Kapittel 22

Oppdra barn i lys og sannhet

Herren har gitt foreldre ansvaret for å undervise sine barn i evangeliet ved ord og eksempel.

Fra George Albert Smiths liv

Nær slutten av sitt liv reflekterte president George Albert Smith over sin oppdragelse og sine foreldres undervisning:

«Jeg ble født i et beskjedent hjem… Mine foreldre levde i svært ringe kår, men jeg priser min Skaper og takker ham av hele mitt hjerte for at han sendte meg til deres hjem.

Jeg vokste opp i Salt Lake City. Da jeg var åtte år gammel, ble jeg døpt i City Creek. Jeg ble bekreftet som medlem av Kirken på fastemøtet i Syttende menighet, og jeg skjønte som gutt at dette er Herrens verk. Jeg lærte at det finnes levende profeter på jorden. Jeg lærte at Den allmektiges inspirasjon ville påvirke dem som levde slik at de kunne motta den …

Jeg vet ikke om noen mann i hele verden som har større grunn til å være takknemlig enn jeg. Jeg er takknemlig for min fødselsrett, takknemlig for foreldre som lærte meg Jesu Kristi evangelium og var eksempler i sitt hjem. Om jeg har gjort noe jeg ikke skulle ha gjort i mitt liv, må det være noe jeg ikke kunne ha lært i min mors hjem. I en familie med mange barn trengtes en mor med en god del tålmodighet, og hun var alltid tålmodig med oss. Det fantes alltid mildhet, vennlighet og kjærlighet der.»¹

I sitt eget hjem forsøkte George Albert Smith å følge sine foreldres eksempel og undervise med tålmodighet og kjærlighet. Hans datter Edith fortalte om noe hun opplevde i sin ungdom:

«Han ga oss stadig råd angående vår oppførsel, og la vekt på ærlighet og rettferdighet. Jeg husker en dag jeg var på vei hjem fra pianotimen min, at trikkekonduktøren glemte å ta betaling av meg. … Av en eller annen grunn gikk han forbi meg, og da jeg kom frem, holdt jeg fremdeles mynten i hånden, og jeg må innrømme at jeg var ganske opprømt over å ha kommet meg gratis hjem.

… Jeg løp gledestrålende til far for å fortelle ham hvor heldig jeg hadde vært. Han lyttet tålmodig mens jeg fortalte. Jeg begynte å føle meg riktig vellykket… Jeg var sikker på at konduktøren ikke visste at jeg ikke hadde betalt for turen, og derfor var alt vel.

Da jeg hadde snakket ferdig, sa far: ”Men vennen min, selv om konduktøren ikke vet om dette, vet både du og jeg og vår himmelske Fader det. Så det er fremdeles tre av oss som må bli overbevist om at du har betalt for den verdi du har mottatt.”»

Edith gikk tilbake til gatehjørnet og betalte billetten sin da trikken kom tilbake. Hun uttrykte senere takknemlighet for måten faren taklet situasjonen på: «Jeg er virkelig takknemlig for en far som var klok nok til å påpeke feilen på en vennlig måte, for hvis han hadde oversett den, kunne jeg ha tenkt at det var greit for ham og kanskje prøvd meg på noe lignende en annen gang.»² [Se forslag 1 på side 231.]

George Albert Smiths læresetninger

Foreldre har hovedansvaret for å undervise sine barn i evangeliet.

En av deres største og rikeste velsignelser vil komme som følge av at dere underviser slik dere skulle, og lærer opp disse utvalgte ånder som vår himmelske Fader sender til verden i disse siste dager. … Overlat ikke opplæringen av deres barn til de offentlige skolene. Overlat ikke deres opplæring til Primær, Søndagsskolen eller [Kirkens ungdomsorganisasjoner]. De vil hjelpe dere og yte et godt bidrag, men husk det Gud selv har sagt, at hvis foreldre ikke lærer sine barn tro på Gud, omvendelse og dåp og håndspåleggelse når de er åtte år gamle, vil synden være på foreldrenes hode [se L&p 68:25–28]. Dette er ingen trussel, mine brødre og søstre, dette er vennlige og kjærlige råd fra vår himmelske Fader, som vet alle ting og forstår hva det innebærer når barn får lov til å vokse opp uten denne opplæringen.³

Det jeg vil si, er noe jeg er ytterst opptatt av at alle foreldre i Sion skal forstå, og det er at selv om Herren har sørget for alle disse storartede utdannelsesinstitusjonene, selv om vitenskapen har bidratt så mye til vår komfort og velsignelse, selv om Kirken har sørget for steder hvor vi kan sende våre barn for å bli undervist i Kristi evangelium, fratar ikke dette dere eller meg det ansvar og den plikt som er pålagt oss av vår himmelske Fader til å undervise våre egne barn… Det er ikke tilstrekkelig at mine barn blir undervist om tro, omvendelse, dåp og håndspåleggelse for Den hellige ånds gave i hjelpeorganisasjonene. Min Fader i himmelen har befalt at jeg skal gjøre dette selv.⁴

Ingen annen kan innta den rolle Gud har gitt oss som foreldre. Vi har påtatt oss en forpliktelse når vi har satt barn til verden. Vi kan ikke legge dette ansvaret på noen organisasjon. Det er vårt. … Forpliktelsen hviler først og fremst på dere og meg, ikke bare når det gjelder å gi råd og veiledning, men for å lære opp, være et eksempel, tilbringe nok tid sammen med våre kjære, disse guttene og pikene, så de ikke ledes ut … på forbudte stier.⁵

Samle deres familier rundt dere, og om dere tidligere ikke har hjulpet dem å forstå livets hensikt og få kunnskap om vår Herres evangelium, så gjør det nå, for jeg lover dere som en Herrens tjener, at de trenger det nå, og de vil trenge det i tiden fremover.⁶ [Se forslag 2 på side 231.]

Våre andre interesser må ikke få oss til å glemme vår plikt til å undervise våre barn.

I Lukas leser vi at det ville komme en tid da menneskene ville kveles av bekymringer og rikdom og livets lyst [se Lukas 8:14]. Jeg tenker … selv nå, på menn og kvinner jeg er glad i, hvis åndelighet kveles av nettopp disse tingene, djevelen leder dem på fornøyelsenes lette vei, og de forsømmer sin plikt som foreldre og som medlemmer av Jesu Kristi Kirke.

… La oss ikke midt i livets forvirring, spenning og fornøyelser, … glemme den plikt vi skylder disse gutter og piker som er skapt i Guds bilde. Han er deres ånders Far, og han vil holde oss ansvarlige for den undervisning de får. Jeg håper og ber om at vi må undervise dem slik at vi når enden kommer, kan motta fra ham denne velsignelse: «Vel gjort, du gode og tro tjener! … Gå inn til din herres glede,» og at vi må få være sammen med våre kjære for alltid.⁷

Jeg tror jeg vil fortelle dere en historie. For mange år siden var det to unge gutter i Indiana som jobbet på gårder – gårder som lå åtte til ti kilometer fra hverandre. De jobbet hardt hver dag med melking av kyr osv. Den første gutten gikk til faren sin en dag da han var 13-14 år gammel, og sa: «Far, jeg vil så gjerne dra til byen. Jeg har lyst til å se alle lysene. Tror du jeg kan få gå litt tidligere en kveld, om jeg jobber hardt og blir ferdig med arbeidet mitt?» Faren sa: «Det kan du ikke, for du blir ikke ferdig med arbeidet ditt.» «Hvis jeg står opp ved daggry og arbeider hele dagen, kan jeg da gå til byen? Det er ikke så langt, og jeg kan være der i en time eller to og likevel komme tidlig hjem.» Faren sa: «Hvis du får gjort alle pliktene dine, kan du selvfølgelig gå.» Hør på dette, fedre. Resultatet ble at han dro til byen. Han kom dit da det var nesten mørkt. Butikkene og bankene var stengt. Men det var mange biljardhaller og spillesteder som var åpne. Alle gode mennesker var innendørs, de fleste av dem i sine egne hjem. Alle pøblene og løsgjengerne var ute i gatene eller på disse stedene. De la merke til denne unge gutten og gjorde seg til venns med ham. Det gikk ikke lang tid før de hadde vist ham noe av det ingen gutt burde se. Dette var hans opplevelse. Det ga ham en smak av noe som ikke var bra for ham.

Den andre gutten gikk til faren sin på samme vis. Han sa: «Far, jeg skulle gjerne ha dratt til byen en gang. Vil du ikke at jeg skal få se noen av de tingene jeg ikke har sett? Jeg må komme ditt før det blir mørkt om jeg skal se noe.» «Gutten min,» svarte faren, «jeg syns du har rett til å få dra til byen, og jeg syns du har rett til å ha faren din med deg. Du kan velge en dag, så skal jeg hjelpe deg med pliktene slik at vi kan dra tidlig nok til at du kan få møte noen bekjente av meg.»

Dette skjedde i samme delstat – de to gårdene lå ikke langt fra hverandre. Han valgte en dag mindre enn en uke senere. De utførte arbeidet og dro til byen. De kom dit litt før klokken fire. De kom dit før bankene stengte. Gutten var velkledd. Faren tok ham med inn i banken og presenterte ham for bankieren, som håndhilste på ham og sa: «Når du er i byen, må du stikke innom, så skal vi hjelpe deg å føle deg velkommen.»

Faren tok ham med til noen av firmaene han handlet med, hvor han ble godt mottatt. Da de dro hjem sammen, etter å ha sett en teaterforestilling, hadde denne gutten blitt kjent med noen av byens beste menn. På grunn av dette var han sammen med gode mennesker da han ble eldre og dro til byen alene.⁸ [Se forslag 3 på side 232.]

Jeg vil minne om … at det ikke finnes noe dere kan bruke deres tid på, som vil være til større fordel for dere enn å lære deres gutter og piker å holde seg verdige til vår himmelske Faders velsignelser.⁹

En mors eller fars eksempel kan lede et barn til sikkerhet, rettferdighet og lykke.

La oss være rettskafne eksempler for våre barn, holde våre familiebønner og velsigne maten. La våre barn se at vi som ektemenn og hustruer er kjærlige mot hverandre. Mens det ennå er tid skulle dere som ektemenn og hustruer benytte anledningen til å velsigne hverandre med deres kjærlighet, med deres vennlighet og deres hjelpsomhet på alle måter. Benytt anledningen mens det ennå er tid til å lære deres sønner og døtre hvordan de kan leve ykkelig… La våre hjem være tilfluktssteder hvor vi finner fred og håp og kjærlighet.¹⁰

For bare noen dager siden så jeg et brev fra en mann som trolig hadde levd halve livet. Han skrev følgende til sin far: «Din omtanke for dine nærmeste, den undervisning du ga meg, det eksempel du har satt for meg, har inspirert meg til å gjøre det som Herren ønsker at jeg skal gjøre. Jeg har følt at jeg ville være trygg om jeg fulgte i dine fotspor.» Dette var en klok far, en velsignet far, som kunne gi sin sønn en slik selvtillit… På grunn av farens oppførsel – i det minste ga han faren æren i brevet sitt – på grunn av det eksempel som ble vist i hans hjem, er han i dag en av denne kirkes trofaste medlemmer. Han kan leve i verden og holde Herrens bud. Hans ønske om å gjøre godt ble vekket i det hjemmet han kom fra. Han så aldri noen selviskhet i hjemmet, bare uselviskhet. Foreldrene var ikke oppsatt på å skaffe seg alt de kunne og holde fast på det på egenkjærlig vis, men de oppsøkte dem som trengte dem, og oppmuntret og velsignet dem. All verdens snakk kunne ikke ha plantet i denne mannens hjerte det han har i dag. Det var det eksempel hans foreldre viste ham, de som bodde sammen med ham, som gjorde utslaget.

Jeg er sikker på at hundrevis av menn og kvinner, kanskje tusenvis av dem i våre nabolag og ellers i verden, ville sagt det samme om sine mødres og fedres undervisning. Men jeg er redd det er noen av oss som lar seg påvirke av verdens skikker og er besatt av tanken på at vi må følge mengden uansett hva de tror på eller gjør. I så fall vil ikke vårt eksempel være til velsignelse, men vil snarere kunne ødelegge våre barns lykke.¹¹

La oss bære vitnesbyrd gjennom våre daglige handlinger, så vel som i våre samtaler, om at vi tror at dette er Faderens verk. Da vil usigelig glede bli oss til del, og de barn som vokser opp i våre hjem, vil vokse i tro og ydmykhet. De vil bli beriket og få styrke til å støte bort den ondes piler som sendes mot dem, og istedenfor den ulykke som har rammet menneskenes barn på grunn av synd, vil det være trygghet, fred og lykke, og det vil finnes mennesker på denne jord som har karakterstyrke til å gi avkall på det onde i livet.¹² [Se forslag 4 på side 232.]

Ved å elske og undervise våre ungdommer kan vi beskytte dem mot det onde.

Siste-dagers-hellige, lær deres barn å overholde moralloven. Omfavn dem i deres kjærlighets armer, slik at de ikke må ha noe som helst ønske om å ta del i de fristelser og den ondskap som finnes rundt dem på alle kanter …

For et privilegium det er for foreldre å sette seg ned i sitt hjem, omgitt av en familie med rene gutter og piker som er gitt dem av vår himmelske Fader, som er åndelig født av vår himmelske Fader! For en glede det er å la dem omgås med hverandre og få del i vår himmelske Faders velsignelser og fryde seg over hans Ånds veiledning, og å gi dem en slik opplæring i deres yngre år at de, etter hvert som de modnes, kan bevare sin renhet!

Mine brødre og søstre, jeg ber dere innstendig om mer helhjertet, mer ettertenksomt og mer tålmodig enn noensinne tidligere, å beskytte den oppvoksende generasjon mot de fallgruver som den onde har lagt foran dem. Mange av våre [filmer], radioprogrammer, blader, bøker osv. er upassende… og medmindre vi motvirker disse tingenes innflytelse med sunn undervisning og et godt miljø, ved å gi de unge fordelene ved å bli kjent med gode menn og kvinner og lære dem om profetenes dyder og betydningen av Jesu Kristi evangelium, vil noen av de vi er glad i, kunne gli bort fra oss …

La oss lære våre barn å leve et rent liv og være rettskafne. Lær deres gutter å beskytte sine søstres og andre pikers dyd. Lær deres døtre å verne om guttenes dyd… La oss spesialisere oss, om vi kan si det slik, på å oppdra våre gutter og piker under Guds ånds innflytelse, så den onde ikke vil ha noen makt til å lede dem på villspor.¹³ [Se forslag 5 og 6 på side 232–33.]

Å studere evangeliet som familie vil hjelpe oss å holde våre barn nær oss.

I vårt hjem, brødre og søstre, er det vårt privilegium og vår plikt å samle vår familie for å nyte hverandres selskap og styrke og støtte hverandre og undervise hverandre i de hellige Skrifters sannheter. I ethvert hjem skulle barna oppmuntres til å lese Herrens ord slik det har blitt åpenbart til oss i alle evangelieutdelinger. Vi skulle lese Bibelen, Mormons bok, Lære og pakter og Den kostelige perle, ikke bare lese dem i vårt hjem, men også forklare dem for våre barn slik at de kan forstå … Guds handlemåte med jordens innbyggere.

La oss prøve å gjøre mer av dette i fremtiden enn vi har gjort til nå. La oss forplikte oss til prinsippet og praksisen å samle vår familie rundt oss i vårt eget hjem. La oss alle tenke: «Har jeg gjort min plikt i mitt hjem når det gjelder å lese og undervise i evangeliet slik det har blitt åpenbart gjennom Herrens profeter? Har jeg holdt mine barn nær meg og gjort mitt hjem til et behagelig sted og et sted preget av ærbødighet, kjærlighet, forståelse og hengivenhet?»

Hvis vi ikke har gjort dette, la oss omvende oss fra vår forsømmelse og samle vår familie rundt oss og lære dem sannheten …

«Har jeg satt mitt hus i orden?» Dette spørsmålet skulle ligge enhver på hjertet. Ikke: Har min neste gjort det? men: Har jeg gjort det Herren krever av meg?¹⁴

Våre barn er den kosteligste gave vår Fader gir oss. Hvis vi kan lede dem trygt inn på veien til frelse, vil vi sammen med dem oppnå evig glede …

En måte å holde dem nærmere oss på, er å samles oftere i vårt hjem. Kirken har bedt oss sette av minst én kveld i uken da familien kan samles og nyte hverandres selskap, nyte de enkle gledene ved familiens fellesskap og snakke med hverandre om de ting som er av stor og varig verdi.

… I 1915 skrev Det første presidentskap følgende til «stavspresidenter, biskoper og foreldre i Sion», og jeg siterer fra det de sa den gangen:

«Vi tilråder og ber inntrengende om at man innfører en ”hjemmeaften” over hele Kirken, da fedre og mødre kan samle sine gutter og piker omkring seg i hjemmet og lære dem Herrens ord… Denne ”hjemmeaftenen” skulle vies til å be, synge salmer og sanger, lese fra Skriftene, spille instrumentalmusikk og drøfte familiesaker og gi konkrete instruksjoner med hensyn til evangeliet og livets etiske problemer, så vel som barns plikter og forpliktelser overfor foreldre, hjemmet, Kirken, samfunnet og landet.»

Og dette var den velsignelse de lovet dem som ville gjøre det de ble bedt om:

«Hvis de hellige følger dette rådet, lover vi at det vil føre til store velsignelser. Kjærligheten i hjemmet og lydigheten mot foreldrene vil øke. Det vil utvikle tro i hjertet til Israels ungdom, og de vil få kraft til å bekjempe de onde innflytelser og fristelser som omgir dem.»

Disse prinsippene og løftene er fortsatt gyldige.¹⁵

Om bare hjemmeaftenen kunne bli gjennomført blant de siste-dagers-hellige, om vi én kveld i uken kunne være sammen med våre egne, under Herrens ånds innflytelse, i vårt eget hjem, omgitt av dem som Herren har gitt oss og gitt oss konkrete instruksjoner om å undervise, hvor mange lykkelige hjem ville det ikke da vært der det i dag er sorg og splid og elendighet …

… Når vi stenger ute verden og det som befinner seg utenfor, og med bønn og en takknemlig ånd gir våre sønner og døtre de verdifulle sannheter som Herren har gitt oss til vårt og deres beste, vil resultatet bli at de virkelig utvikler tro. Jeg håper det vil være mulig for oss å vende tilbake, dersom vi har fraveket dette råd. La oss samle våre barn rundt oss, og la vårt hjem være bolig for Herrens ånd. Hvis vi vil gjøre vår del, kan vi være sikre på at vår himmelske Fader vil gjøre sin.¹⁶ [Se forslag 7 på side 233.]

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Du finner ytterligere hjelp på side v–vii.

Tenk på historien på side 223–24. Hvorfor tror du George Albert Smith lyktes så godt med å undervise sin datter Edith? Tenk på en gang i din ungdom da din mor eller far lærte deg noe som har påvirket ditt liv. Hvorfor var denne lærdommen så effektiv?
Studer første del av læresetninger (side 224–25) og Lære og pakter 93:37–40. Hvorfor tror du Herren har gitt foreldre, fremfor andre organisasjoner, ansvaret for å undervise sine barn i evangeliet? Hvordan kan Kirkens organisasjoner hjelpe foreldrene med dette ansvaret? Hvordan kan slektninger hjelpe til? Hvis ikke du har egne barn, kan du overveie hvordan du kan øve positiv innflytelse på Kirkens ungdommer på en måte som støtter opp om foreldrene.
Gjennomgå historien på side 226–27. Hvordan gagner det barna at foreldrene tilbringer tid sammen med dem? Hva er noen «bekymringer og … livets lyst» (side 225) som kan få oss til å forsømme vårt ansvar for vår familie? Hva kan vi gjøre for å overvinne disse distraksjonene?
Les den delen som begynner på side 227. Tenk på din holdning til «verdens skikker» og hvordan denne holdningen kan påvirke dine barn. Hva er noen «daglige handlinger» som bærer spesielt sterkt vitnesbyrd for våre barn om vår tro?
Hva er noen fristelser barn og unge møter i ditt område? Studer den delen som begynner på side 229, på utkikk etter ting foreldre, besteforeldre og andre kan gjøre for å hjelpe de unge å motstå fristelser.
President Smith rådet oss til å «spesialisere» oss på å oppdra våre barn under Åndens innflytelse (se side 229). Hva tror du han mente? Hva kan foreldre gjøre for å spesialisere seg på å oppdra sine barn i rettferdighet?
På side 230–31 omtaler president Smith noen av løftene som er gitt familier som holder familiens hjemmeaften regelmessig. Hvordan har disse løftene blitt oppfylt i din familie? Hvilke råd ville du ha gitt en familie som aldri har holdt familiens hjemmeaften, men som ønsker å begynne?

Aktuelle skriftsteder: Ordspråkene 22:6; Jesaja 54:13; Enos 1:1–3; Mosiah 4:14–15; Alma 56:45–48; Lære og pakter 68:25–31; se også «Familien – En erklæring til verden», Lys over Norge, oktober 1998, 24.

Hjelp til undervisningen: «Pass på at du ikke avslutter en god diskusjon for snart for å fremlegge alt det materialet du har forberedt. Selv om det er viktig å dekke leksjonsmaterialet, er det viktigere å hjelpe elevene å føle Åndens innflytelse, finne løsninger på deres spørsmål, øke deres kunnskap om evangeliet og forsterke deres beslutning om å holde budene» (Undervisning, intet større kall, 64).

George Albert Smiths hustru Lucy og deres døtre Edith (t.v.) og Emily (t.h.).

«Det finnes [ikke] noe dere kan bruke deres tid på, som vil være til større fordel for dere enn å lære deres gutter og piker å holde seg verdige til vår himmelske Faders velsignelser.»

«Om bare hjemmeaftenen kunne bli gjennomført blant de siste-dagers-hellige, … hvor mange lykkelige hjem ville det ikke vært.»