Kapittel 9

Åpne din sjel for Herren i bønn

Gjennom personlig bønn og familiebønn kan vi føle vår himmelske Faders innflytelse i vårt liv og i vårt hjem.

Fra George Albert Smiths liv

Bønn hadde en viktig plass i det hjemmet George Albert Smith vokste opp i. «Alle familiemedlemmene holdt bønn både i lønndom og i fellesskap,» sa han. «Jeg fant ganske tidlig ut at Herren ville svare på bønn, for han svarte på mine og viste mange tegn på sin årvåkne omsorg.»¹

Selv sent i livet hadde president Smith gode minner om hvordan hans mor, Sarah Farr Smith, lærte ham å be:

«Jeg fikk opplæring ved kneet til en siste-dagers-hellig mor. Noe av det første jeg husker, var da hun tok meg i hånden og leide meg ovenpå. I rommet var det to senger, den som mine foreldre sov i, og en liten uttrekksseng på den andre siden. Jeg husker det som om det var i går. Da vi kom opp, satte hun seg ned ved siden av den lille uttrekkssengen min. Hun ba meg knele foran henne. Hun foldet hendene mine og holdt dem i sine, og lærte meg min første bønn. Jeg vil aldri glemme det. Jeg ønsker ikke å glemme det. Det er et av de fineste minnene jeg har, en engel av en mor som satt ved siden av sengen min og lærte meg å be.

«Bønnen var svært enkel, men … den åpnet himmelens luker for meg. Denne bønnen ga meg min himmelske Faders utrakte hånd, for hun hadde forklart meg hva alt sammen betydde så langt som et lite barnesinn kunne forstå det. Siden den gang og den dag i dag, når jeg har jeg reist over hele verden og besøkt Faderens andre barn, dag og natt, hvor jeg enn har vært, når jeg har lagt meg i min seng og stått opp igjen, så har jeg følt nærhet til min himmelske Fader. Han er ikke langt unna.»²

Gjennom hele sitt liv brukte president Smith bønn ikke bare som et middel til å komme nærmere Gud, men også til å be ham om hjelp når han trengte det. En dag han svømte i Stillehavet, utenfor kysten av California, opplevde han følgende:

«Jeg ble regnet som en veldig god svømmer, og gledet meg stort over denne idretten. Denne dagen var tidevannet svært høyt, og det kom veldig brått. På vei ut fra stranden stupte jeg gjennom de store brenningene der de toppet seg og fosset over meg. Målet mitt var de store dønningene utenfor, hvor jeg kunne ligge på ryggen og bli med dønningene opp og ned.

Mens jeg bedrev denne interessante aktiviteten, kom det en ekstra stor bølge som toppet seg og veltet over meg før jeg fikk summet meg etter å ha stupt gjennom den forrige. Den andre bølgen fanget meg og kastet meg rett til bunns. Jeg kjente at jeg ble dratt ut av understrømmen. Nå kom det mange bølger på rekke og rad, og jeg klarte ikke å hente meg inn igjen før den neste bølgen kom. Jeg innså at jeg raskt var iferd med å bli tappet for krefter, at jeg var avhengig av å få en eller annen form for hjelp. Idet jeg nærmet meg toppen på en enorm bølge, så jeg pilarene til en brygge i nærheten, og jeg tenkte at hvis jeg med en overmenneskelig anstrengelse kunne nå pilarene, kunne jeg klare å redde livet.

«Jeg ba en stille bønn til min himmelske Fader om at han måtte gi meg styrke til å nå målet mitt. Da jeg var en armlengde unna bryggen, strakte jeg ut armene og klamret meg til en av stolpene. De var dekket av skarpe, mørkeblå andeskjell, og da jeg klamret meg fast med armer og ben, fikk jeg kutt i bryst, ben og lår. Jeg holdt meg fast så lenge jeg taklet smerten, og holdt utkikk etter en stor og vennligsinnet dønning som kunne bære meg til en pilar nærmere stranden. Med en bønn i hjertet hver gang, anstrengte jeg meg for å bevege meg fra én pilar til den neste ved hjelp av den rullende dønningen.

Sakte, men sikkert, og med store anstrengelser, kom jeg meg inn dit hvor det var grunt nok til at jeg kunne gå opp på stranden. Da jeg endelig var i trygghet på den varme sanden, falt jeg utmattet om. Jeg var så svak etter å ha vært så nære drukning at jeg ikke var i stand til å gå hjem før jeg hadde hvilt en god stund. Der jeg lå i sanden, varm og trygg, tenkte jeg på den skremmende opplevelsen jeg nettopp hadde hatt, og mitt hjerte ble fylt av takknemlighet og ydmykhet fordi Herren hadde … spart mitt liv.»³ [Se forslag 1 på side 96.]

George Albert Smiths læresetninger

Ved hjelp av bønn kan vi snakke med vår himmelske Fader som om han var tilstede.

Det er en stor velsignelse vi nyter i denne spente og usikre tid, å være trygg på å motta guddommelig veiledning, å ha fullkommen tro på en personlig Gud som er interessert i oss og hører og besvarer våre bønner.⁴

For mange år siden … hørte jeg om en ni år gammel foreldreløs gutt som i all hast ble sendt til sykehus, hvor undersøkelsen viste at han måtte opereres umiddelbart. Han hadde bodd hos venner som hadde gitt ham et hjem. (Da de levde), hadde hans far og mor lært ham å be, så da han kom til sykehuset, ønsket han at Herren skulle hjelpe ham.

Legene rådførte seg med hverandre. Da han ble trillet inn i operasjonsstuen, så han seg rundt og så sykepleierne og legene som hadde snakket med hverandre om hans tilfelle. Han visste at det var alvorlig, og mens de forberedte narkosen, sa han til en av dem: «Doktor, før du begynner å operere, vil du være så snill å be for meg?»

Legen, som virket pinlig berørt, unnskyldte seg og sa: «Jeg kan ikke be for deg.» Så spurte gutten de andre legene, med samme resultat.

Til slutt skjedde det noe svært bemerkelsesverdig. Denne lille gutten sa: «Hvis dere ikke kan be for meg, vil dere være så snille å vente mens jeg ber for meg selv?»

De fjernet lakenet, og han knelte på operasjonsbordet, bøyde hodet og sa: «Himmelske Fader, jeg er bare en foreldreløs gutt. Jeg er veldig syk. Vil du være så snill å gjøre meg frisk? Velsign disse mennene som skal operere, så de må gjøre det riktig. Hvis du vil gjøre meg frisk, skal jeg prøve å bli en god mann. Takk, himmelske Fader, for at du gjør meg frisk.»

Da han var ferdig med bønnen, la han seg ned. Legene og sykepleierne hadde tårer i øynene. Så sa han: «Jeg er klar.»

Operasjonen ble utført. Den lille gutten ble trillet tilbake til rommet sitt, og da de hentet ham hjem fra sykehuset noen dager senere, var han på god vei til å bli fullstendig frisk.

Noen dager senere dro en mann som hadde hørt om hendelsen, til kontoret til en av kirurgene og sa: «Fortell meg om operasjonen du utførte for noen dager siden – operasjonen på en liten gutt.»

Kirurgen sa: «Jeg har operert flere små gutter.»

Mannen tilføyde: «Denne lille gutten ønsket at noen skulle be for ham.»

Legen sa svært alvorlig: «Det var et slikt tilfelle, men jeg vet ikke annet enn at dette er for hellig til at jeg kan snakke om det.»

Mannen sa: «Doktor, hvis du vil fortelle meg om det, skal jeg behandle det med respekt. Jeg vil gjerne høre om det.»

Så fortalte legen historien omtrent som jeg har gjenfortalt den her, og tilføyde: «Jeg har operert hundrevis av mennesker, menn og kvinner som mente de hadde tro til å bli helbredet, men aldri før jeg sto over denne lille gutten, har jeg følt Guds nærvær slik jeg følte det da. Denne gutten åpnet himmelens luker og snakket med sin himmelske Fader slik man snakker til en annen ansikt til ansikt. Du skal vite at jeg er et bedre menneske etter å ha opplevd å stå der og høre en liten gutt snakke til sin Fader i himmelen som om han var tilstede.»⁵ [Se forslag 2 på side 96.]

La oss leve slik at vi hver kveld når vi kneler ned for å be, og hver morgen når vi bøyer oss for Herren i takknemlighet, må ha kraften i oss til å åpne himmelen slik at Gud vil høre og besvare våre bønner og vi kan vite at han er tilfreds med oss.⁶

Hvis vi lever nær vår himmelske Fader, vil vi få inspirasjon så vi kan vite hva vi skal be om.

Da min far var en ung mann, var han nær ved å miste livet i Provo-elven… Hans far, som var i Salt Lake City, følte seg tilskyndet til å gå til et rom som var avsatt til bønn. Han … knelte ned … og sa: «Himmelske Fader, jeg føler at det er noe alvorlig galt med min familie i Provo. Du vet at jeg ikke kan være både hos dem og her. Himmelske Fader, vil du beskytte og bevare dem …»

Akkurat da han ba, så langt det lar seg undersøke ut fra tiden, hadde min far falt i elven. Det var flom. Tømmer og stener strømmet ned fra dalen, og han var hjelpeløs. De som befant seg i nærheten, så hvilket uføre han var i, men kunne ikke nå ham. Virvelstrømmene i vannet var så sterke at ingen kunne overleve der. De bare sto der i forferdelse. Far gjorde alt han kunne for å holde hodet over vann, men han ble slengt opp og ned og slått mot stenene og stokkene. Plutselig ble han løftet av en bølge og kastet opp på land. Det var et direkte svar på … bønn.⁷

Vi skulle holde våre lønnlige bønner. Vi skulle leve så nær vår himmelske Fader at vi, når vi bøyer oss for ham, kan vite at det vi ber om, vil være velbehagelig for ham, og at hvis det ikke gis oss slik vi ber om, så kan vi vite at vi vil motta den velsignelse vi er berettiget til, og at dette vil være en virkelig velsignelse.⁸ [Se forslag 3 på side 96.]

Bønn er en mektig innflytelse i vårt liv, vårt hjem og vårt samfunn.

Herren … har forklart for oss hvordan vi kan motta velsignelser gjennom bønn. Det finnes mange i verden som ikke er klar over bønnens virkelige nytte. Bønn er en kraft. Den har en innflytelse som relativt få synes å forstå …

… Hvor mange er det i denne kirke som ikke vet at de har rett, den absolutte rett, til å be til sin Fader i himmelen og be ham lindre deres lidelser og lede dem til tilfredshet og lykke?⁹

Det er merkelig at noe medlem av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige skulle måtte overtales til å holde sine bønner, men likevel er det slik at noen ikke holder sine lønnlige bønner eller sine familiebønner. Og medmindre vi ber, mister vi den beskyttelse som bønnen gir.¹⁰ [Se forslag 4 på side 96.]

Jeg vil understreke følgende: Jeg håper at de siste-dagers-hellige ikke unnlater å holde sine bønner, sine lønnlige bønner og sine familiebønner. Barn som vokser opp i hjem hvor de ikke holder familiebønn og personlige bønner, går glipp av mye, og jeg er redd at hjemmet, midt i verdens forvirring, kjas og mas, ofte blir forlatt uten bønn og uten Herrens velsignelser. Slike hjem kan ikke fortsette å være lykkelige. Vi lever i en tid hvor vi trenger vår himmelske Fader vel så mye som noen har trengt ham i noen annen tidsalder.¹¹

Skyv ikke fra dere Guds kraft. Bevar bønnens og takksigelsens innflytelse i deres hjem, og la takknemlighet strømme til ham som er vår skaper og giver av alt godt.¹²

La vårt hjem bære preg av bønn, takksigelse og takknemlighet. … La oss be for de store menn og kvinner i verden som trenger Herren, men ikke forstår hans interesse for dem. Be for … våre guvernører, våre borgermestere, de som har politisk innflytelse i våre forskjellige samfunn, at de må gjøre det som vil være til beste for oss alle og gjøre oss lykkeligere og behage vår himmelske Fader. Dette er vårt privilegium. Jeg lover dere at bønnens kraft er noe som ikke kan måles.¹³

Familiebønn skaper enhet i familier.

Vi [som familiemedlemmer] vil ikke alltid ha samme syn på ting, menn tenker ikke alltid på samme måte som sin hustru og omvendt, men om dere bare vil be sammen med et oppriktig ønske om å være ett, kan jeg love dere at dere vil være enige om alt som virkelig betyr noe.

Jeg så … på en oppslagstavle: «En familie som ber sammen, holder sammen.» Jeg vet ikke hvem som plasserte disse ordene der, men jeg lover at dersom dere vil tenke over det et øyeblikk, vil dere vite at det er sant. Jeg formaner dere til å be til Herren sammen, og med dette mener jeg ikke bare å uttale bønner. Jeg mener ikke å … gjenta noe om og om igjen, men å åpne deres sjel for Herren som ektemenn og fedre i deres hjem, og la deres hustru og barn være sammen med dere når dere gjør det. La dem delta. Da kommer det en innflytelse i deres hjem som kan føles av dem som kommer dit.¹⁴

Som en av dem som Herren har bedt om å undervise, ber jeg dere inntrengende om å sette deres hus i orden. Ikke ta altfor mye for gitt. La dere ikke lede ut i verdens dårskap og svakheter. Beskytt deres familie på ethvert tenkelig vis. Foren dem under bønnens innflytelse. … Hvilken kraft bønnen har til å holde oss på veien til evig liv og lede oss til det celestiale rike!¹⁵ [Se forslag 5 nedenfor.]

Forslag til studium og undervisning

Overvei disse ideene mens du studerer kapitlet eller forbereder deg til å undervise. Du finner ytterligere hjelp på side v–vii.

I «Fra George Albert Smiths liv» (side 89–91) kan du prøve å merke deg hvordan president Smiths tidlige erfaringer med bønn påvirket ham gjennom hele livet. Hvordan kan vi på en god måte undervise våre barn om bønnens kraft?
Gjennomgå historien om den ni år gamle gutten (side 91–92). Hvordan kan det ha seg at våre bønner noen ganger ikke føles som en samtale ansikt til ansikt med vår himmelske Fader? Tenk etter hva du kan gjøre i dine personlige bønner for å føle hans nærvær oftere.
Mens du grunner på president Smiths læresetninger på side 92–93, kan du prøve å tenke på en gang du følte deg tilskyndet til å be om noe i bønn. Hva ville du ha sagt til noen som føler at hans eller hennes bønner ikke har blitt besvart?
Reflekter over president Smiths uttalelse: «Medmindre vi ber, mister vi den beskyttelse som bønnen gir» (side 94). Hvordan har du følt bønnens kraft og beskyttelse? Vurder å bære ditt vitnesbyrd om bønnens kraft for dem du besøker som hjemmelærer eller besøkende lærerinne.
President Smith sa at bønn vil «holde oss på veien til evig liv» (side 96). Hvorfor tror du det er slik? Hva kan familier gjøre for å sikre at de ber sammen regelmessig? Tenk gjennom hva du kan gjøre for at personlig bønn kan bli en mer meningsfylt del av ditt liv.

Aktuelle skriftsteder: Matteus 6:7–13; 7:7–11; 2 Nephi 4:35; Alma 34:18–27; 37:37; 3 Nephi 18:20–21; Lære og pakter 88:63–64

Hjelp til undervisningen: «[Eleven må] settes i virksomhet. Når en lærer inntar rampelyset og blir stjernen i showet, står for snakkingen og på annet vis overtar all aktivitet, vil han nesten med sikkerhet forstyrre klassemedlemmenes læringsprosess» (Asahel D. Woodruff, i Undervisning, intet større kall, 61).

«Det er en storartet velsignelse vi nyter … å være trygg på å motta guddommelig veiledning, å ha fullkommen tro på en personlig Gud som er interessert i oss og hører og besvarer våre bønner.»

«Vi skulle leve så nær vår himmelske Fader at vi, når vi bøyer oss for ham, kan vite at det vi ber om, må være velbehagelig for ham.»

«Beskytt deres familie på ethvert tenkelig vis. Foren dem under bønnens innflytelse.»