Kapittel 17

Troens styrkende kraft

Tro er en gave fra Herren som gir de rettferdige kraft til å gjøre bemerkelsesverdige ting.

Fra George Albert Smiths liv

I 1919 ble George Albert Smith, som da var medlem av De tolv apostlers quorum, kalt som president for Den europeiske misjon. I en tale til de lokale medlemmene kort tid etter sin ankomst, kommenterte president Smith de vanskelige omstendighetene i Europa, som fremdeles strevde med å komme seg på fote etter første verdenskrigs herjinger: «Jeg forstår at vi lever i en viktig periode av verdens historie. Med nye, anstrengte forhold mellom nasjonene og en urolig stemning nesten overalt blant menneskenes barn, er jeg klar over det store ansvar jeg har påtatt meg for å håndtere dem, og jeg ønsker inderlig guddommelig veiledning for å kunne utføre mine plikter.» President Smith hadde tro på at til tross for den vanskelige tiden, ville medlemmenes og misjonærenes innsats bli belønnet med fremgang: «Med hjelp av gode, dyktige medarbeidere ved misjonskontoret og trofaste menn og kvinner ute på misjonsmarken, ser jeg med glad forventning frem til en rik høst av hederlige sjeler.»¹

En av president Smiths mest presserende plikter som misjonspresident var å øke antallet misjonærer i Europa. Kirken hadde sendt svært få misjonærer til Europa under krigen, og nå gjorde matmangel og andre økonomiske problemer europeiske myndigheter uvillige til å gi utlendinger visum. President Smiths vanskelige oppgave var å overtale disse embedsmennene til å slippe misjonærer inn i deres land. I et brev til sin datter Emily fortalte president Smith om en reise til London i denne hensikt.

«Vår amerikanske ambassadør har vært svært vennlig og har lyktes i å avtale et intervju for oss med Sir Robert Horne, Storbritannias arbeidsminister. Da vi meldte oss på hans kontor, overrakte vi vårt brev fra ambassadøren til Sir Roberts sekretær, som spurte oss om vårt anliggende kunne vente, ettersom sjefen hans om få minutter skulle reise til Skottland og bli borte i tre uker. Jeg forsikret ham om at vi ville sette svært stor pris på fem minutter av hans tid nå, ettersom vi ikke bodde i London og vårt anliggende var presserende. Sekretæren gikk inn til Sir Robert og kom snart tilbake med beskjed om at han ville utsette sin reise og møte oss klokken fire samme dag. Jeg hadde bedt meget inderlig den morgenen om at vår vei måtte bli åpnet, og da vi ble invitert tilbake, følte jeg stor takknemlighet til vår himmelske Fader.»

Til avtalt tid ble president Smith og hans ledsagere invitert inn på Sir Robert Hornes private kontor. «Vi prøvde å fortelle ham hva vi trengte, og forsikret ham om at Storbritannia trengte det vi ba om. I nesten en og en halv time lyttet han interessert da vi fortalte om deler av Kirkens historie, hva vi trodde på osv.

Da jeg var ferdig, spurte han igjen hva vi ønsket av ham, og da vi fortalte ham at vi ønsket det privilegium å kunne øke vår misjonærstyrke til 250, det samme som før krigen, sa han at han med glede ville gi sitt departement instruksjoner om å slippe dette antallet inn i landet så snart de kom. Vi ble naturligvis svært fornøyde, og forlot ham med en forsikring om at han hadde løftet en stor bør fra våre skuldre.

Jeg er sikker på at vi vant en venn i en av Englands mest innflytelsesrike menn, og jeg ville ikke nølt med å komme til ham når som helst det måtte være behov for det.»²

James Gunn McKay, en av president Smiths misjonærer som var tilstede under møtet med Sir Robert Horne, sa senere: «Se på det storartede arbeidet han utrettet. Det var bare noen få eldster der [i misjonen]. Veien lot til å være stengt, og likevel kom han fylt med Herrens inspirasjon, og klarte å banke på tjenestemennenes dører, vinne deres tillit, og til slutt oppnådde vi de privilegier vi ønsket, at eldster kunne komme og gjenoppta sitt arbeid og fullføre sin misjon for å fremme Guds sak og utføre hans verk, og samtidig ga han oss et vitnesbyrd om at Gud leder dette verk.»³ Eldste McKay tilskrev president Smiths fremgang hans «tro, hengivenhet og nestekjærlighet til dem han møtte». «Jeg arbeidet sammen med ham,» sa han. «Jeg rådførte meg med ham, jeg ba sammen med ham, og jeg vet at hans tro og lojalitet stikker like dypt som selve livet.»⁴ [Se forslag 1 på side 179.]

George Albert Smiths læresetninger

Troens kraft kommer tydelig frem i Skriftene.

Vi er fortalt at uten tro kan vi ikke behage Gud [se Hebreerne 11:6]. Den er drivkraften bak enhver handling, og Skriftene er fulle av beviser på troens kraft. Det var Noahs tro som gjorde ham i stand til å bygge en ark, og på grunn av lydighet til Guds befalinger ble han og hans familie reddet, mens de som manglet tro, ble begravd i den store flommen [se 1 Mosebok 6:13–22; 7:1–24].

Det var ved tro at Lot og hans familiemedlemmer ble bevart da ild fra himmelen oppslukte byene Sodoma og Gomorra og utryddet de innbyggerne som manglet tro [se 1 Mosebok 19:12–25].⁵

Ved tro ledet Moses Israels barn ut av trelldom, gikk gjennom Rødehavet på tørr grunn, og da de egyptiske forfølgerne forsøkte å gjøre det samme, druknet de. Folket ble mettet med brød fra himmelen. Da Moses slo på klippen ved Horeb, strømmet vannet frem og slukket deres tørst, og de ble ledet gjennom villmarken til det lovede land. [Se 2 Mosebok 14:21–31; 16:14–15; 17:5–6.]⁶

Da Daniel fortsatte å be åpenlyst til Israels Gud, i strid med den forordning som var utstedt fordi hans fiender forsøkte å rydde ham av veien, ble han kastet i en løvehule og etterlatt der hele natten. Han visste at hans himmelske Fader kunne beskytte ham, og hans tillit var urokkelig. Neste morgen gikk kongen tidlig til hulen og fant Daniel i live. Hans tro hadde gjort de ville dyrene harmløse og vunnet kongens hengivenhet til ham. [Se Daniel 6:4–28.]

Tre hebreere, Sadrak, Mesak og Abed-Nego, som nektet å tilbe en gullfigur som ble satt opp av Nebukadnesar, ble kastet inn i en brennende ildovn som var syv ganger varmere enn vanlig. De satte sin lit til den levende Gud, og deres tro ble belønnet ved at deres liv ble spart. [Se Daniel 3:8–28.]

Ved tro nedkalte profeten Elijah ild fra himmelen for å oppsluke hans offer, og kongen og folket ble overbevist om at Israels Gud var Gud og at Baal ikke var det [se 1 Kongebok 18:36–40].

Det var ved tro at Jareds bror og hans følgesvenner bevarte sine fedres språk da språkene ble forvirret ved Babels tårn, og ble ført til den vestlige halvkule [se Ether 1:33–43]… Det var en lignende tro som gjorde Lehi i stand til å bringe sin familie over havet og sette fot i dette land, utvalgt fremfor alle andre land.

Det var tro som gjorde Jesu disipler i stand til å utholde forfølgelsene mot dem, og til tross for jødenes motstand, å grunnfeste det evangelium som Frelseren hadde gitt dem.⁷

Det var ved tro verdens Forløser og de som var sammen med ham, utførte alle sine mirakler. Siden tidens begynnelse og til i dag har det vært de trofaste som har hatt Guds kraft.⁸ [Se forslag 2 på side 179.]

Troens kraft viser seg tydelig i rettskafne helliges liv i denne evangelieutdeling.

I denne siste evangelieutdeling var det på grunn av sin ubetingede tro på Gud at den unge profeten [Joseph Smith] gikk inn i skogen, knelte ned og ba, og mottok den første store himmelske tilkjennegivelse som kom til ham, hvorved Guddommens personlighet igjen ble gjort kjent for menneskene. Det var ved tro han var i stand til å gå til høyden Cumorah og motta fra engelen de hellige opptegnelsene, som han senere oversatte ved Guds gave og kraft. Det var ved tro han ledet sitt folk fra Kirtland til Missouri og tilbake til Illinois, og selv om de stadig ble plyndret og drevet fra sine hjem, bevarte de den tro han hadde plantet i deres hjerte, og de visste at Gud var oppmerksom på dem. Det var ved tro at den store byen Nauvoo ble grunnlagt under profeten Joseph Smiths ledelse, og ved tro at de storslagne sannheter som finnes i Lære og pakter, ble mottatt av ham.

Det var ved tro at Brigham Young ledet folket til dette landet i vest [Saltsjødalen], og da han kom opp på fjellet og så ut over dalen, ga Gud ham et vitnesbyrd om at dette var stedet hvor Israel skulle grunnfestes… Det var ved tro at folket la ned hjørnestenen til dette praktfulle tempel [Salt Lake tempel], midt i sin svakhet og fattigdom, i tro på at Gud ville berede veien og sørge for midler til at bygningen kunne fullføres. Det var ved tro at vår himmelske Faders barmhjertighet ble vist folket, da de i sin nød så sine avlinger bli fortært av gresshoppene, uten mulighet til å forhindre det, men ved Guds forsyn ble deres bønner besvart, og de fikk et vitnesbyrd om det da måkene kom og beskyttet deres avlinger og forhindret at de måtte sulte …

… Det har vært ved tro at de menn som har gått i bresjen for dette verk, fra tid til annen har blitt inspirert til å gi de instruksjoner vi har trengt. Det er ved tro vi blir oppbygget … av dem som tjener i Herrens navn, og Trøsteren øker deres forstand og minner dem om tidligere hendelser og viser dem ting som skal komme, og slik ser vi åpenbaringens ånd.⁹

Det har vært ved tro at Israels eldster har reist ut, forlatt sitt hjem og sine kjære og utholdt verdens bebreidelser, for å bære vitnesbyrd om at Gud lever og at Jesus er Kristus og at Joseph Smith var en Herrens profet. Ved tro har deres syke blitt helbredet og deres døde vekket til liv. Hvis vi hadde hatt tilgang på opptegnelsene om de mirakler som er utført blant dette folk… ville det ha vært et vitnesbyrd om Guds kraft, ved tro, som ville ha savnet sidestykke i enhver tidsalder.

Det er dette prinsipp, mine brødre og søstre, som viser vei til himmelen, som gir oss håp i livets kamp. Når vi blir forvirret og møter hindringer det ser ut som om vi ikke kan overvinne, kan vi, dersom vi har tro på verdens Forløser, gå til ham og vite at våre bønner vil bli besvart til vårt eget beste.¹⁰ [Se forslag 3 på side 179.]

Mange har stilt spørsmålet: Er det mulig at guttene og pikene, de unge menn og kvinner som er oppvokst i denne generasjon, ville ha vært villige til å gjennomgå de lidelser, forsakelser og prøvelser som deres fedre og mødre gjennomgikk for evangeliets skyld? Ville de ha forlatt sine komfortable hjem for å bosette seg på et nytt sted på grunn av sin tro?

Jeg lover dere at hvis de har fått plantet i sitt hjerte en kunnskap om dette verks guddommelighet slik vi kjenner det, hvis de har utviklet tro på grunn av at vi har holdt Herrens bud, hvis de har blitt lært å vite at Jesus er Kristus og at Joseph Smith var en Herrens profet, er svaret ja! De ville ha gjort det som deres fedre og mødre har gjort, og finne sin plass i det siste-dagers Israel.

Om det innebærer forsakelse, om det innebærer sykdom og nød, eller til og med forvisning fra våre hjem, er det hundreder og tusener av våre sønner og døtre som, fordi de vet at dette er Kristi evangelium, om nødvendig ville ha beseglet sitt vitnesbyrd med sitt liv.¹¹ [Se forslag 2 på side 179.]

Herren vil åpne veien for oss så vi kan gjøre det han ber oss om, hvis vi utøver tro.

Jeg husker en dag jeg ble tilskyndet til å si til en misjonær som skulle til en by hvor de ikke ville la oss holde gatemøter:

«Husk nå å gi Herren en sjanse. Du skal be ham om en tjeneste. Gi Herren en sjanse. Be ham åpne veien.»

Den unge mannen reiste til denne byen, gikk inn på borgermesterens kontor og ba om å få snakke med ham. Han ville spørre om de kunne tenke seg å forandre regelen.

Da han kom dit, fikk han vite at borgermesteren var bortreist. Den unge mannen kom ut av kontoret, kikket nedover gangen og så en dør i enden av den hvor det sto «Politimesterens kontor». Han nølte et øyeblikk, og så var det noe som sa til ham: «Gi Herren en sjanse.» Han gikk inn på politimesterens kontor og fortalte ham hva hans ærend var. Da han hadde snakket ferdig, sa mannen:

«Hvilket gatehjørne kunne du tenke deg?»

Han sa: «Jeg er ikke like kjent i denne byen som deg. Jeg ønsker ikke å få et hjørne hvor vi ville være til sjenanse eller hindre trafikken. Er det greit om du blir med meg for å velge et hjørne?»

Bare forestill dere en misjonær som ber en politimester velge et hjørne til forkynnelse av evangeliet!

Politimesteren sa:

«Visst kan jeg bli med deg.»

Etter femten minutter hadde de et av byens beste gatehjørner, med tillatelse til å forkynne Jesu Kristi evangelium på et sted hvor det ikke var blitt forkynt på gaten siden før krigen [1. verdenskrig] …

Herren har en måte å utrette ting på som vi ikke er i stand til, og han ber oss aldri om å gjøre noe uten å gjøre det mulig for oss. Det var det han fortalte oss gjennom Nephi. Han vil ikke kreve noe som helst av oss uten å berede veien.

«Og det skjedde at jeg, Nephi, sa til min far: Jeg vil gå og gjøre det som Herren har befalt, for jeg vet at Herren ikke gir menneskenes barn noen befaling uten at han bereder en vei for dem, så de kan utføre det han befaler dem.» [1 Nephi 3:7.]

Hvis det er noe Herren ber dere om eller forventer av dere, og dere ikke helt vet hvordan dere skal gå frem, gjør deres beste. Gå i riktig retning, stol på Herren, gi ham en sjanse, og han vil aldri svikte dere.¹²

Det er fantastisk å tenke på at vi, om vi vil, kan holde vår himmelske Fader i hånden og bli veiledet av ham. Intet annet folk i verden har det løfte som dette folk har.¹³ [Se forslag 4 på side 179.]

Gud gir tro i gave til de rettferdige.

Vår tro er betinget av vår rettskaffenhet. Vi kan ikke leve upassende og ha den tro vi skulle, men hvis vi holder Herrens bud, kan vi ha tro, og den vil vokse i takt med vår rettskaffenhet.¹⁴

Hvis det er noen av oss som mangler tro på dette verk, så er det fordi vi ikke har holdt Guds bud. Hvis det er noen som ikke vet at dette er Faderens verk, er det fordi de ikke har gjort sin plikt. Like sikkert som jeg vet at jeg lever, vet jeg at dette er Herrens verk, og denne kunnskapen kommer som følge av å holde hans bud.¹⁵

Vi vet at tro er en gave fra Gud. Den er resultatet av et rettskaffent liv. Den kommer ikke til oss etter eget forgodtbefinnende, men er følgen av å gjøre vår himmelske Faders vilje. Hvis vi mangler tro, la oss gå inn i oss selv og finne ut om vi har holdt hans bud, og omvende oss omgående hvis vi ikke har det… Måtte Herren øke vår tro, og måtte vi leve verdig til det.¹⁶

Jeg håper at de som har mottatt denne strålende troens gave, lever slik at de kan beholde den.¹⁷ [Se forslag 5 på side 179.]

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Du finner ytterligere hjelp på side v–vii.

Se etter tegn på George Albert Smiths tro i historien på side 171–72. En av president Smiths misjonærer sa at det han hadde utrettet, «ga oss et vitnesbyrd om at Gud leder dette verk» (side 172). Hvordan har du blitt påvirket av andres tro, for eksempel et familiemedlem eller en nær venn?
Gjennomgå eksemplene på tro på side 173–77. Hvilke andre eksempler på tro gjør spesielt sterkt inntrykk på deg? Hvordan kan du bruke disse eksemplene til å hjelpe en som utøver tro, men som ennå ikke har mottatt de velsignelser han eller hun ønsker?
Hvordan har din tro gitt deg «håp i livets kamp»? Hvordan kan tro hjelpe oss å overvinne frykt eller andre «hindringer det ikke ser ut som vi kan overvinne»? (side 176).
Les historien som begynner på side 177, og sammenlign den med historien i «Fra George Albert Smiths liv». Har du opplevd noe lignende? Hva tror du det vil si å «gi Herren en sjanse»?
President Smith sa at «tro er en gave fra Gud» som ikke «kommer til oss etter eget forgodtbefinnende» (side 178). Hvordan påvirker dette prinsippet hvordan du prøver å øke din tro og vekke tro i andre? Hva er noen konkrete ting vi kan gjøre for å «beholde» troens gave? (se Alma 32:35–43).

Aktuelle skriftsteder: Hebreerne 11:1–11, 17–34; Jakobs brev 2:17–24; Alma 32:26–43; Ether 12:6–22; Moroni 7:27–39; Lære og pakter 136:42

Hjelp til undervisningen: «For å hjelpe elevene å forberede svar på spørsmål kan du før du leser eller presenterer noe, fortelle dem at du vil be om svar… Du kan for eksempel si: ”Lytt mens jeg leser dette avsnittet så dere kan fortelle meg hva som interesserer dere mest i det” eller ”Mens vi leser dette skriftstedet kan dere se om dere kan forstå hva Herren forteller oss om tro” (Undervisning, intet større kall, 69).

«Skriftene er fulle av beviser på troens kraft… Ved tro nedkalte profeten Elijah ild fra himmelen for å oppsluke hans offer.»

«Ved tro ledet Moses Israels barn ut av trelldom [og] gikk gjennom Rødehavet på tørr grunn.»

«Det var ved tro Brigham Young ledet folket inn i [Saltsjødalen].»