygget kornsiloer og fylt dem med korn og utvidet våre flokker og hjorder, og nå trenger vi bare biler og skip til å kunne sende betydelige mengder mat, klær og sengetøy til de nødlidende i Europa. Vi har en organisasjon i Kirken [Hjelpeforeningen] som har over 2000 ferdige hjemmelagede tepper.»

President Smith meldte tilbake til de hellige at som følge av disse forsendelsene, «var det mange som fikk varme klær og sengetøy og mat uten forsinkelse. Så snart vi kunne få biler og båter, hadde vi på plass det som var nødvendig å sende til Europa.»²

Nesten 15 år tidligere talte eldste Smith, den gang medlem av De tolv apostlers quorum, til Hjelpeforeningen i en annen tid med skrikende behov – den store depresjon. Han sa at det å hjelpe de trengende er noe mer enn bare timelig assistanse. Det krever også oppriktig godhet og nestekjærlighet:

«Så vidt jeg kan skjønne, har det aldri vært større behov for godhet enn akkurat nå. Dette er en tid da menneskers hjerte og sjel blir satt på prøve. Dette er en tid da mange opplever sult og nød selv blant de siste-dagers-hellige …

… Jeg tror vår himmelske Fader gir oss vår mulighet til å utvikle oss… Vi vil nå finne ut om den kjærlighet Frelseren sa skulle være i vårt hjerte, finnes blant oss.»³ [Se forslag 1 på side 211.]

George Albert Smiths læresetninger

Hvis vi forvalter våre midler klokt, vil vi være forberedt på vanskelige tider.

De tidlige pionerene ble rådet av president [Brigham] Young til å ha et års forråd av mat tilgjengelig, slik at om noen mistet sin avling, kunne de klare seg til neste år …

Vi vil kanskje oppleve vanskelige tider, brødre og søstre, men vi kan være forberedt på dem hvis vi tenker på de syv fete og de syv magre år på faraos tid, og planlegger slik de gjorde [se 1 Mosebok 41]. Slike tilstander kan komme igjen. Vi vet det ikke, men vi vet at presidentskapet og Kirkens ledere i Kirkens tidlige tid rådet medlemmene til å lagre nok mat til å kunne møte en krise. Resultatet har vært at siden folket fant seg ordentlig til rette her og gårdene begynte å produsere og flokkene og hjordene begynte å vokse, har det ikke vært aktuelt for noen å mangle mat.⁴

Vi lever i farefulle tider. Skriftene oppfylles, og det virker for meg som om dette er nettopp den tid da selv de utvalgte vil bli bedratt, om mulig. Det er bemerkelsesverdig hvor lett det er for dem som ønsker å fremme sine økonomiske interesser i verden, å finne en grunn til å sette til side Herrens tydelige læresetninger for vårt liv. Og det virker underlig for meg hvor mange som får for vane å lytte til dem som sier ting som er i strid med vår himmelske Faders åpenbarte vilje …

… Dette folk har blitt rådet til å spare energi og midler. Vi har blitt lært av dem som Herren har oppreist til å undervise oss, at vi skulle leve innenfor vår inntekt, at vi ikke skulle følge verdens mønster og bruke de penger som kommer i vår besittelse like raskt og enda raskere enn vi er i stand til å tjene dem, slik at vi kan ta vare på oss selv og vår familie.

Jeg er redd de siste-dagers-hellige i mange tilfeller blir forblindet av sin egen forfengelighet, av sitt ønske om å være slik verden er, og vi har blitt fortalt i svært tydelige ordelag av vår himmelske Fader at vi ikke kan leve slik verden lever og samtidig nyte hans Ånd.⁵

Enkelte … selger sine eiendeler og bruker pengene sine på unødvendige ting, og hvis det kommer trange tider, vil de kunne komme i den situasjon at de ikke klarer å innfri sine forpliktelser.

Vi har noe å lære av mauren. Den samler sine forsyninger når de er tilgjengelige, og lagrer dem til en tid da de er umulige å få tak i. Resultatet er at dens spiskammer vanligvis er velfylt. Gresshoppen, et mye større insekt, gjør det ikke på den måten. Den lagrer ingenting til trange tider, men stoler på at skjebnen skal gi den det den trenger, og resultatet er at de fleste gresshopper sulter i hjel.

Jeg er redd noen mennesker er som gresshoppen, og ikke utnytter sine muligheter på en fornuftig måte. Om de bare ville lære av mauren, ville de ha lagret den maten de trenger, og alltid hatt noe tilgjengelig.⁶ [Se forslag 2 på side 211.]

Herren har befalt oss å arbeide for vårt eget underhold.

Ettersom så mye penger har blitt tilgjengelig for mange, føler ungdommen i noen tilfeller at det er relativt lett å få tak i penger, og at ærlig arbeid derfor ikke er nødvendig eller ønskelig. Jeg er imidlertid overbevist om at det aldri har levd noe folk på jorden som uten å tjene til sitt daglige brød ved integritet og flid, har unngått tilbakegang.

Hvis våre barn vokser opp i lediggang, vet vi at dette ikke behager Herren.⁷

Vi har det så mye bedre når vi er opptatt med en eller annen form for fornuftig arbeid.⁸

Vår himmelske Fader … sa for lenge siden at det var lediggjengere i Sion, … og han sa: «Den som er doven, skal ikke ete arbeiderens brød eller slite hans klær.» [L&p 42:42.] Jeg antar at han ikke mente dem som ikke klarer å finne arbeid, og som virkelig prøver å ta vare på seg selv. Jeg antar at han mente den vane enkelte tilegner seg med å legge ansvaret på sin neste… Jeg tror ingen mann i denne verden har rett til å føle at han kan overlate til en annen å sørge for hans underhold. Selv da jeg var barn, følte jeg ikke at noen var forpliktet til å gi meg et levebrød. Herren ga meg intelligens. Han befalte meg å arbeide, og jeg begynte å arbeide da jeg var tolv år gammel, fant glede i det og har tjent til mitt levebrød og hjulpet andre i over 50 år.

Jeg takker Gud for arbeid, for den glede som kommer av å gjøre ting i verden. Det spiller liten rolle hvilket yrke det er, så lenge det er hederlig. Men Herren har sagt at vi skulle være flittige. I oldtiden sa han at vi skulle tjene vårt levebrød ved vårt ansikts sved [se 1 Mosebok 3:19].⁹ [Se forslag 3 på side 212.]

Hverken rike eller fattige skulle legge sin elsk på rikdom.

«Ve dere rike, som ikke vil gi av deres midler til de fattige, for deres rikdommer vil forderve deres sjeler, og slik skal deres klage være på hjemsøkelsens, dommens og vredens dag: Innhøstningen er forbi, sommeren er til ende, men min sjel er ikke frelst!» (L&p 56:16.)

Det er det Herren sier om de rike som ikke vil gi av sine midler til de fattige. Han sier imidlertid noe like alvorlig til den fattige som ikke gjør sitt beste. Han sier:

«Ve dere fattige, hvis hjerte ikke er sønderknust, hvis ånd ikke er angrende, hvis buk aldri mettes, og hvis hender ikke holder seg borte fra andre menneskers gods, hvis øyne er fulle av begjær, og som ikke vil arbeide med deres egne hender!» (L&p 56:17.) …

… Videre sa han: «Men velsignet er de fattige som er rene av hjertet.» Det er en ganske stor forskjell der: «… velsignet er de fattige som er rene av hjertet, hvis hjerte er sønderknust og hvis ånd er angrende, for de skal se Guds rike komme i kraft og stor herlighet til sin utfrielse, for jordens fedme skal være deres.» (L&p 56:18.)

Dette er de som ikke har verdens rikdom, men likevel har liv og eksistens og intelligens, og som er ivrige etter å gjøre det Herren ønsker av dem …

Mine brødre og søstre, vi har både rike og fattige i våre organisasjoner. Selv om vi er fattige, kan vi være verdige slik Herren sier her. Vi kan være rene av hjertet og gjøre vårt beste, og han vil ikke tillate at de som gjør sitt beste blant dem som tilhører Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, skal mangle livets nødvendigheter …

Jeg håper ikke vi tillater oss å bli bitre fordi noen menn og kvinner er velstående. Hvis vi er velstående, håper jeg ikke vi er selvsentrerte og ikke bryr oss om behovene til Faderens andre barn. Hvis vi har det bedre enn dem, skulle vi være ekte brødre og søstre, ikke liksomsøsken. Vi skulle ønske å utvikle en slik organisasjon i denne verden at andre ser våre gode gjerninger og føler trang til å prise vår himmelske Faders navn …

Vi må ikke tilegne oss andres dårlige vaner. Vi må ikke komme i en slik sinnstilstand at vi ønsker å ta andre menneskers eiendom. Se på De ti bud, og dere vil finne et kort avsnitt: «Du skal ikke begjære.» [2 Mosebok 20:17.] …

Vi må ikke komme i en slik sinnstilstand. Andre vil kanskje det, men om vi har Jesu Kristi evangeliums ånd i vårt hjerte, vil vi ikke bli villedet på denne måten.

Vi har lært at vi ikke kan tjene Gud og en annen herre [se Matteus 6:24]. Vi må velge, og hvis vi ønsker å være Guds tjenere og vår himmelske Faders barn og fortjene hans velsignelser, må vi gjøre det ved å hedre ham og holde hans bud. Våre følelser og vår kjærlighet, om vi kan si det slik, skulle nå ut til hele verden i den grad de vil motta det.¹⁰ [Se forslag 4 på side 212.]

Ved tiende og andre offergaver bidrar vi til Kirkens arbeid og er til velsignelse for de trengende.

Herren har gitt oss det privilegium å få bidra med en tiendedel av vår inntekt til hans kirke, for å fremme hans verk i verden. De som betaler sin tiende, mottar sin velsignelse… Vi kan ikke forvente å oppnå velsignelser uten helhjertet innsats. Det vil kreves av oss at vi gjør det som for noen kan virke som offer. Noen tror sikkert at de ofrer når de betaler sin tiende, men det gjør de ikke. De gjør en reell investering som vil gi dem evig utbytte. Vår himmelske Fader gir oss alt vi har. Han legger alt i våre hender, gir oss lov til å beholde ni tideler av det til vårt eget bruk, og ber oss så om å betale hans tidel der han vil, hvor han vet det vil utrette mest godt med hensyn til å fremme hans kirke.

Da vi i dag morges hørte rapportene om denne storartede kirke [under et generalkonferansemøte], ble jeg svært imponert over finansrapporten – å vite at en stor organisasjon som denne, med så mange medlemmer og som fungerer på så mange måter, midt i verdens uroligheter og nød, er i en slik tilstand at Kirkens presidentskap kunne stå her og oppriktig fortelle oss at Kirken er gjeldfri. Mens nasjonene og de fleste mennesker er i gjeld, har Kirken blitt ledet på en slik måte at den ikke har gjeld. La oss tenke på det. La oss støtte Kirken. La oss følge Kirkens fungerende ledere. La oss leve slik at Herren kan velsigne oss slik han velsigner Kirken.¹¹

Hvis dere har betalt en ærlig tiende, kan jeg si uten å nøle at de andre ni tidelene har vært til større velsignelse for dem som har betalt, enn de hundre prosentene har vært for dem som ikke har gjort det. Dette er Herrens verk… Mennesker kunne ikke ha klart dette. Med all deres generøsitet og giverglede, alt deres misjonærarbeid og deres omsorg for de fattige, … med alt dere har gitt som vanlige mennesker, vitner jeg om at det dere har igjen, gir dere større lykke, mer fred, mer trygghet og større forvissning om evig liv enn det noe annet folk i verden i dag nyter.¹²

Jeg er sikker på at Herren elsker de ydmyke, trofaste sjeler som er villige til å strekke seg ut til de trengende, enten det er med mat eller klær eller sengetøy eller vennlighet, for dette er en del av Jesu Kristi evangelium.¹³ [Se forslag 5 på side 212.]

Hvis vi er rundhåndet med våre midler, trenger ingen å mangle noe.

Det er ikke nødvendig at noen mann, noen kvinne eller noe barn i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige skal mangle noe, for Kirken er organisert for å hjelpe dem som mangler livets nødvendigheter. Det er rikelig for alle, og mer til… Gud har tillatt mennesker å oppnå velstand, og hvis de har oppnådd den på riktig vis, er den deres, og han vil velsigne dem hvis de bruker den på en god måte.¹⁴

Vi er så opptatt av verden at vi glemmer dem som lider, som vi i mange tilfeller kunne ha hjulpet.¹⁵

Tenk på de menn som har vært uten arbeid, og kvinnene også. … Tenk på de mange av vår Faders barn som er i nød, og som han elsker like høyt som han elsker oss. Tenk hvor store lidelser det vil være om ikke vi, som er heldigere stilt, ikke er generøse med den velstand han har gitt oss – og ikke bare velstanden, men om vi holder tilbake fra hans barn vår oppmuntring og hjelp og ikke besøker de hjem hvor det er så mange trengende og gir det som er mulig for hver og en av oss å gi. Brødre og søstre, alle disse mulighetene er gitt for å berike oss og utvikle vår karakter, og for at vi kan samle oss skatter i himmelen hvor møll og rust ikke tærer, og hvor tyver ikke bryter inn og stjeler [se Matteus 6:20]. Disse mulighetene gis oss av en allvis Fader som kjenner enden fra begynnelsen, og har sagt: «Dette er veien, gå på den!»

La oss … se oss omkring i nabolaget – ikke overlate det til biskopen og Hjelpeforeningen, men la hver av oss være kjærlige og vennlige hjelpere for dem som trenger oss så sårt. Og hva enn vi gjør, la oss ikke få dem som trenger hjelp, til å føle seg som fattiglemmer. La oss gi det vi gir som om det tilhørte dem. Gud har lånt oss det. Noen ganger oppfører vi oss, vi som har samlet oss midler, som om vi mener de tilhører oss. Alt vi har, vår mat, våre klær, vårt husly, våre hjem og våre muligheter blir alt sammen gitt oss som forvaltere i vår himmelske Faders kirke og rike, og hvis vi vil … gi av våre midler, selv om det bare er enkens skjerv, vil vi motta fra ham som bor i det høye, de velsignelser vi trenger gjennom vår tid her på jorden, og når tiden kommer for å gå over til den andre siden, vil vi bli møtt med velsignelser fra en kjærlig Fader som har satt pris på den innsats vi har gjort.¹⁶

Hvis vi ønsker å identifisere oss med vår Herres rike, det celestiale rike, er dette vår mulighet til å forberede oss – med oppriktig kjærlighet, med flid, med sparsommelighet, med utholdenhet, med et ønske om å gjøre alt vi kan for å velsigne andre, å gi – ikke alltid føle at vi må motta, men ønske å gi, for jeg lover dere: «Det er saligere å gi enn å ta imot.» [Apostlenes gjerninger 20:35.] Jesu Kristi evangelium handler om å gi, ikke bare av våre midler, men av oss selv, og jeg takker min himmelske Fader for at jeg tilhører en organisasjon som har fått slike instruksjoner.¹⁷ [Se forslag 6 på side 212.]

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Du finner ytterligere hjelp på side v–vii.

George Albert Smith sa følgende til de hellige under den store depresjon: «Jeg tror vår himmelske Fader gir oss vår mulighet til å utvikle oss» (side 204). Hva betyr dette for deg? På hvilke måter «utvikler» vi oss når vi hjelper de trengende?
Mens du leser første del av læresetninger (side 204–5), kan du tenke på hva du kan gjøre for å begynne å øke ditt lager av mat og ressurser. Hva slags nødssituasjoner eller omstendigheter skulle du være forberedt på? Hva kan prestedømsquorumer og hjelpeforeninger gjøre for å hjelpe medlemmene å forberede seg for disse nødssituasjonene?
Gjennomgå den delen som begynner på side 206, og les Lære og pakter 68:31. Hvorfor tror du Herren krever at vi arbeider for vårt underhold? Hvordan kan vi på en god måte undervise våre barn om hvor viktig arbeid er?
Les president Smiths advarsler til de rike og fattige på side 207–8. Hva er konsekvensene av å legge vår elsk på rikdom? Hva kan vi gjøre for å unngå dette?
Les den delen som begynner på side 208, hvor president Smith drøfter velsignelsene ved å betale tiende og andre offergaver. Hvordan kan vi effektivt undervise unge mennesker eller nye medlemmer om disse velsignelsene?
Mens du studerer siste del av læresetninger (side 209–11), kan du tenke på noe konkret du kan gjøre for å hjelpe biskopen og andre ledere i menigheten å ivareta behovene til mennesker i menigheten eller lokalsamfunnet. Hva vil det si å gi «ikke bare av våre midler, men av oss selv»?

Aktuelle skriftsteder: Efeserne 4:28; Jakobs brev 1:27; 2 Nephi 5:17; Jakobs bok 2:17–19; Mosiah 4:22–25; Lære og pakter 104:13–18

Hjelp til undervisningen: «Selv når du underviser mange mennesker samtidig, kan du nå enkeltpersoner. Du kan for eksempel nå frem til den enkelte når du hilser varmt på hver især når klassen begynner… Du kan også nå den enkelte når du gjør deltakelsen innbydende og trygg» (Undervisning, intet større kall, 35).

George Albert Smith besøker et biskopenes lagerhus sammen med andre av kirkens ledere. Ettersom Kirken hadde lagret mat, var den beredt til å hjelpe de trengende i kjølvannet av 2. verdenskrig.

«Vi vil kanskje oppleve vanskelige tider, brødre og søstre, men vi kan være forberedt på dem.»

«Herren har gitt oss det privilegium å få bidra med en tiendedel av vår inntekt til hans kirke, til å fremme hans verk i verden.»