Misjonærektepar – velsignelser av offer og tjeneste
Deres himmelske Fader trenger dere. Hans verk, under ledelse av vår Frelser Jesus Kristus, trenger det som bare dere er beredt til å gi.
For fire år siden talte jeg på denne konferansen om ektepar som reiser på heltidsmisjon. Min bønn var at «Den hellige ånd [ville] røre ved hjerter, og at en ektefelle eller to et eller annet sted … stillferdig [ville] dytte bort i sin ledsager, og at et avgjørelsens øyeblikk [ville] komme.»1 Én søster skrev senere til meg om den opplevelsen. Hun sa: «Vi satt komfortabelt i stuen og gledet oss over konferansen på TV… Da du talte, ble jeg dypt rørt. Jeg så på min mann, og han så på meg. Det øyeblikket forandret mitt liv for alltid.»
Hvis dere er i en seniormisjonærs alder eller snart kommer til å være det, vil jeg i dag vitne for dere om de velsignelser som kan forandre deres liv for alltid. Deres himmelske Fader trenger dere. Hans verk, under ledelse av vår Frelser Jesus Kristus, trenger det bare dere er beredt til å gi. Enhver misjonærerfaring krever tro, offer og tjeneste, og disse etterfølges alltid av rikelige velsignelser.
Når det gjelder disse velsignelsene, vil dere naturlig overveie det jeg har kalt de fire «F-ene»: Frykt, familieforhold, finne den rette misjonæranledningen og finansiering.2 La meg legge til et annet, viktigere og sterkere element – tro. Bare gjennom vår tro kan vi gi akt på Guds råd: «Velg i dag hvem dere vil tjene»3 – «å tjene Gud Herren, som skapte dere»4. Og kun ved en prøve på vår tro kan vi motta de mirakuløse velsignelsene vi søker for oss selv og våre familier: «For hvis det ikke finnes tro blant menneskenes barn, kan ikke Gud utføre noe mirakel blant dem. Derfor viste han seg først etter at de hadde vist sin tro.»5
La meg fortelle om noen av disse mirakuløse velsignelsene, hentet fra brev og beretninger jeg har mottatt i løpet av de siste fire årene. Et ydmykt ektepar fra Idaho møtte frykt med tro da Herren kalte dem til Russland. De skrev følgende godtakelsesbrev: «Ingen hadde forestilt seg at vi skulle bli kalt til denne oppgaven. Vi aner ikke hvordan vi skal kunne lære oss språket eller kunne være til nytte, og selv om vi tar imot med stor angst og gjør det i ren tro, vet vi at Herren og hans profet vet mer enn vi om hvor vi skulle tjene.» Ti måneder senere tok Stockholm Sverige tempel imot 30 hellige fra en liten gren i Russland ledet av dette ekteparet fra Idaho, som så vidt hadde begynt å lære seg det russiske språket. Skriftene forteller oss: «Gud [har] tilveiebragt et middel hvorved mennesket ved tro kan utføre mektige mirakler.»6 Slik blir Guds verk utført av hans barn, «for at tro også kunne tilta på jorden … for at fylden av mitt evangelium kunne bli forkynt av de svake og enfoldige til jordens ender.»7
Et annet ektepar møtte utfordringer i familien med tro. En trofast søster skrev: «Avgjørelsen om å reise på misjon var ikke vanskelig. Men min 90 år gamle mor var veldig engstelig over at vi skulle reise. Hun ble beroliget da hun hørte at våre familier ville bli velsignet mens vi tjener.» En trofast bror uttrykte lignende bekymringer over å forlate sine aldrende foreldre. Hans far svarte imidlertid: «Ikke bruk din mor og meg som unnskyldning for ikke å reise på misjon sammen med din hustru. Be om det, og følg Åndens veiledning.»
Til en tidligere generasjon misjonærer som var kalt til å forlate sine familier, ga Herren følgende oppmuntring: «Og hvis de gjør dette i hjertets ydmykhet … gir jeg, Herren, dem et løfte at jeg vil ta hånd om deres familier.»8
Bekymringer for familien er selvsagt en realitet og skulle ikke tas lett på. Men vi kan ikke takle våre utfordringer i familien uten Herrens velsignelser, og når vi ofrer for å virke som heltidsmisjonærpar, vil disse velsignelsene komme. Et ektepar var for eksempel bekymret for å forlate sin yngste datter, som ikke lenger var aktiv i Kirken. Hennes trofaste far skrev: «Vi ba kontinuerlig for henne og fastet regelmessig. Så, under generalkonferansen, hvisket Ånden til meg: “Hvis dere vil tjene, behøver dere ikke å bekymre dere for datteren deres lenger.” Så vi snakket med biskopen. Uken etter at vi fikk kallet vårt, kunngjorde hun og kjæresten at de var forlovet. Før vi reiste til Afrika, ble det holdt bryllup hjemme hos oss. [Så samlet vi familien og] holdt familieråd… Jeg bar vitnesbyrd om Herren og Joseph Smith … og fortalte at jeg ønsket å gi hver av dem en fars velsignelse. Jeg begynte med vår eldste sønn og hans hustru, og fortsatte til den yngste … [inkludert vår nyeste svigersønn].»
Når vi som ektepar vurderer misjon, er det på sin plass å involvere vår familie på samme måten. I familieråd kan vi gi våre barn anledning til å gi sin støtte, tilby spesiell assistanse som vi måtte ha behov for, og motta prestedømsvelsignelser til støtte for dem mens vi er borte. Hvis det er aktuelt, vil vi også kunne få prestedømsvelsignelser av dem. Da den trofaste faren i denne historien velsignet sine familiemedlemmer, følte hans svigersønn Den hellige ånds påvirkning. Faren skrev: «Mot slutten av det første året begynte vår svigersønns hjerte å mildnes mot Kirken. Like før vi reiste hjem fra misjonen, kom han og datteren vår på besøk til oss. I kofferten hans lå det første settet med søndagsklær han noensinne hadde hatt. De ble med oss i Kirken, og etter at vi kom hjem, ble han døpt. Et år senere ble de beseglet i templet.»9
Selv om detaljene i denne historien er unike, er prinsippet sant for alle som sier til Herren: «Jeg går hvor du leder meg hen.»10 Jeg vitner om at når vi setter vår lit til Herren, vil han finne den rette misjonæranledningen til oss. Som han sa: «Den som vil tjene meg … ham skal Faderen ære.»11
Når de vurderer å reise på misjon, er det mange ektepar i verden som har et sterkt ønske om å tjene, men som mangler tilstrekkelige midler. Hvis dere er i denne situasjonen, må dere huske at det rette misjonskallet ikke nødvendigvis er til et fjerntliggende land med et navn som lyder fremmed. Det rette kallet for dere kan være i deres stav eller område. «Deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette.»12 Rådfør dere med deres utvidede familie og deres biskop eller grenspresident. Når Herrens tjenere forstår deres jordiske omstendigheter, vil dere kunne få de evige velsignelsene ved å utføre en heltidsmisjon.
Hvis dere er forhindret fra å tjene på grunn av alvorlige omstendigheter, vil dere da vurdere å yte et økonomisk bidrag for å hjelpe dem som kan? Et rimelig offer av deres midler vil ikke bare velsigne andre misjonærer og de som de tjener. Det vil også velsigne dere selv og deres familie.
Til dere som ikke var i stand til å reise på misjon i deres ungdom, vil jeg si direkte: Kanskje dere i årenes løp har vært tynget av anger eller følt dere utilstrekkelige fordi dere ikke fikk noen misjonæranledning til å tjene og til å vokse på mens dere var unge. Mitt råd til dere er: Se fremover, ikke bakover. Begynn å forberede dere til en misjon som seniormisjonær-ektepar i dag! Spar litt penger hver måned. Studer Skriftene. Ta imot kall i Kirken. Be om å kunne føle Herrens kjærlighet til andre og hans kjærlighet og tillit til dere. En dag kan dere gjøre krav på alle velsignelsene ved misjonærtjeneste!
Og hvilke storartede velsignelser det er! Etter 51 års ekteskap ble jeg spurt: «Hvilken del av livet ville du ønsket å få oppleve om igjen?» Jeg nølte ikke med å svare: «Da min hustru og jeg virket sammen i Herrens store misjonærarbeid.» Følelsene til et annet misjonærektepar gjenspeiler våre egne: «Vår beslutning om å reise på misjon ga oss ny livskraft, nye følelser, nye venner og førte oss til nye steder og nye utfordringer. Den brakte oss nærmere som mann og hustru. Vi hadde et felles mål og et ekte partnerskap. Og det beste av alt, den ga oss ny åndelig vekst istedenfor åndelig pensjonisttilværelse.» Brødre og søstre, la oss ikke gå ut i åndelig pensjonisttilværelse.
La meg gi en utfordring til biskoper og grenspresidenter over hele verden. Er det mulig at dere i løpet av de neste seks månedene kan vurdere å anbefale et eller flere misjonærektepar utover de som for tiden planlegger å reise? Deres største ressurs når det gjelder denne utfordringen, vil være de eldre medlemmene i menigheten som allerede har vært på misjon. I min egen menighet kalte en inspirert biskop inn til et spesielt møte mellom vordende og hjemvendte misjonærektepar. Da vi bar våre vitnesbyrd om offer og tjeneste, vitnet Ånden for oss alle om at et kall til å tjene virkelig er et kall til «Herrens godhet mot oss vel [å kjenne]».13
Jeg har hørt om en stavspresident som har organisert en seniormisjonær-klasse for å inspirere vordende misjonærektepar og hjelpe dem å forberede seg til tjeneste. Prestedømsledere, når dere ydmykt søker å oppmuntre til heltidsmisjon, husk da at når et ektepar blir kalt, bidrar de ikke bare til å utføre Herrens verk i hele verden. De planter et tjenestens frø i sine familier som vil blomstre i kommende generasjoner. Jeg er fortsatt takknemlig for mine foreldres innflytelse, som virket som misjonærektepar i England og satte et eksempel for sine etterkommere.
Så til dere vordende misjonærektepar, ikke vent til biskopen snakker med dere om å reise på misjon! Gå til ham. Fortell hva dere føler. Når det gjelder misjonærtjeneste, forventer Herren at vi uttrykker våre ønsker. Når vi gjør det, kan vi stole på at den samme Ånd som tilskynder oss til å søke et misjonskall, vil inspirere en profet til å kalle oss til den rette oppgaven.
Og det er så mange kall! Det er kall til å forkynne evangeliet for dem som ønsker å motta sannheten, heriblant til ungdom i Kirkens skoleverk, kall til å arbeide innen velferds- og humanitærtjeneste, til å arbeide i templer, på slektshistoriske sentre, misjonskontorer og på historiske steder, kall til å «gjøre det største gode mot dine medmennesker og gi større herlighet til ham som er din Herre».14
Overvei disse eksemplene: Et ektepar som ble kalt til India, hjalp en blindeskole med å bygge sanitæranlegg og skaffe skrivemaskiner for blindeskrift. Et ektepar på Hawaii bidro til at en liten gren økte fra 20 til 200 medlemmer, og forberedte 70 medlemmer til å gå i templet sammen. Et ektepar i Peru ordnet med medisiner og julegave-leker til 550 barn på et barnehjem. Et ektepar i Kambodsja underviste Institutt-klasser og ledet en gren som etter bare 10 måneder økte til 180 medlemmer. Et ektepar i Russland hjalp lokale bønder å øke sine potetavlinger til 11 ganger mer enn de statlige gårdene, mens et ektepar på Filippinene lærte ca. 700 underernærte familier å ale opp kaniner og dyrke grønnsaker. Et ektepar i Pennsylvania hjalp 60 personer, hvorav halvparten tilhørte andre trossamfunn, å utarbeide sin slektshistorie. Et ektepar i Ghana hjalp til med å bore og renske opp brønner, og skaffet derved vann til en befolkning på 190 000 i landsbyer og flyktningleirer.
Selv om ikke resultatene av enhver misjon er like åpenbare for jordiske øyne, yter alle som virker et uvurderlig bidrag i Herrens øyne, for alle «har barmhjertighet og er utslagsgivende»15. Misjonærektepar er forbilder og eksempler på styrke for heltidsmisjonærer og ledere i prestedømmet og hjelpeorganisasjonene i hele verden. Jeg vil uttrykke min takknemlighet for alle disse og de tusenvis av andre som virker i så mange funksjoner og bidrar med millioner av timer med tjeneste for sine medmennesker.
Mine brødre og søstre, hvis dere har følt en trang til å engasjere dere i dette arbeidet, uansett hvor svak denne trangen måtte være, må dere ikke utsette deres tjeneste. Tiden er inne til å forberede dere, tiden er inne til å bli kalt, til å ofre. Tiden er inne til å bruke deres talenter og til å ta imot Guds velsignelser til dere og familien. «Det er et konstant behov for flere misjonærektepar,» har president Gordon B. Hinckley sagt.16 Etter hvert som verket ruller frem, blir behovet bare større. La oss i årene med vår rikeste erfaring, modenhet, visdom og fremfor alt tro, ta utfordringen og dekke dette behovet slik bare vi kan det.
Vi fremfor alle har spesiell grunn til å gjøre det. Med vår erfaring kan vi se tilbake på vårt liv og se godheten til vår Fader i himmelen og hans Sønn Jesus Kristus overfor oss selv og våre familier. Som én trofast bror forklarte: «Min hustru og jeg drar gjerne på fem misjoner – en for hvert av de skjønne barna Gud har velsignet oss med!» Uansett hvilke velsignelser hver enkelt har mottatt, vitner jeg om at vi alle har fått den største velsignelsen av alle: «For så har Gud [vår himmelske Fader] elsket verden at han gav sin Sønn,»17 og hans Sønn Jesus Kristus «elsker verden, slik at han endog nedlegger sitt eget liv».18 Jeg bærer mitt spesielle vitnesbyrd om at hans sonoffer er det høyeste uttrykk for denne kjærligheten.
Som medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er det vårt største privilegium å gjengjelde hans kjærlighet ved offer og tjeneste og gjøre krav på hans hellige løfte: «Og den som gir sitt liv for min sak, for mitt navns skyld, skal finne det igjen, ja, evig liv.»19 At vi må gjøre dette er min inderlige bønn i Jesu Kristi navn, amen.