George Albert Smiths liv og virke

En dag mens han var Kirkens president fikk George Albert Smith tilsendt et fotografi, sammen med en lapp hvor det sto: «Jeg sender deg dette bildet fordi det er en god illustrasjon av hva slags mann vi tror du er.» Det var et bilde av president Smith som snakket med en mor og hennes fire små barn. Den dagen hadde president Smith skyndet seg for å rekke et tog, da moren stoppet ham i håp om at hennes barn kunne få anledning til å håndhilse på en Guds profet. En iakttaker fanget øyeblikket i fotografiet.

Lappen fortsatte: «Grunnen til at vi setter så stor pris på [dette bildet] er at, selv om du hadde det travelt og måtte skynde deg inn i bilen og så til det ventende toget, tok du deg likevel tid til å håndhilse på hvert av barna i denne familien.»¹

Vennlige handlinger som denne kjennetegnet George Albert Smiths liv og virke. Enten han ga kjærlighet og oppmuntring til en nabo som strevde med sin tro, eller han organiserte enorme velferdsprosjekter for å hjelpe tusenvis av sultende mennesker, levde George Albert Smith ved Frelserens bud: «Du skal elske din neste som deg selv» (Markus 12:31).

Barndom, 1870–90

Bilde av den unge George Albert Smith — Ca. 4 år gammel

George Albert Smith ble født 4. april 1870, sønn av John Henry og Sarah Farr Smith, i et beskjedent hjem i Salt Lake City. Familien Smith hadde en stor arv når det gjaldt tjeneste i Guds rike. George Alberts far skulle senere virke i De tolv apostlers quorum og Det første presidentskap. Hans bestefar og navnebror, George A. Smith, var søskenbarn til profeten Joseph Smith og en av de første siste-dagers-hellige pionerer som ankom Saltsjødalen i 1847. George A. Smith var også apostel og rådgiver til president Brigham Young. George Alberts oldefar John Smith var Kirkens patriark og den første stavspresident i Salt Lake City. Hans morfar Lorin Farr var den første borgermester i Ogden, Utah og den første stavspresident i den byen.

Bilde av John Henry Smith — John Henry Smith

George Albert Smith elsket og beundret sine foreldre. Han ga faren æren for å ha lært ham å strekke seg ut til de trengende,² og han roste sin mor for det hun ofret for å oppdra sin familie i evangeliet. «Selv om vi var svært fattige,» fortalte han, «og min far var på misjon da jeg var fem år gammel, kan jeg aldri huske at jeg hørte min mor klage, og jeg så henne aldri felle en tåre på grunn av omstendighetene hun levde i. Hun kunne få en dollar til å rekke lenger enn noen annen jeg har kjent…

… Når far var ute på misjon, tok mor hans plass, og hun var husets overhode i hans fravær. Vi holdt våre bønner og velsignet maten, og ved sykdom tilkalte hun eldstene, for hun hadde stor tro på evangeliets ordinanser. Hun har alltid vært nøye med å betale tiende, og så vidt jeg vet, har tanken aldri streifet henne at kanskje det var en feil og at mormonismen ikke var sann. Hun tror det av hele sin sjel.»³

Bilde av Sarah Farr Smith — Sarah Farr Smith

George Albert Smith husket spesielt at moren lærte ham å be og stole på at Gud ville svare: «Når jeg tenker på min mors innflytelse da jeg var liten [gutt], blir jeg beveget til ærbødighet og tårer… Jeg husker det som om det var i går, at hun tok meg i hånden og leide meg opp i annen etasje. Der knelte jeg foran henne og holdt henne i hånden mens hun lærte meg å be. Takk Gud for mødre som har evangeliets ånd i sitt hjerte og et ønske om å velsigne. Jeg husker ennå bønnen, og det er mange år siden jeg lærte den. Den bekreftet for meg at jeg hadde en himmelsk Fader og ga meg visshet om at han hørte og besvarte bønner. Da jeg var eldre, bodde vi fremdeles i et toetasjes trehus, og når det blåste kraftig, svaiet det så voldsomt at det føltes som om det skulle velte. Noen ganger var jeg for redd til å sove. Sengen min sto i et lite rom for seg selv, og mange netter har jeg gått ut av sengen og ned på kne og bedt min himmelske Fader om å passe på huset, bevare det så det ikke måtte bryte sammen, og så har jeg krøpet opp i den lille sengen min igjen, like sikker på at jeg ville bli bevart mot alt ondt, som om jeg hadde holdt min Fader i hånden.»⁴

Idet han tenkte tilbake på sin barndom, sa George Albert Smith:

«Mine foreldre levde i svært ringe kår, men jeg priser min Skaper og takker ham av hele mitt hjerte for at han sendte meg til deres hjem.

… Jeg fant som gutt ut at dette er Herrens verk. Jeg ble klar over at det finnes levende profeter på jorden. Jeg lærte at Den allmektiges inspirasjon ville påvirke dem som levde slik at de kunne motta den.

… Jeg er takknemlig for min fødselsrett, takknemlig for foreldre som lærte meg Jesu Kristi evangelium og var eksempler i sitt hjem.»⁵

Unge George Albert var kjent som en glad og leken gutt. Hans venner satte pris på hans muntre lynne, og han likte å underholde dem med munnspill, banjo og gitar og et repertoar av morsomme sanger. Men han hadde også erfaringer som hjalp ham å utvikle en sterk ansvarsfølelse som var bemerkelsesverdig for hans unge alder. Da han var 12 år gammel, gikk George Albert på Brigham Young Academy, hvor han fikk noen råd som skulle få varig innvirkning på hans liv. Han fortalte senere:

«Det var et hell at en del av undervisningen foregikk under dr. Karl G. Maeser, en fremragende lærer som var den første som opprettet våre gode skoler i Kirkens regi… Jeg kan ikke huske så mye av det som ble sagt det året jeg gikk der, men én ting vil jeg nok aldri glemme. Jeg har snakket om det mange ganger… Dr. Maeser reiste seg en dag og sa:

”Dere vil ikke bare bli holdt ansvarlige for det dere gjør, men også for det dere tenker.”

Siden jeg var en gutt som ikke hadde for vane å holde særlig styr på tankene mine, ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre, og det bekymret meg. Det festet seg ved meg som en borre. Omkring åtte, ti dager etter gikk det plutselig opp for meg hva han mente. Jeg kunne nå se filosofien bak det. Plutselig gikk det opp for meg hva det han hadde sagt, betydde: Selvfølgelig blir vi holdt ansvarlige for våre tanker, for når jordelivet er over, vil det utgjøre summen av våre tanker. Denne ene påminnelsen har vært til stor velsignelse for meg hele livet, og den har ved mange anledninger gjort meg i stand til å unngå å tenke upassende tanker, for jeg vet at jeg vil være et produkt av mine tanker når min livsgjerning her er fullført.»⁶

Den unge George Albert påtok seg et stort ansvar i hjemmet i 1882, da hans far, som hadde virket i De tolvs quorum i to år, ble kalt som president for Den europeiske misjon. John Henrys fravær innebar at George Albert måtte hjelpe til med å forsørge familien. Da han var 13, søkte han jobb på en Kirkens fabrikk og varemagasin i Salt Lake City, men bestyreren sa at de ikke hadde råd til å ansette noen. George Albert svarte at han ikke ba om å få betalt, bare om å få jobbe. Han tilføyde: «Jeg vet at hvis jeg er noe tess, vil jeg få betalt.»⁷ Hans positive innstilling gjorde at han fikk stilling som fabrikkarbeider til $ 2,50 i uken, og hans sterke arbeidsmoral hjalp ham å bli forfremmet til bedre stillinger i bedriften.

Da han var 18, fikk han jobb i en gruppe som drev med landmåling for jernbanen. Mens han hadde denne jobben, ble han utsatt for så sterkt sollys ute i ørkenen at det skadet øynene. Som følge av dette fikk George Albert varig nedsatt syn, slik at det ble vanskelig for ham å lese, og han opplevde ubehag resten av livet.

Misjonærtjeneste og ekteskap, 1891–94

I september 1891 kalte president Wilford Woodruff George Albert Smith på en korttidsmisjon til Syd-Utah. Hans oppdrag gikk ut på å jobbe med Kirkens ungdom i området. De neste fire månedene hjalp han og hans ledsager til med å organisere ungdomsorganisasjoner i stavene og menighetene, i tillegg til å tale på en rekke møter og oppmuntre de unge til å etterleve Kirkens normer.

Da han kom hjem fra sin misjon, fortsatte George Albert å gjøre kur til sin barndomskjæreste, Lucy Woodruff, president Wilford Woodruffs barnebarn. De hadde vokst opp som naboer, og Lucy hadde lagt merke til de karaktertrekk George Albert var iferd med å utvikle. Hun skrev om sin beundring for ham i sin dagbok: «I kveld legger jeg meg med takknemlighet til Gud … og ber om at han må gi meg styrke til å bli mer verdig til kjærligheten fra ham som jeg tror fullt og fast er en av de beste unge menn som noensinne har levd på jorden. Hans godhet og vennlighet gir meg tårer i øynene.»⁸

Bilde av Lucy Emily Woodruff Smith — Lucy Emily Woodruff Smith

Lucy hadde imidlertid også mange beundrere, og noen av dem var svært velstående og ga henne overdådige gaver. George Albert, derimot, tiltrakk seg Lucy med sin trofasthet til Herren. Han skrev til henne: «Hvis du vil gifte deg men en med penger, blir det ikke med meg, for jeg har for lengst bestemt meg for at jeg ikke vil vie mitt liv eller min tid til å tjene penger, men til å tjene Herren og hjelpe hans barn i denne verden.»⁹ Lucy tok sitt valg, og 25. mai 1892 giftet hun og George Albert seg i Manti Utah tempel. George Alberts far utførte vielsen. Den dagen ga Lucy sin mann en liten medaljong med bilde av seg selv inni. Han hadde denne medaljongen på samme kjede som lommeuret sitt, hvor den hang nær hans hjerte, og han hadde den på seg nesten hver dag resten av sitt liv.¹⁰

De nygifte fikk mindre enn en måned sammen før George Albert reiste på enda en misjon, denne gangen en proselytteringsmisjon til Sydstatene i USA. Selv om de hadde vært klar over at hans avreise nærmet seg – kallet hadde kommet tre uker før de giftet seg – var det likevel vanskelig å skille lag. De ble overlykkelige da Lucy fire måneder senere ble kalt til å virke sammen med sin mann ved misjonskontoret, hvor eldste Smith nylig hadde fått stillingen som misjonspresidentens sekretær.

Presidenten for Sydstatene misjon var J. Golden Kimball, som også var medlem av De sytti. To ganger i løpet av eldste Smiths tjenestetid måtte president Kimball forlate misjonen for å ta seg av viktige saker i Salt Lake City – én gang like etter at eldste Smith ble misjonspresidentens sekretær, og igjen rundt et år senere. Ved begge anledninger overlot president Kimball det enorme ansvaret for å lede og administrere misjonen til eldste Smith, mens han ga råd og støtte i en rekke brev. Til sammen virket eldste Smith som fungerende misjonspresident i cirka 16 måneder. Det bekymret president Kimball å være borte så lenge, men han stolte på sin unge assistent. Han skrev i et brev til eldste Smith: «Jeg tror min dømmekraft og intelligens, uansett hvor begrenset disse måtte være, gjør meg i stand til å verdsette din integritet og verdi, og det forsikrer jeg at jeg gjør.»¹¹ I et annet brev skrev han: «Du skal alltid vite at jeg setter pris på dine anstrengelser, din nidkjærhet og din positive innstilling.»¹²

President Kimball fikk mange muligheter til å se eldste Smiths nidkjærhet og positive innstilling. En gang de to reiste sammen, ble de invitert til å overnatte i et lite tømmerhus. George Albert Smith fortalte senere:

«Ved midnatt ble vi vekket av voldsomme rop og skrik utenfor. Eder og banneord lød i ørene da vi satte oss opp i sengen for å finne ut hva som foregikk. Det var klart måneskinn, og vi kunne se mange folk utenfor. President Kimball spratt opp og begynte å kle på seg. Mennene dundret på døren og svor og forlangte at mormonene skulle komme ut, og at de ville skyte dem. President Kimball spurte om jeg ikke hadde tenkt å stå opp og kle på meg, og jeg svarte nei, jeg ville bli i sengen, og jeg var sikker på at Herren ville ta vare på oss. På få sekunder gjenlød rommet av skudd. Mobben hadde tilsynelatende delt seg i fire grupper og skjøt inn i hjørnene av rommet. Det føk splinter over hodet på oss i alle retninger. Det ble et øyeblikks stillhet, så kom et nytt kuleregn og enda flere fliser føk rundt. Jeg følte absolutt ingen frykt. Jeg var helt rolig mens jeg lå der og opplevde noe av det frykteligste som hadde skjedd i mitt liv, men jeg var sikker på … at Herren ville beskytte meg, og det gjorde han.

Mobben mistet åpenbart interessen og dro sin vei. Neste morgen da vi åpnet døren, lå en svær haug med hickorykjepper der, slike som mobben brukte å banke opp misjonærene sydpå med.»¹³

Mange år senere fortalte George Albert Smith sine barnebarn om denne opplevelsen for å lære dem å stole på Herren. «Jeg lover dere,» sa han, «at Herren vil ta vare på dere når dere er i fare, om dere bare vil gi ham anledning til det.»¹⁴

Familieliv

George Albert og Lucy ble avløst fra sin misjon i juni 1894. Noen måneder etter at de kom hjem til Salt Lake City, fikk Lucy en velsignelse av sin bestefar, president Wilford Woodruff, som lovet henne at hun skulle få barn. 19. november 1895 fødte hun en datter som de kalte Emily, og fire år senere fikk de enda en datter, Edith. Deres siste barn, George Albert jr., ble født i 1905.

George Albert Smith var en kjærlig far, og ble forgudet av sine barn. Edith skrev om ham: «For meg hadde far alle de egenskaper som gjør at en datter elsker sin far. Han innfridde alle mine forventninger til en far.» Hans barn var spesielt imponert over hvordan George Albert behandlet sin kjære hustru. «Fars hengivenhet og omtanke for mor var vakker,» skrev Edith. «Han lot aldri en anledning gå fra seg til å vise sin verdsettelse av henne. Alt de gjorde, gjorde de sammen, etter omhyggelige planer og i samarbeid. Hun var dyrebar for ham… Selv om vi alle forgudet mor, er jeg sikker på at hans omtanke og kjærlighet til henne gjorde henne enda mer elsket av oss barn.»¹⁵

Som far prøvde George Albert Smith målbevisst å hjelpe sine barn å føle den glede han fikk av å etterleve evangeliet. En jul, etter at gavene var åpnet, spurte han sine unge døtre hva de ville synes om å gi bort noen av lekene sine til barn som ikke hadde fått noen julegaver. Siden de akkurat hadde fått nye leker, ble pikene enige om at de kunne gi bort noen av sine gamle leker til trengende barn.

«Vil dere ikke gi dem noen av de nye også?» foreslo George Albert forsiktig.

Døtrene nølte, men til slutt ble de enige om å gi bort en eller to av de nye lekene sine også. Så tok George Albert pikene med hjem til de barna han hadde tenkt på, og de leverte gavene. Opplevelsen var så oppløftende at da de dro derfra, sa en av pikene med begeistring i stemmen: «La oss dra hjem og hente resten av lekene til dem.»¹⁶

De tolv apostlers quorum, 1903–45

Tirsdag 6. oktober 1903 hadde George Albert Smith en travel dag på arbeidet, og kunne ikke delta på generalkonferansens møter den dagen. Da han dro fra kontoret, var ettermiddagsmøtet nesten slutt, så han tok fatt på hjemveien og tenkte at han skulle ta med seg barna til varemessen.

Da han kom hjem, ble han overrasket over å møte en rekke besøkende, og en av dem gikk ham i møte og gratulerte ham på det varmeste.

«Hva er dette for noe?» spurte han.

«Vet du det ikke?» svarte hun.

«Om jeg ikke vet hva?»

«Du har blitt oppholdt som medlem av De tolv apostlers quorum,» utbrøt den besøkende.

«Det kan da ikke stemme,» sa George Albert. «Det må ha skjedd en feil.»

«Jeg hørte det selv,» svarte hun.

«Det må ha vært en annen Smith,» sa han. «Jeg har ikke hørt et ord om det, og jeg kan ikke tro at det er sant.»

Forvirret dro den besøkende tilbake til Tabernaklet for å finne ut om hun hadde tatt feil. Der fikk hun vite at hun hadde rett – George Albert Smith var det nyeste medlemmet av De tolv apostlers quorum.¹⁷

Hans datter Emily beskrev senere opptrinnet i deres hjem: «Det virket som om hele Tabernaklet strømmet over plenen og inn i huset vårt, idet de gråt og kysset mor. Alle sammen sa at far var apostel, og vi tenkte at det å være apostel måtte være det verste som kunne hende noen.»

Selv da rapporten var bekreftet, bestemte George Albert seg likevel for at han ville dra på varemessen med døtrene sine, slik han hadde lovet, «selv om han ikke så stort av den,» fortalte Emily. «Hele tiden hadde han ryggen mot veggen mens han snakket med folk.»¹⁸

To dager senere, 8. oktober 1903, ble George Albert Smith ordinert til apostel av president Joseph F. Smith i et av de øvre rommene i Salt Lake tempel. Etter ordinasjonen ble han bedt om å si noen ord til de andre medlemmene av De tolvs quorum som var tilstede. «Jeg føler meg svak, og jeg mangler dømmekraft sammenlignet med menn som er eldre enn meg,» sa han, «men jeg har hjertet på rett plass, og jeg ønsker oppriktig å fremme Herrens verk… Jeg har et levende vitnesbyrd om dette verks guddommelighet. Jeg vet at evangeliet har kommet til jorden under Herrens egen ledelse og veiledning, og at de som har blitt valgt til å presidere, virkelig var og er hans tjenere. Jeg ønsker og ber om at jeg må leve rent og ydmykt, slik at jeg kan være berettiget til Åndens tilskyndelser og veiledning gjennom hele livet.»¹⁹

George Albert Smith virket i De tolvs quorum i nesten 42 år, herunder 2 år som quorumets president. I denne perioden utførte han mange oppdrag og velsignet mennesker over hele verden på mange måter.

Han forkynte evangeliet og skaffet Kirken venner

Eldste Smith hadde et naturtalent for å berolige mennesker og gjøre fiender til venner. En lokal forretningsmann som ikke var medlem av Kirken, sa følgende om ham i hans begravelse: «Han var lett å bli kjent med. Han var en som man ønsket å kjenne. Hans vennlige smil, hans hjertelige håndtrykk og hans varme hilsener gjorde at du følte i ditt hjerte hans oppriktige vennskap med deg og sine medmennesker.»²⁰

Dette talentet var verdifullt i en tid da Kirken fremdeles for det meste var ukjent over hele verden og ble mistenkeliggjort av mange. En gang han var på oppdrag i West Virginia, fikk han vite at byens myndigheter hadde truet med å arrestere alle som ble tatt i å forkynne mormonismen. Eldste Smith møtte byens rådmann, mr. Engle, for å prøve å få endret denne holdningen. Han skrev senere i dagboken sin: «Da jeg møtte mr. Engle, var han svært skarp i tonen og informerte meg bryskt om at vi ikke ville bli tolerert i den byen… Jeg sa at jeg trodde han var feilinformert, og at jeg ønske å sette meg ned og ha en samtale med ham… Vi snakket ganske mye om mormonismen. Han tødde betydelig opp før jeg dro, og tok meg i hånden og ga meg kortet sitt. Da jeg dro, følte jeg meg trygg på at jeg hadde fjernet noen fordommer.»²¹ Tre dager senere besøkte eldste Smith ham igjen, og denne gangen la han igjen en Mormons bok.²²

Eldste Smith søkte alltid anledninger til å snakke med folk om Kirken. Hver gang hans oppdrag førte ham ut på reise, hadde han med seg flere eksemplarer av Mormons bok, Kirkens tidsskrifter og annen kirkelitteratur som han håpet å få gitt bort. Ettersom Mormons bok er et mektig vitne om Jesus Kristus, anså eldste Smith det som en ideell julegave, og sendte ofte Mormons bok til venner i andre trossamfunn og til og med fremstående personer han aldri hadde møtt.²³ I et brev han sendte sammen med en slik julegave, skrev han: «Om noen dager vil den kristne verden feire Frelserens fødsel, og det er vanlig å tenke på våre venner på denne tiden. Jeg håper derfor at du vil ta imot en Mormons bok som gave fra meg. … Jeg tror du vil bli glad for å ha denne i ditt bibliotek, så jeg sender deg den som julegave.»

Han fikk følgende svar: «Boken vil få plass i våre hyller og vil bli lest [fra perm til perm], grundig og med et åpent sinn. Den vil utvilsomt gi dem som leser den ettertenksomt, et videre perspektiv og større toleranse.»²⁴

Samfunnsengasjement

Eldste Smith oppfordret Kirkens medlemmer til å være samfunnsengasjerte og bruke sin innflytelse til å forbedre tilstandene i verden. Han var selv engasjert i flere samfunnsorganisasjoner til tross for sitt krevende kall som generalautoritet. Han ble utnevnt til leder for konferansene International Irrigation Congress og Dry Farming Congress, og satt seks perioder som nestleder for organisasjonen National Society of the Sons of the American Revolution. Som en stor tilhenger av luftfart som et middel for generalautoritetene til å gjennomføre sine reiseoppdrag mer effektivt, var eldste Smith styremedlem i Western Air Lines. Han var også aktivt engasjert i speiderorganisasjonen Boy Scouts of America, og i 1934 mottok han utmerkelsen Sølvbøffelen, speiderbevegelsens høyeste utmerkelse. I årene etter 1. verdenskrig ledet han Utahs bidrag til den armenske og syriske hjelpekampanje, og var delstatens representant på konferansen International Housing Convention, hvis mål var å skaffe husly til folk som var blitt hjemløse etter krigen.²⁵

Før han ble kalt som apostel, hadde George Albert vært aktiv i politikken, med helhjertede bidrag til saker og kandidater som han mente ville gjøre samfunnet bedre. Da han ble generalautoritet, ble hans politiske engasjement redusert, men han fortsatte å støtte saker han trodde på. I 1923 bidro han for eksempel til å få vedtatt et lovforslag i Utahs lovgivende forsamling som førte til at det ble bygget et sanatorium for tuberkulosepasienter.²⁶

Eldste Smiths medlidenhet med andre kom ikke minst til uttrykk i hans tjeneste som leder for det amerikanske blindeforbundet, et verv han hadde fra 1933 til 1949. Ettersom han selv led av nedsatt syn, hadde eldste Smith ekstra medfølelse med de blinde. Han førte tilsyn med utgivelsen av Mormons bok i blindeskrift, og han iverksatte et program for å hjelpe blinde å lære å lese blindeskrift og på andre måter tilpasse seg til sin funksjonshemning. Hans arbeid gjorde ham avholdt av dem han hjalp. Et medlem av blindeforbundet uttrykte sin takknemlighet i et dikt som ble fremført for eldste Smith på hans 70-årsdag:

Når livet slår voldsomt og det stormer rundt deg,
når de bitre tårer faller,
når ensomhetens vinter iser i min sjel,
og tomme ekkoer kaller–
det er da jeg med håp og forventning går
selv om jeg går med tunge, små skritt,
for å finne en som forstår,
en som er en sann venn –
en som er mild og vis,
medfølende og snill,
hvis tro på Gud og mennesker har gitt
en tilsvarende tro på den blinde …

Selv om hans milde og kjærlige ansikt
ikke er oss gitt å skue,
ser vi den barmhjertige visdom
og hans forstandige hjerte,
og føler en fred i hans sjel
som også blir oss til del.
Vi hører hans stille bønn som forteller
at vi ikke er alene.
Hans tro på oss vil gi oss styrke
på våre usette veier,
vår sjel oppløftet av et menneske
i samspill med Gud.27

Sykdom og andre prøvelser

Gjennom mesteparten av sitt liv hadde ikke George Albert spesielt god helse. Selv om han likte svømming, ridning og andre fysiske aktiviteter, var hans kropp skrøpelig og ofte svekket. I tillegg til den kroniske øyelidelsen, led eldste Smith ofte av smerter i mage og rygg, konstant tretthet, hjerteproblemer og mange andre lidelser gjennom hele livet. Stresset og påkjenningene som hans mange ansvarsoppgaver medførte, krevde også sitt, og til å begynne med var han uvillig til å senke sitt høye tempo for helsens skyld. Resultatet var at han fra 1909 til 1912 måtte kjempe med en så alvorlig sykdom at han måtte holde sengen og ble forhindret i å utføre sine plikter i De tolvs quorum. Dette var en svært vanskelig tid for eldste Smith, som inderlig ønsket å gjenoppta sin tjeneste. Hans fars død i 1911 og hans hustrus alvorlige tilfelle av influensa gjorde eldste Smiths rekonvalesens enda vanskeligere.

Mange år senere fortalte han følgende om hvordan han opplevde denne perioden:

«For flere år siden var jeg alvorlig syk. Faktisk tror jeg alle ga meg opp, med unntak av min hustru… Jeg ble så svak at det var så vidt jeg kunne røre meg. Bare det å skulle snu meg i sengen var en omstendelig og anstrengende prosess.

En dag, under disse omstendighetene, mistet jeg bevisstheten om mine omgivelser og tenkte at jeg hadde gått over på den andre siden. Jeg fant meg selv stående med ryggen til en stor og vakker innsjø, vendt mot en stor skog. Det var ikke et menneske å se, og det var ingen båt på innsjøen eller andre synlig tegn på hvordan jeg kunne ha kommet dit. Jeg forsto, eller syntes å forstå, at jeg var ferdig med min gjerning på jorden og hadde kommet hjem …

Jeg begynte å utforske omgivelsene, og snart fant jeg en sti gjennom skogen som virket lite beferdet og som var nesten skjult av gress. Jeg fulgte stien, og etter at jeg hadde gått en stund og tilbakelagt et langt stykke gjennom skogen, så jeg en mann som kom mot meg. Jeg oppfattet ham som en storvokst mann, og jeg skyndte meg for å komme til ham, for jeg gjenkjente ham som min bestefar [George A. Smith]. På jorden veide han over 130 kilo, så dere skjønner at han var en stor mann. Jeg husker hvor glad jeg var for å se ham komme. Jeg hadde fått hans navn og hadde alltid vært stolt av det.

Bilde av George A. Smith — George A. Smith

Da bestefar var noen skritt fra meg, stoppet han. Det var en oppfordring til at også jeg skulle stoppe. Og så – og dette vil jeg gjerne at gutter og piker og ungdom aldri skal glemme – så han svært bestemt på meg og sa:

”Jeg vil gjerne vite hva du har gjort med mitt navn.”’

Alt jeg noensinne hadde gjort, passerte for mitt indre blikk som om det var bevegelige bilder på en skjerm – alt jeg hadde gjort. Dette levende tilbakeblikket kom raskt ned til det øyeblikket der jeg da sto. Hele livet mitt hadde passert i revy. Jeg smilte og så på bestefar og sa:

”Jeg har aldri gjort noe med ditt navn som du trenger å skamme deg over.”

Han kom bort og tok meg i armene sine, og idet han gjorde det, ble jeg igjen bevisst mine jordiske omgivelser. Puten var våt som om det var helt vann på den – våt av takknemlighetens tårer fordi jeg kunne svare ham uten skam.

Jeg har tenkt på dette mange ganger, og jeg lover dere at jeg siden den gang har anstrengt meg enda mer for å ta vare på dette navnet. Jeg vil si til guttene og pikene, de unge mennene og kvinnene, til Kirkens ungdom over hele verden: Hedre deres far og mor. Gjør ære på det navn dere bærer.»²⁸

Omsider begynte eldste Smith å gjenvinne sin styrke, og han kom fra denne prøvelsen med fornyet takknemlighet for sitt vitnesbyrd om sannheten. På en generalkonferanse fortalte han senere de hellige: «Jeg har de senere år befunnet meg i dødsskyggens dal, så nær den andre siden at jeg er sikker på at [hadde det ikke vært for] vår himmelske Faders spesielle velsignelse, kunne jeg ikke ha blitt her. Men aldri et øyeblikk har vitnesbyrdet min himmelske Fader har velsignet meg med, blitt svekket. Jo nærmere jeg kom den andre siden, jo mer overbevist ble jeg om at evangeliet er sant. Nå da mitt liv har blitt spart, fryder jeg meg over å vitne om at jeg vet at evangeliet er sant, og av hele min sjel takker jeg min himmelske Fader for at han har åpenbart det for meg.»²⁹

Forskjellige fysiske lidelser og andre former for motgang fortsatte å plage eldste Smith i årene som fulgte. Hans kanskje største prøvelse kom i årene 1932 til 1937, da hans hustru Lucy led av leddgikt og nervesmerter. Hun hadde voldsomme smerter, og i 1937 trengte hun nesten kontinuerlig pleie. Et hjerteinfarkt tok nesten livet hennes i april 1937, og gjorde henne enda svakere enn før.

Selv om han var konstant bekymret for Lucy, fortsatte eldste Smith å utføre sine plikter etter beste evne. 5. november 1937 talte han i en venns begravelse, og idet han satte seg etter talen, ga noen ham en lapp med beskjed om å dra hjem øyeblikkelig. Han skrev senere i dagboken sin: «Jeg dro fra møtehuset umiddelbart, men min kjære hustru hadde tatt sitt siste åndedrag før jeg kom hjem. Hun gikk over til den andre siden mens jeg talte i begravelsen. Jeg har mistet en trofast medhjelper og vil være ensom uten henne.»

Lucy og George Albert hadde vært gift i litt over 45 år da hun døde. Hun ble 68 år gammel. Selv om han savnet sin hustru sårt, visste eldste Smith at adskillelsen bare ville være midlertidig, og denne kunnskapen ga ham styrke. «Selv om familien tar det svært tungt,» skrev han, «finner vi trøst i vissheten om at vi vil bli gjenforent med mor hvis vi holder oss trofaste. Hun har vært en hengiven, hjelpsom og omtenksom hustru og mor. Hun har lidd i seks år på forskjellige måter, og jeg er sikker på at hun er lykkelig sammen med sin mor og andre som står henne nær, på den andre siden… Herren er svært god, og har tatt bort enhver følelse av død, noe jeg er overmåte takknemlig for.»³⁰

President for Den europeiske misjon

I 1919 kalte president Heber J. Grant, som nylig hadde blitt oppholdt som Kirkens president, eldste Smith som president for Den europeiske misjon. I en generalkonferansetale bare noen dager før sin avreise, sa eldste Smith:

«Jeg kan forsikre dere, mine brødre og søstre, om at jeg regner det som en ære – nei, mer enn en ære, jeg regner det som en svært stor velsignelse – at Herren har hjulpet meg ut av den ynkelige tilstand jeg befant meg i for ikke lenge siden, og gitt meg så god helse at brødrene har ansett det som mulig for meg å reise på misjon til et fremmed land …

“… Neste onsdag regner jeg med å ta toget til kysten, for så å krysse havet til den misjonsmark jeg er blitt kalt til. Takk Gud for at jeg har fått anledning til å reise. Jeg er takknemlig for at kunnskapen om denne sannhet har kommet inn i min sjel.»³¹

På denne tiden strevde Europa med å komme seg til hektene etter 1. verdenskrig, som endte bare noen måneder tidligere. På grunn av krigen var antall misjonærer i Europa svært lavt, og en av eldste Smiths oppgaver var å øke dette antallet. De vanskelige økonomiske tilstandene som rådet i Europa etter krigen, gjorde myndighetene uvillige til å innvilge de nødvendige visumene. Det ble ikke bedre av at det fremdeles rådet mange misforståelser om og fordommer mot de siste-dagers-hellige. For å bedre Kirkens omdømme møtte eldste Smith en rekke offentlige funksjonærer og andre fremstående personer. Når han forklarte hensikten med misjonærene i Europa og resten av verden, sa han ofte: «Behold alt det gode dere har, behold alt det Gud har gitt dere som beriker deres liv, og la oss så dele noe med dere som vil gjøre dere enda lykkeligere og mer tilfredse.»³² Ifølge en av misjonærene som virket under hans ledelse, «vant han på sin mesterlige, vennlige måte deres aktelse og vennskap og sikret innreisetillatelser for misjonærene som tidligere hadde blitt avslått».³³

Da han avsluttet sin tjeneste i 1921, hadde eldste Smith klart å øke antall misjonærer i Europa og endre på endel misoppfatninger om de siste-dagers-hellige. Han hadde også skaffet Kirken venner, og han hadde brevkontakt med dem i mange år etterpå.

Vern av Kirkens historiske steder

Eldste Smith elsket å fortelle andre om Kirken og de storartede begivenhetene i dens historie. Gjennom hele sin tjenestegjerning gjorde han mye for å bevare denne historien ved å reise monumenter og ellers markere steder av interesse i Kirkens historie. En av hans medarbeidere skrev: «Han har vært av den oppfatning at han, ved å rette den yngre generasjons oppmerksomhet mot deres forfedres bragder, ville yte en viktig tjeneste.»³⁴

Som ung apostel reiste han til Palmyra, New York og forhandlet frem kjøpet av Joseph Smith seniors gård på vegne av Kirken. I New York besøkte han også en mann ved navn Pliny Sexton, som var eier av Cumorah-høyden, stedet hvor Joseph Smith mottok gullplatene. Sexton ønsket ikke å selge eiendommen til Kirken, men han og eldste Smith ble likevel venner. Delvis på grunn av eldste Smiths gode forhold til Sexton, kunne Kirken til slutt kjøpe eiendommen og innvie et monument der.

I 1930, 100 år etter at Kirken ble organisert, var eldste Smith med på å starte organisasjonen Utah Pioneer Trails and Landmarks Association, og ble valgt til dens første president. I de 20 årene som fulgte, oppførte denne organisasjonen over 100 monumenter og markører, mange av dem til minne om pionerenes vandring til Saltsjødalen. Eldste Smith ledet innvielsen av de fleste av disse monumentene.³⁵

Som en forklaring på Kirkens interesse for historiske steder, skrev han: «Det har vært vanlig å reise monumenter for at minnet om personer skulle bli bevart. Store begivenheter har også blitt stående i folks bevissthet ved at man har reist monumenter… Mange interessante begivenheter er i ferd med å gå i glemmeboken, og folk har følt at det har vært ønskelig å markere dem på betydelig vis, slik at kommende generasjoner vil bli gjort oppmerksomme på viktige begivenheter.»³⁶

Med en bestefar som hadde gått på sine ben til Utah sammen med pionerene, følte eldste Smith dyp respekt for de tidlige medlemmene av Kirken som hadde ofret så mye for sin tro. I en tale til Hjelpeforeningen fortalte han følgende om noe han opplevde mens han hadde fulgt håndkjerrepionerenes rute:

«Vi kom til den delen av ruten hvor Martins håndkjerrekompani hadde mistet så mange liv. Vi fant, så nøyaktig som vi kunne, stedet hvor de hadde slått leir. Etterkommere etter dette kompaniet var med for å hjelpe oss å sette opp et minnesmerke. Så kom vi til Rock Creek, hvor vi hadde satt opp et midlertidig minnesmerke året før. På den tiden av året vokste det nydelige villblomster overalt, det var rikelig med sverdliljer, og noen i gruppen plukket en del av disse og la dem varsomt på en stenhaug som ble stablet der året før… Her hadde 15 medlemmer av denne kirke blitt lagt i én grav, etter å ha omkommet av sult og forfrysning.

Det finnes noen tidspunkter og steder hvor vi synes å komme nærmere vår himmelske Fader. Da vi satt rundt leirbålet i den lille dalen ved Rock Creek, hvor Willies håndkjerrekompani hadde blitt rammet av katastrofen, fortalte vi – som var etterkommere av pionerene, av dem som hadde krysset slettene i sommerhete eller vinterkulde – om våre forfedres opplevelser… Det var en herlig stund. Historien ble gjengitt til vårt gode.

“… Jeg følte det som om vi var sammen med dem som hadde gitt alt for at vi skulle få evangeliets velsignelser. Det føltes som om Herren var nær.

Da vi gikk derfra etter å ha felt våre tåret – for jeg tviler på om det var et eneste tørt øye i gruppen på 30-40 personer – hadde vi alle blitt dypt beveget av det vi hadde følt under denne lille sammenkomsten, og en av de gode søstrene tok meg i armen og sa: ”Bror Smith, jeg skal være en bedre kvinne fra nå av.” Denne kvinnen … er en av de beste kvinner jeg kjenner, men jeg tror hun ble grepet, slik trolig de fleste av oss ble, av en følelse av at vi på noen områder ikke hadde levd opp til de idealer vi skulle ha i vår sjel. De som lå begravet her, hadde ikke bare gitt noen dager av sitt liv, men selve livet som bevis på sin tro på dette verks guddommelighet …

Hvis medlemmene av denne organisasjon [Hjelpeforeningen] vil være like trofaste som dem som ligger begravet på slettene, som møtte sine problemer med tro på Herren, vil dere kunne utrette mange store ting, og en kjærlig Faders gunst vil bli dere og deres til del.»³⁷

Kirkens president, 1945–51

Tidlig om morgenen 15. mai 1945, mens han satt på et tog et sted i Øststatene, ble eldste Smith vekket av en jernbanefunksjonær med beskjeden: President Heber J. Grant, som var Kirkens president den gangen, hadde gått bort. Eldste Smith byttet tog så fort han kunne og reiste tilbake til Salt Lake City. Bare noen dager senere ble George Albert Smith, som var det medlem av De tolv apostlers quorum med lengst ansiennitet, beskikket som Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges åttende president.

I sin første generalkonferansetale som Kirkens president sa han til de hellige som nettopp hadde oppholdt ham: «Jeg lurer på om det finnes noen annen her som føler seg like svak og ydmyk som ham som står foran dere.»³⁸ Han ga uttrykk for lignende følelser til medlemmer av sin familie: «Jeg har ikke ønsket denne stillingen. Jeg har ikke følt meg i stand til det. Men den er gitt meg, og jeg vil fylle den etter beste evne. Dere skal alle vite at uansett hva dere gjør i Kirken, fra hjemmeundervisning til å presidere over en stav, hvis dere gjør det etter beste evne, er deres stilling like viktig som min.»³⁹

Mange følte at president Smiths talenter var spesielt egnet til dette kallet. En av generalautoritetene uttrykte sin tillit kort tid etter at president Smith ble oppholdt: «Det sies ofte at Herren har oppreist en bestemt mann til å utføre en bestemt oppgave… Det er ikke opp til meg å si hvilken spesiell oppgave president George Albert Smith har foran seg. Men det vet jeg, at på dette spesielle tidspunkt i verdens historie har det aldri vært et så desperat behov for kjærlighet blant brødre som nå. Videre vet jeg at det ikke finnes noen mann, så vidt meg bekjent, som elsker den menneskelige familie, som helhet og individuelt, høyere enn president George Albert Smith gjør.»⁴⁰

Hjelp til de trengende i kjølvannet av 2. verdenskrig

2. verdenskrig tok slutt bare noen måneder etter at George Albert Smith ble Kirkens president. Krigen hadde gjort tusenvis av mennesker hjemløse og nødlidende i Europa, og president Smith mobiliserte raskt Kirkens velferdsressurser for å kunne hjelpe. President Gordon B. Hinckley sa senere om denne innsatsen: «Jeg var en av dem som arbeidet om nettene på Welfare Square her i Salt Lake City, med å laste forsyninger på jernbanevogner som fraktet maten til havnen hvor den ble sendt over havet. Den gangen Sveits tempel skulle innvies [i 1955], da mange tyske medlemmer kom til templet, hørte jeg noen av dem, med tårer rennende nedover kinnene, uttrykke takknemlighet for den maten som hadde reddet deres liv.»⁴¹

President Smith visste også at det var skrikende åndelige behov blant verdens befolkning i kjølvannet av en så ødeleggende krig. Ett tiltak var å reorganisere misjoner i land hvor krigen hadde avbrutt misjonærarbeidet, og han oppfordret de hellige til å etterleve fredens evangelium. «Den beste måte å vise takknemlighet på nå,» sa han kort tid etter krigens slutt, «er å gjøre alt vi kan for å spre lykke i denne triste verden, for vi er alle vår Faders barn, og vi er alle forpliktet til å gjøre denne verden til et bedre sted fordi vi lever i den.

La oss vise vennlighet og omtanke overfor alle som trenger det, og ikke glemme de nødlidende. Nå som vi gleder oss over fred, la oss ikke glemme dem som har gitt sine kjære som en del av betalingen for denne freden …

Jeg ber om at vi må vende oss til Gud og være ham lydige, og derved spare verden for ytterligere konflikt og ødeleggelse. Jeg ber om at den fred som bare kommer fra vår himmelske Fader, må finnes i alle sørgendes hjerte og hjem.»⁴²

Større muligheter til å spre evangeliet

President Smith fortsatte å benytte enhver anledning til å dele evangeliet med andre, og disse anledningene ble flere med hans nye stilling. I mai 1946 ble president Smith den første Kirkens president som besøkte de hellige i Mexico. I tillegg til å møte Kirkens medlemmer og tale på en stor konferanse, besøkte også president Smith en rekke høytstående funksjonærer i Mexico og snakket med dem om det gjengitte evangelium. Under en samtale med Mexicos president Manuel Camacho, forklarte president Smith og følget hans: «Vi kommer med et spesielt budskap til deg og ditt folk. Vi er her for å fortelle deg om dine forfedre og om Jesu Kristi gjengitte evangelium… Vi har en bok som forteller om en stor profet som, sammen med sin familie og andre, forlot Jerusalem 600 år før Kristus og kom til dette store amerikanske kontinent, for dem kjent som ”et lovet land, utvalgt fremfor alle andre land”.Denne boken, Mormons bok, forteller også om da Jesus Kristus besøkte dette kontinent, og at han organiserte sin kirke og valgte seg ut tolv disipler.»

President Camacho, som ga uttrykk for respekt og beundring for de siste-dagers-hellige som bodde i hans land, ble svært interessert i Mormons bok og spurte: «Er det mulig for meg å få en Mormons bok? Jeg har aldri hørt om den før.» President Smith ga ham så et skinninnbundet eksemplar på spansk, med en liste over spesielt interessante skriftsteder foran i boken. President Camacho sa: «Jeg skal lese hele boken, for dette er av stor interesse for meg og mitt folk.»⁴³

100-årsmarkeringen av pionerenes ankomst til Saltsjødalen

Et av høydepunktene under George Albert Smiths seks år som Kirkens president kom i 1947, da Kirken markerte at det var 100 år siden pionerene ankom Saltsjødalen. President Smith førte tilsyn med feiringen, som fikk landsdekkende oppmerksomhet og kulminerte i innvielsen av Dette er stedet-monumentet i Salt Lake City, som er reist nær stedet der pionerene kom inn i dalen. Siden 1930 hadde president Smith deltatt i planleggingen av et minnesmerke over pionerenes tro og bragder. Han var imidlertid opptatt av at monumentet også skulle hylle tidlige oppdagere, misjonærer fra andre trossamfunn og viktige indianerledere fra den epoken.

Under innvielsen av Dette er stedet-monumentet la George Q. Morris, som da var president for Øststatene misjon, merke til en stemning av velvilje, som han mente skyldtes president Smiths arbeid: «President Smiths bidrag til brorskap og toleranse ble gjenspeilet i innvielsesseremonien… Selve monumentet hadde hedret med skulpturer – så langt det lot seg gjøre med individuelle skulpturer – de menn som hadde skapt historie i området mellom fjellene i vest før mormonpionerene, uten hensyn til rase eller religion. Da programmet for innvielsesseremonien ble planlagt, ønsket president Smith at alle større religiøse grupper skulle være representert, i tillegg til representanter for nasjonale, delstatlige og kommunale myndigheter. En katolsk prest, en protestantisk biskop, en jødisk rabbiner og representanter for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige var fremtredende talere. En gjest fra Øststatene bemerket etter programmet: ”I dag har jeg blitt åndelig døpt på ny. Det jeg har vært vitne til, kunne ikke ha funnet sted noe annet sted i verden. Den toleranse som rådet i dag, var fantastisk.”»⁴⁴

Selv om det 18 meter høye monumentet var imponerende, sa president Smith at den beste måten å hylle pionerene på, var å følge deres eksempel på tro og hengivenhet. I innvielsesbønnen for monumentet sa han: «Vår Fader i himmelen, … vi står i din nærhet i denne fredfylte åssiden i dag, og ser på et storartet monument som har blitt reist til minne om dine sønner og døtre og deres hengivenhet… Vi ber om at vi må bli velsignet med den samme ånd som kjennetegnet disse trofaste menneskene som trodde på deg og din elskede Sønn, som kom til denne dalen fordi de ønsket å bo her og tilbe deg. Vi ber om at vi må fortsette å føle denne ærbødighet og takknemlighet i vårt hjerte.»⁴⁵

Refleksjoner over livet som 80-åring

På tross av sin høye alder, kunne president Smith gjennom mesteparten av sin presidentperiode utføre sine ansvarsoppgaver uten de fysiske lidelsene som tidligere hadde hemmet ham. I en artikkel som ble publisert i april 1950, nær hans 80-årsdag, så president Smith tilbake på sitt liv og bemerket hvordan Gud hadde oppholdt og velsignet ham:

«På disse 80 årene har jeg reist over en million kilometer rundt om i verden for å spre Jesu Kristi evangelium. Jeg har vært i mange himmelstrøk og i mange områder og i mange nasjoner, og helt siden min barndom har mange vært snille og hjelpsomme mot meg, både medlemmer og ikke-medlemmer. Hvor jeg enn har kommet, har jeg funnet edle menn og kvinner …

… Når jeg tenker på hvor svak og skrøpelig jeg er, og likevel har blitt kalt til å lede denne storartede kirke, skjønner jeg hvor avhengig jeg er av hjelp. Jeg er takknemlig for min himmelske Faders hjelp, og for oppmuntring og selskap av mange av de beste menn og kvinner som finnes noe sted i verden, både hjemme og ute.»

Han uttrykte deretter sin kjærlighet til dem han hadde tjent i så mange år:

«Det er virkelig en velsignelse å få omgås slike folk, og fra dypet av min sjel vil jeg benytte denne anledning til å takke dere alle for deres vennlighet mot meg, og jeg vil også si til dere alle: Dere kommer aldri til å forstå hvor høyt jeg elsker dere. Jeg har ingen ord som kan uttrykke det. Og jeg ønsker å føle det samme overfor enhver sønn og datter av min himmelske Fader.

Jeg har levd lenger enn gjennomsnittet, og jeg har levd lykkelig. Det vil, ifølge naturens gang, ikke gå mange år før jeg vil bli kalt til den andre siden. Jeg ser med glede frem til den dagen. Og etter 80 år i jordelivet, etter å ha reist til mange områder av verden og møtt mange storartede og gode menn og kvinner, vitner jeg for dere at jeg er sikrere nå enn noensinne på at Gud lever, at Jesus er Kristus, at Joseph Smith var den levende Guds profet og at den kirke han organiserte under vår himmelske Faders veiledning, Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, … ledes med makt og myndighet fra det samme prestedømme som ble overdratt av Peter, Jakob og Johannes til Joseph Smith og Oliver Cowdery. Jeg vet dette like sikkert som at jeg lever, og jeg vet at det er en alvorlig sak å bære dette vitnesbyrd for dere og at jeg vil måtte stå til ansvar overfor min himmelske Fader for dette og andre ting jeg har sagt i hans navn. … Med kjærlighet og vennlighet i mitt hjerte overfor alle, bærer jeg dette vitnesbyrd i Jesu Kristi, vår Herres navn.»⁴⁶

Et år senere, på sin 81-årsdag, 4. april 1951, gikk George Albert Smith stille bort i sitt hjem med sin sønn og sine døtre ved sin side.

Enkel og kjærlig tjenestegjerning

George Albert Smith utrettet mye i løpet av sine 81 år – i Kirken, i sitt lokalsamfunn og over hele verden. Men de som kjente ham personlig, husket ham best for hans mange enkle, ydmyke handlinger utført av vennlighet og kjærlighet. President David O. McKay, som ledet president Smiths begravelse, sa om ham: «Han var virkelig en edel sjel, aller lykkeligst når han gjorde andre lykkelige.»⁴⁷

Eldste John A. Widtsoe, et medlem av De tolv apostlers quorum, fortalte følgende om en gang han prøvde å løse en viktig og vanskelig problemstilling:

«Jeg satt på kontoret mitt, ganske sliten etter dagens arbeid… Jeg var trett. Da banket det på døren, og inn kom George Albert Smith. Han sa: ”Jeg er på vei hjem etter dagens arbeid. Jeg tenkte på deg og de problemene du forventes å løse. Jeg kom inn for å trøste deg og gi deg en velsignelse.”

Slik var George Albert Smith… Jeg vil aldri glemme det. Vi snakket sammen en stund, vi skilte lag og han gikk hjem. Jeg var lett om hjertet. Jeg var ikke lenger trett.

Kjærlighet er ikke bare ord eller en indre følelse. Hvis det skal være en verdig kjærlighet, må den omgjøres i handling. Den gangen gjorde president Smith nettopp det. Han ga meg av sin egen tid, sin egen styrke.»⁴⁸

Eldste Matthew Cowley, også et medlem av De tolvs quorum og en nær venn av president Smith, hyllet ham i begravelsen med følgende ord:

«Enhver som var i nød, enhver som var plaget med sykdom eller en annen form for motgang, enhver som kom i kontakt med denne Guds sønn, fikk dyd og styrke av ham. Å være i hans nærhet var å bli leget, om ikke fysisk, så i hvert fall åndelig …

“… Gud tiltrekker seg den guddommelige, og jeg er sikker på at den korteste reisen denne Guds mann noensinne har foretatt av alle sine reiser, har vært den reisen han nettopp har foretatt. Gud er kjærlighet. George Albert Smith er kjærlighet. Han er guddommelig. Gud har tatt ham til seg.

… Vi han ikke hedre et liv som dette med ord. De strekker ikke til. Det er bare én måte å hedre hans dyd, hans elskverdige karakter, hans store kjærlighet på, og det er med våre gjerninger …

La oss alle være litt mer tilgivende, litt mildere i vår omgang med hverandre, litt mer omtenksomme overfor hverandre, litt mer storsinnet overfor andres følelser.»⁴⁹

På George Albert Smiths gravsten står følgende innskripsjon. Den er en passende oppsummering av hans liv i kjærlig tjeneste:

«Han forsto og spredte Kristi læresetninger, og lyktes i uvanlig stor grad med å omsette dem i praksis. Han var godhjertet, tålmodig, vis, tolerant og forståelsesfull. Han gikk omkring og gjorde vel. Han elsket Utah og Amerika, men var ikke trangsynt. Han hadde uforbeholden tro på behovet for og kraften i kjærlighet. Han hadde grenseløs kjærlighet til sin kirke og sin familie, og han tjente dem lidenskapelig. Hans kjærlighet var imidlertid ikke begrenset – den omfattet alle mennesker, uavhengig av rase, tro eller stilling. Han sa ofte til dem og om dem: «Vi er alle vår Faders barn.»

Misjonærer i Sydstatene misjon. Nygifte Lucy (nummer tre fra venstre) og George Albert Smith (ved siden av henne) arbeidet sammen i misjonshjemmet.

De tolv apostlers quorum i 1921. Stående, fra venstre mot høyre: Joseph Fielding Smith, James E. Talmage, Stephen L Richards, Richard R. Lyman, Melvin J. Ballard og John A. Widtsoe. Sittende, fra venstre mot høyre: Rudger Clawson, Reed Smoot, George Albert Smith, George F. Richards, Orson F. Whitney og David O. McKay.

Eldste George Albert Smith førte tilsyn med utgivelsen av Mormons bok i blindeskrift.

Monument på Cumorah-høyden, hvor engelen Moroni overleverte gullplatene til Joseph Smith

President Smith og hans rådgivere, J. Reuben Clark jr. (t.v.) og David O. McKay (t.h.)

Dette er stedet-monumentet til minne om pionerenes ankomst til Saltsjødalen, ble innviet av president Smith i 1947.

President Smith på sitt kontor

John Henry og Sarah Farr Smiths barn. George Albert Smith til venstre.