Kapittel 23

«Av dere fordres det at dere tilgir»

Ved å tilgi andre blir vi befridd for hatets byrde og forbereder oss for evig liv.

Fra George Albert Smiths liv

I 1897, mens han fremdeles var en ung mann, vervet George Albert Smith seg i Utahs nasjonalgarde. Etter oppfordring fra noen av sine omgangsfeller stilte han til valg for et tillitsverv i nasjonalgarden, men i ukene før valget begynte en annen tjenestemann å spre falske rykter om at George Albert Smith brukte uetiske fremgangsmåter. Som følge av dette tapte sersjant Smith et valg han mente han burde ha vunnet. Situasjonen ble desto vanskeligere fordi mannen som spredte de falske ryktene, en gang hadde vært en venn.

Selv om han prøvde å ikke la det gå inn på seg, ble George Albert Smith etter hvert bitter. Han gikk i kirken søndagen etter, men han følte det ikke riktig å ta nadverden. Han ba om hjelp og innså at han måtte omvende seg fra den uviljen han følte. Han bestemte seg for å oppsøke sin venn og forlike seg med ham.

George Albert Smith gikk rett til mannens kontor og sa med mild røst: «Min bror, kan du tilgi meg for det hat jeg har følt mot deg de siste ukene?»

Umiddelbart ble vennen mildere stemt. «Bror Smith, du trenger ikke tilgivelse,» sa han. «Det er jeg som trenger din tilgivelse.» De tok hverandre i hånden, og var siden gode venner.¹ [Se forslag 1 på side 241.]

Noen år senere gjorde George Albert Smith det å tilgi andre til et av sine livsmål da han skrev i sin personlige trosbekjennelse: «Jeg vil ikke med vitende og vilje såre noens følelser, ikke engang en som måtte ha begått urett mot meg, men vil søke å gjøre godt mot ham og gjøre ham til min venn.»²

En nær bekjent av president Smith sa at evnen til å tilgi virkelig var noe av det som kjennetegnet ham: «Han tilga virkelig alle. Hele sitt liv var han bevisst på Guds bud: Gud vil tilgi den han vil tilgi. Vi må tilgi alle mennesker. Han kunne gjøre dette, og så legge saken i Guds hender. Når han tilga, er jeg sikker på at han også glemte. Når en som tilgir, kan glemme, er dette virkelig en uvanlig mann, en Guds mann!»³

George Albert Smiths læresetninger

Hvis vi forstår Jesu Kristi evangelium, har vi lettere for å tilgi andre.

Det er én ting vi med fordel kan strebe etter å utvikle, og det er tilbøyeligheten til å tilgi hverandre for våre feil. Tilgivelsens ånd er en dyd, og uten den vil vi aldri fullt ut kunne oppnå de velsignelser vi håper å oppnå.⁴

Verdens innbyggere forstår ikke … hva Frelseren følte da han i sine sjelekvaler ba sin himmelske Fader om ikke å dømme og ødelegge dem som tok hans jordiske liv, men han sa:

«… Fader, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Lukas 23:34.)

Slik skulle alle medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige føle. Slik skulle alle Guds sønner og døtre føle, og det tror jeg de ville om de virkelig forsto frelsesplanen… Vi kan ikke oppnå fred og lykke så lenge vi føler sinne og hat.⁵

Herren har gitt oss storartet informasjon, har åpenbart sitt sinn og sin vilje til oss, har lært oss ting som verden ikke kjenner til, og i forhold til den informasjon vi har mottatt, holder han oss ansvarlige og forventer at vi lever et mer høyverdig liv, et mer ideelt liv enn dem som ikke fullt ut forstår evangeliet slik vi gjør. Tilgivelsens ånd er noe de siste-dagers-hellige med fordel kunne ha vist mer av seg imellom… Vi må komme i en tilstand hvor vi kan tilgi våre brødre.⁶ [Se forslag 2 på side 241.]

Når vi tilgir andre, viser vi takknemlighet for den tilgivelse vår himmelske Fader gir oss.

I denne sammenheng [å tilgi andre] vil jeg lese noen vers fra det 18. kapittel i Matteus, fra og med vers 21. Det ser ut til at apostlene var sammen med Mesteren ved denne anledningen, og Peter kom til ham og sa:

«Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg tilgi ham - inntil sju ganger?

Jesus sa til ham: Ikke sju ganger, sier jeg deg, men sytti ganger sju!» [Matteus 18:21–22.]

Så fortalte Frelseren en lignelse … om to menn. Den ene av dem skyldte sin herre et stort pengebeløp, og han kom til ham og fortalte at han ikke kunne betale det han skyldte, og ba om å få ettergitt sin gjeld. Tjenerens herre ble grepet av medlidenhet med ham og etterga gjelden. Umiddelbart gikk denne mannen som hadde blitt tilgitt, ut og fant en medtjener som skyldte ham et lite pengebeløp, og forlangte å få pengene sine. Den fattige mannen var ikke i stand til å betale, og han ba derfor om å få ettergitt gjelden. Det fikk han ikke, men ble tvert imot tatt og kastet i fengsel av en som allerede hadde fått ettergitt sin gjeld. Da de andre medtjenerne så hva som hadde blitt gjort, gikk de til denne mannens herre og fortalte ham det, og han ble rasende og overga den tjener han hadde ettergitt, til dem som piner, helt til han hadde betalt det han skyldte. Hans sjel var ikke stor nok til å verdsette den barmhjertighet som ble vist ham, og på grunn av denne mangelen på nestekjærlighet, mistet han alt. [Se Matteus 18:23–35.]

Iblant oppstår små vanskeligheter blant oss, og vi glemmer den tålmodighet vår himmelske Fader viser oss, og vi blåser opp i vårt hjerte en eller annen bagatell som vår bror eller søster har gjort eller sagt mot oss. Vi etterlever ikke alltid den lov Herren ønsker at vi skal etterleve når det gjelder disse tingene. Vi glemmer det bud han ga til apostlene i bønnens ord, hvor de ble befalt å be om å bli tilgitt sin skyld slik de også tilga sine skyldnere [se Matteus 6:12]. Jeg føler at vi har mye å lære når det gjelder dette. Vi har ikke oppfylt vår himmelske Faders krav i den grad vi skulle.⁷ [Se forslag 3 på side 241.]

Ved å velge å ikke ta anstøt, kan vi renske vårt hjerte for enhver uvennlig følelse.

Vi har blitt lært å elske våre fiender og be for dem som forfølger oss og snakker ondt om oss [se Matteus 5:44]… Når dere blir skjent på, så skjenn ikke tilbake. Når andre taler ondt om dere, syns synd på dem og be for dem. Husk den guddommelige Mesters eksempel, som, da han hang på det grusomme korset, sa: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.»⁸

Nå og da har en leder fornærmet, på et eller annet vis, en av Kirkens medlemmer, trolig uten selv å være klar over det, og dette Faderens barn fortsetter i stillhet å føle seg såret, istedenfor å gjøre som Herren har befalt, og gå til den som har fornærmet ham eller henne, og på en vennlig måte gi uttrykk for sine følelser og gi vedkommende en mulighet til å si til ham eller henne: «Jeg beklager at jeg har fornærmet deg, og jeg håper du vil tilgi meg.» Resultatet er i noen tilfeller at vi oppdager at det råder en negativ følelse som er tilskyndet av Satan.⁹ [Se forslag 4 på side 241.]

Vi har ingen vonde følelser overfor noen av våre medmennesker, det har vi ingen grunn til. Om de misforstår oss, feilsiterer oss og forfølger oss, skulle vi huske at de er i Herrens hender… Så når vi tar del i Herrens nadverd, … la oss renske ut av vårt hjerte alle uvennlige følelser overfor hverandre og overfor våre brødre og søstre som ikke tilhører vår tro.¹⁰

Ved å tilgi andre forbereder vi oss for det celestiale rike.

La oss alle leve slik at den onde ikke kan ha noen makt over oss. Hvis dere har noen uoverensstemmelse med en annen, om det har vært uenighet mellom dere selv og deres naboer, skulle dere bilegge den så fort det lar seg gjøre under Åndens innflytelse, slik at både dere og deres etterkommere, når tiden kommer, kan være beredt til å motta en arv i det celestiale rike.¹¹

I Lære og pakter finner vi tilgivelse omtalt. I kapittel 64 gir Herren en befaling og henviser til oss i vår tid. Den lyder som følger:

«… Sannelig sier jeg dere, jeg, Herren, tilgir synder hos dem som bekjenner sine synder for meg og ber om tilgivelse, og som ikke har syndet til døden.

Mine disipler i fordums tid forsøkte å finne feil hos hverandre og tilga ikke hverandre av hjertet, og på grunn av dette onde ble de tuktet og strengt refset.

Derfor sier jeg dere at dere skulle tilgi hverandre, for den som ikke tilgir sin bror hans overtredelser, står fordømt for Herren, for på ham hviler en større synd.»

Det er det siste verset jeg vil understreke.

«Jeg, Herren, tilgir den jeg vil tilgi, men av dere fordres det at dere tilgir alle mennesker.

Og dere burde si i deres hjerter: La Gud dømme mellom meg og deg og lønne deg etter dine gjerninger.» [L&p 64:7–11.]

Hvis vi levde slik at når vi er uenige med vår neste, istedenfor å dømme hverandre, ærlig og samvittighetsfullt kunne appellere til vår Fader i himmelen og si: ”Herre, døm du mellom meg og min bror. Du kjenner mitt hjerte. Du vet at jeg ikke føler sinne overfor ham. Hjelp oss å bli enige, og gi oss visdom så vi kan handle rettferdig overfor hverandre,» tenk hvor få uoverensstemmelser det ville vært, og hvilken glede og velsignelse som ville ha blitt oss til del! Det oppstår imidlertid små uoverensstemmelser fra tid til annen som forstyrrer likevekten i vårt liv, og vi fortsetter å være ulykkelige fordi vi dyrker en upassende innflytelse og ikke har nestekjærlighet …

… «Nå taler jeg til dere om deres familier. Hvis menneskene slår dere eller deres familier én gang og dere bærer det tålmodig og ikke spotter dem eller søker hevn, skal dere bli belønnet,

men hvis dere ikke bærer det tålmodig, skal det tilregnes dere som om dere er tildelt et rettferdig mål.» [L&p 98:23–24.]

Dette er også Mesterens ord til oss. Hvis vi lever i samsvar med denne lov, vil vi vokse i nåde og styrke dag for dag, og i velvilje hos vår himmelske Fader. Våre barn vil utvikle større tro. De vil elske oss for vår rettskaffenhet og integritet, og de vil fryde seg over at de har blitt født av slike foreldre. Jeg lover dere at denne befaling ikke er gitt oss uten grunn, for Herren har erklært at han ikke gir noen lov som ikke er viktig for oss, men enhver lov er gitt oss for at vi skal holde den og leve opp til den.

Vi vil være i denne verden bare en kort stund. De yngste og sterkeste av oss forbereder seg ganske enkelt for det andre livet, og før vi kan tre inn i vår Faders herlighet og nyte de velsignelser vi håper å motta ved vår trofasthet, vil vi måtte være tålmodige og tilgi dem som gjør urett mot oss, og renske vårt hjerte for enhver følelse av hat mot dem.

«Og videre, hvis deres fiende slår dere for annen gang og dere ikke spotter deres fiende, men bærer det tålmodig, skal deres lønn bli et hundre fold.

Og videre, hvis han slår dere for tredje gang og dere bærer det tålmodig, skal deres lønn bli firedoblet.» [L&p 98:25–26.] …

Måtte Mesterens ånd bo i oss, slik at vi kan tilgi alle mennesker slik han har befalt, og tilgi ikke bare med våre lepper men fra dypet av vårt hjerte, enhver urett som måtte være begått mot oss. Hvis vi gjør dette gjennom hele livet, vil Herrens velsignelser finnes i vårt hjerte og i vårt hjem.¹² [Se forslag 5 nedenfor.]

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Du finner ytterligere hjelp på side v–vii.

Grunn på historien på side 235, og les 3. Nephi 12:22–24. Hvorfor tror du Herren krever at vi forliker oss med våre brødre og søstre før vi kan komme til ham?
På side 236 forklarer president Smith at vår kunnskap om frelsesplanen skulle hjelpe oss å bli mer tilgivende. Hvorfor tror du det er slik? Hvordan kan vi «komme i en tilstand» (side 237) hvor vi kan tilgi andre?
Mens du studerer den delen som begynner på side 237, skulle du tenke på en gang din himmelske Fader har tilgitt deg. Hvorfor tror du vi blir uverdige til den tilgivelse vi søker, hvis vi ikke tilgir andre?
Les det andre hele avsnittet på side 238. Hva hindrer oss i å bli forliket med en leder i Kirken eller en annen som bevisst eller ubevisst har fornærmet oss? Hva kan vi gjøre for å overvinne disse vanskelighetene?
Gjennomgå siste del av læresetninger (side 238–40). Hvordan forbereder vår villighet til å tilgi, oss for det celestiale rike? Hvordan blir vår familie velsignet når vi tilgir andre?

Aktuelle skriftsteder: Matteus 5:23–24, 38–48; 6:12, 14–15; 7:1–5; 18:15; 1 Nephi 7:16–21; Lære og pakter 42:88

Hjelp til undervisningen: «Når én stiller et spørsmål, kan du vurdere å innby andre til å svare istedenfor å svare på det selv. Du kan for eksempel si: ”Det er et interessant spørsmål. Hva mener dere andre?” eller ”Kan noen hjelpe meg med det spørsmålet?”» (Undervisning, intet større kall, 64).

«Husk den guddommelige Mesters eksempel, som, da han hang på det grusomme korset, sa: ”Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.”»

«Om det har vært uenighet mellom dere selv og deres naboer, skulle dere bilegge den så fort det lar seg gjøre under Åndens innflytelse.»