Kapittel 21

Den kraft som ligger i vennlighet

Når vi er vennlige og tålmodige, kan vi bløtgjøre hjerter og oppmuntre andre til å leve rettskaffent.

Fra George Albert Smiths liv

George Albert Smith trodde fullt og fast på vennlighetens evne til å bløtgjøre hjerter. Han sa at vi skulle «møte våre problemer med en kjærlig og vennlig ånd overfor alle mennesker».¹ Hans barnebarn fortalte hvordan hans vennlighet og omtanke for andre kunne roe en anspent situasjon:

«På en varm sommerdag hadde det oppstått en eller annen feil under gaten nær bestefars hjem i Salt Lake City, og noen kommunearbeidere hadde kommet for å reparere den. Det var varmt ute, solen stekte voldsomt, og jobben måtte gjøres med hakke og spade. Mennene var gjennomvåte av svette der de gravde seg ned i veibanen. Arbeiderne var ikke forsiktige med språkbruken sin, eller kanskje mødrene deres ikke hadde lært dem noe bedre, men de bannet og snakket fryktelig stygt. Ordbruken deres vekket snart anstøt hos mange av naboene, som hadde åpnet vinduene sine for å kunne nyte den svalende brisen.

En eller annen gikk ut og ba mennene slutte med det stygge snakket sitt, og påpekte at bror Smith bodde der – kunne de ikke være så snille å vise litt respekt og tie stille? Dette fikk mennene til å spy ut en ny regle med stygge ord. I ro og mak laget bestefar litt limonade og satte noen glass og muggen på et brett, bar det ut til de slitne mennene og sa: ”Mine venner, dere ser så varme og slitne ut. Vil dere ikke sette dere under trærne mine her og få dere litt kald drikke?” Deres sinne forsvant, og mennene reagerte på vennligheten med spakhet og takknemlighet. Etter sin behagelige lille pause gikk de tilbake til arbeidet og gjorde seg ferdige, ordentlig og stillferdig.»² [Se forslag 1 på side 220.]

Én grunn til at president Smith behandlet alle så vennlig var hans overbevisning om at det bor noe godt i alle. Bare noen uker før president Smith døde, besøkte eldste Matthew Cowley, et medlem av De tolv apostlers quorum, ham på sykehuset. «Jeg gikk bort til sengen hans,» sa han, «og han tok meg i hånden, klemte godt til og sa: ”Unge mann, husk alle ditt livs dager at du kan finne noe godt i alle hvis du bare ser etter det.”»

Eldste Cowley sa så om president Smith:

«Han var glad i alle fordi han kunne se det gode i dem. Han kunne ikke se på synd og på noen som helst måte samtykke i den, men han elsket synderen fordi han visste at Gud var kjærlighet [se 1 Johannes 4:16] og at det er Guds kjærlighet som fornyer menneskesjelen og kan, ved samme prosess, forvandle synderen til en hellig.

Kanskje noen syndere misoppfattet hans kjærlighet som respekt. Han respekterte ikke synderen, men han elsket ham. Jeg er sikker på at denne kjærligheten fikk respons hos dem han elsket.»³

George Albert Smiths læresetninger

Herrens ånd er en vennlig ånd, ikke en hard og kritisk ånd.

Jeg blir noen ganger trist når jeg hører de uvennlige ord som uttales, ikke bare av medlemmer av Kirken, men av andre over hele verden. Uvennlige ord uttales som oftest ikke under Herrens inspirasjon. Herrens ånd er en vennlig ånd, en tålmodig ånd, en kjærlighetens, overbærenhetens og langmodighetens ånd, og det finnes ikke én av oss som ikke trenger alle disse dyder, som er fruktene av å være i besittelse av vår himmelske Faders ånd.⁴

Alt skulle gjøres for å holde fred. Lucifer bruker ethvert middel til å ødelegge menneskenes sjeler. Han er mer aktiv enn noensinne, og han arbeider på en svært lumsk måte. Jeg vil ikke bruke tid på å ramse opp de mange metodene han bruker, men det er én taktikk han bruker, og har brukt fra verdens begynnelse, og det er å friste én person til å ødelegge en annens rykte ved å si uvennlige ting om ham eller henne.⁵

Det er så lett å kritisere en annen, så lett å finne feil, og noen ganger snakker vi uvennlig om våre naboer og venner. Det var dette vår himmelske Fader sa til oss … :

«Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!

For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det mål dere måler, skal dere selv bli tilmålt.

Og hvorfor ser du splinten i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye blir du ikke var?

Eller hvordan kan du si til din bror: La meg trekke flisen ut av øyet ditt! og se, det er en bjelke i ditt eget øye?» [Matteus 7:1–4.]

Som folk blir vi rådet til ikke å være kritiske, ikke å være ukjærlige, ikke å tale uvennlig om dem vi omgås med. Vi skulle være verdens beste eksempler på dette området. Tenk på kritikken som forekommer i dag. Les avisen, og se de uvennlige tingene som noen sier om andre, og ofte har den som kritiserer, en bjelke i sitt eget øye så han slett ikke ser klart, men han mener at hans bror har en splint i sitt øye.⁶ [Se forslag 2 på side 220.]

Er vi ikke ganske tilbøyelige til å se vår nestes begrensninger og svakheter? Men dette er i strid med Jesu Kristi evangeliums læresetninger. Noen mennesker finner feil og kritiserer alltid på en nedbrytende måte. Det er forskjell på kritikk. Hvis vi kan gi konstruktive tilbakemeldinger under innflytelse av Herrens ånd, kan vi på en fordelaktig og riktig måte forandre noe av det som blir gjort. Men hvis vi er ute etter å finne feil og påpeke andres svakheter og brister på en nedbrytende måte, skyldes dette aldri Den hellige ånds veiledning, og det er alltid skadelig.⁷

Vi skulle se etter det gode i andre og gi oppriktig ros.

Jeg vil i kveld fortelle dere om en mann som gikk bort for mange år siden… Jeg snakker om Francis M. Lyman [i De tolv apostlers quorum], og jeg vil fortelle dere at denne store mannen var ømhjertet som et barn, og hans ønske om å hjelpe og oppmuntre var stort. Jeg har hørt ham gi komplimenter til sine brødre mange ganger når de har gjort noe prisverdig – én hadde holdt en god tale, en annen hadde båret et overbevisende vitnesbyrd og en annen hadde gjort noe annet prisverdig. Jeg har sett ham legge armen rundt dem og si: «Jeg er stolt av deg og det flotte du har gjort.» Er ikke dette en rosverdig måte å leve på? Dette er måten å leve lykkelig på. Hvis vi, istedenfor å bli sjalu, kan se og verdsette og rose våre medmenneskers godhet og evner, hvis vi kan se det gode i andre, vil det være så mye bedre.

Mange av oss lever i en slik atmosfære at vi er nesten målløse når det gjelder å rose en annen. Vi synes ute av stand til å si det vi kunne ha sagt … til velsignelse for andre. La oss se det gode i våre omgangsfeller, og når vi ser det, gjøre dem lykkelige ved å rose dem.⁸

Jeg ber dere inntrengende, mine brødre og søstre, la oss være storsinnede overfor hverandre. La oss være like tålmodige med andre som vi ønsker at de skal være med oss. La oss se det gode i våre naboer og venner, og snakke om dette, ikke finne feil eller kritisere. Hvis vi vil gjøre dette, vil vi utstråle skjønnhet, og de som kjenner oss best, vil elske oss.⁹ [Se forslag 3 på side 221.]

Vennlighet har evnen til å lede folk bort fra sine feil.

Det finnes dem som vil gjøre feil. Det finnes dem blant oss i dag som har gått seg vill, men de er vår Herres barn, og han elsker dem. Han har gitt dere og meg rett til å gå til dem i vennlighet og kjærlighet, og med tålmodighet og et ønske om å velsigne, prøve å trekke dem bort fra de feilene de gjør. Det er ikke opp til meg å dømme noen av disse som har gjort feil, og som fremdeles gjør feil, medmindre jeg blir kalt til det i kraft av den myndighet som er gitt meg. Men det er opp til meg, hvis jeg ser dem gjøre noe galt, å prøve å få dem tilbake til den vei som fører til evig liv i det celestiale rike.¹⁰

La oss ikke klage over våre venner og naboer fordi de ikke gjør det vi vil at de skal gjøre. La oss heller elske dem til å gjøre det som vår himmelske Fader vil at de skal gjøre. Det kan vi klare, og vi kan ikke vinne deres tillit eller deres kjærlighet på noe annet vis.¹¹

Vi kan tilføre våre naboer og venner mye glede, trøst og tilfredsstillelse med vennlighet. Jeg skulle gjerne ha skrevet dette ordet med store bokstaver og plassert det så alle kunne se det. Vennlighet er den kraft Gud har gitt oss til å åpne forherdede hjerter og berolige gjenstridige sjeler og bringe dem til forståelse av hans hensikter.¹² [Se forslag 4 på side 221.]

Kjærlighet og vennlighet i våre hjem kan få våre barn til å lytte til våre råd.

Det er vår plikt – jeg vil si det er både vårt privilegium og vår plikt å ta oss nok tid til å omgi våre barn med beskyttelsestiltak og elske dem slik at vi vinner deres kjærlighet og slik at de med glede lytter til våre råd og vår veiledning.¹³

Lev slik, i kjærlighet og vennlighet, at fred og bønn og takksigelse kan finnes i deres hjem. La ikke deres hjem bare være et sted der dere henger hatten om kvelden og spiser deres måltider, for så å løpe av gårde til et annet sted, men la deres hjem være bolig for Herrens ånd.¹⁴

Jeg ber om at vi må være fylt med den ånd som kommer fra [Herren], og det er en kjærlighetens, vennlighetens, hjelpsomhetens, tålmodighetens og overbærenhetens ånd. Hvis vi har en slik ånd i vårt hjem, vil våre gutter og piker vokse opp og bli slik vi ønsker at de skal bli.¹⁵

For noen år siden satt jeg på et tog på vei nordover. I dagkupeen på dette toget så jeg en kvinne jeg husket… Hun gjenkjente meg da jeg gikk gjennom midtgangen. Hun snakket til meg, og jeg spurte: «Hvor skal du?» Hun sa: «Jeg skal til Portland, [Oregon].» Jeg visste at familien ikke var velstående. Jeg visste at denne kvinnen hadde mange sønner, så jeg sa: «Hva bringer deg til Portland?» Hun sa: «Jeg har en sønn som ligger på sykehus der.»

Jeg var ikke klar over at noen av barna hennes hadde flyttet ut, så jeg stilte noen flere spørsmål, og så åpnet hun seg for meg. Hun sa: «Min yngste sønn reiste hjemmefra for noen uker siden, uten å fortelle oss hvor han skulle. Vi hørte ingenting fra ham, men han ville vel ut i verden og se den med egne øyne, og den første antydning om hvor han befant seg kom i form av et telegram fra Mercy sykehus i Portland, som fortalte at sønnen vår var innlagt på det sykehuset.» Hun sa: «Vi ble naturligvis svært sjokkert over å få denne meldingen. Det var bare én ting å gjøre, og det var å skaffe de nødvendige midler og straks reise til gutten.»

… Hun var beredt til å sitte oppe hele denne lange reisen, dag og natt, uten å ergre seg over sin sønns uvennlighet og tankeløshet. Det eneste hun tenkte på, var at han var hennes, at han tilhørte henne, at Gud hadde gitt ham til henne og at vår himmelske Fader forventet at hun gjorde alt som sto i hennes makt for å berike hans liv og forberede ham for de muligheter som ventet ham. Gjennom den lange natten, mens toget skranglet over skinnene, satt derfor denne kvinnen der og lengtet etter gutten sin, for hver kilometer litt nærmere det som lå hennes hjerte nærmest akkurat da. Da hun endelig kom frem, skyndte hun seg til sykehuset det forteste hun kunne. Tilfeldigvis skulle jeg bo i nærheten av sykehuset, så jeg dro dit for å se hvordan det hadde gått.

Der satt denne skjønne moren ved sengen til sin sønn, som var alvorlig syk med lungebetennelse og lå der i smerte. Hun skjente ikke på ham fordi han hadde ikke brydd seg om å høre på henne. Hun var ikke ergerlig over hans tankeløshet og skjødesløshet, hun var bare takknemlig for å få være hos den sønn som Gud hadde gitt henne. Hun prøvde nå å pleie tilbake til helse det barnet hun, i samarbeid med sin himmelske Fader, hadde bragt inn i denne verden. Han var forresten ca. 16 år gammel, men fremdeles barnet hennes. Hun prøvde å oppmuntre ham ved å fortelle ham hva som ville gjøre ham glad og tilfreds, og påpeke for ham hvilke muligheter han ville få når han bare ble frisk. I stedet for den smerte og kval som fylte dette rommet før hun kom dit, bredte en fullkommen stråleglans av lys, fred og lykke seg i denne guttens ansikt da han kikket opp på den kvinnen som hadde gitt av sitt liv for at han kunne bli til, og som nå hadde kommet den lange veien for å sitte ved hans side og pleie ham tilbake til livet.

Jeg lurer noen ganger på om disse mødrene vet hvor fantastiske de er i sine barns øyne i et tilfelle som dette. Denne gutten hadde bestemt seg før moren hadde vært der mange minuttene, at han aldri igjen ville være illojal mot henne, aldri igjen ville han glemme alt hun hadde gitt ham, og han bestemte seg for at det navn som ærefullt var gitt ham, skulle holdes i ære så lenge han levde.¹⁶ [Se forslag 5 på side 221.]

Jeg ber om at kjærligheten til vår Herres evangelium må brenne i vår sjel og berike vårt liv, at det vil få ektemenn til å være vennligere mot sin hustru og hustruer mot sin ektemann, foreldre mot sine barn og barn mot sine foreldre på grunn av Jesu Kristi evangelium, som er et evangelium om kjærlighet og vennlighet.¹⁷

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Du finner ytterligere hjelp på side v–vii.

Les historien om da George Albert Smith laget limonade til slitne arbeidere (side 213–15). Når har du sett en vennlig handling bløtgjøre en annens hjerte? Hvilke problemer tror du kan løses med «en kjærlig og vennlig ånd overfor alle»?
President Smith sa at «vi skulle være verdens beste eksempler» når det gjelder å unngå negativ kritikk (side 216). I hva slags situasjoner kan vi være et slikt eksempel? Hvorfor tror du negativ kritikk og det å prøve å finne feil er så skadelig?
På side side 216–17 forteller president Smith om eldste Francis M. Lyman som roste sine brødre. Hvordan har du blitt påvirket av at noen har gitt deg oppriktig ros? Tenk på en du kan gi slike komplimenter til.
President Smith sa at «vennlighet er den kraft Gud har gitt oss til å åpne forherdede hjerter» (side 217). Hvilke historier i Skriftene kommer du på som kan illustrere dette prinsippet? (Se for eksempel Matteus 9:10–13; Alma 20:1–27.)
Gjennomgå historien om moren som besøkte sin sønn på sykehuset (side 218–20). Hvorfor er det noen ganger vanskelig å reagere slik denne moren gjorde, når et barn kommer på avveie? Be og grunn på hvordan en vennlig og tålmodig innstilling kan forbedre ditt forhold til medlemmer av din egen familie.

Aktuelle skriftsteder: Ordspråkene 15:1; Matteus 18:15; Johannes 8:2–11; Efeserne 4:29–32; 3 Nephi 12:22–24; Lære og pakter 121:41–46

Hjelp til undervisningen: Diskusjoner i små grupper kan «gi mange mennesker anledning til å delta i en leksjon. Personer som i alminnelighet nøler med å delta, kan komme med ideer i små grupper som de ellers ikke ville ha gitt uttrykk for foran hele klassen» (Undervisning, intet større kall, 179).

«Stillferdig laget bestefar litt limonade og satte noen glass og muggen på et brett [og] bar det ut til de slitne mennene.»

«Lev slik, kjærlig og vennlig, at fred og bønn og takksigelse kan finnes i deres hjem.»