Fruktene av Det første syn
Jeg regner Joseph Smith blant dem hvis vitnesbyrd om Kristus fikk meg til å begynne å utvikle mitt eget vitnesbyrd om Frelseren.
For bare seks måneder siden oppholdt dere trofaste medlemmer av Jesu Kristi Kirke meg som et medlem av De tolv apostlers quorum. Dette kallet kom som en stor overraskelse for mange, men spesielt for våre barnebarn, som sa: «Men det er jo vår Opa! Han er bare et vanlig menneske. Han lekte med oss, og han pleide å klippe håret vårt!»
Etter oktoberkonferansen snakket min hustru og jeg med våre barn på telefon, og et av våre barnebarn sa: «Siden vi var så langt borte og ikke kunne være sammen med deg i Salt Lake City, kunne du i det minste ha vinket til oss da du talte på konferansen.» Vi har ennå ikke vært sammen med våre barnebarn frem til denne generalkonferansen, så jeg vinker i dag og håper det gleder mitt barnebarn. Jeg vinker også til alle dere gode medlemmer hvis bønner og kjærlighet er så viktig og verdsettes høyt av min hustru og meg.
I mine oppvekstår i Tyskland gikk jeg i kirken på mange forskjellige steder og under mange slags forhold – i beskjedne bakværelser, i praktfulle villaer og i svært funksjonelle moderne møtehus. Alle disse bygningene hadde en viktig fellesfaktor: Guds ånd var der, og Frelserens kjærlighet kunne føles når vi kom sammen som en grens- eller menighetsfamilie.
Zwickau møtehus hadde et gammelt orgel med luftbelg. Hver søndag fikk en ung mann oppgaven å skyve den solide belgarmen opp og ned for å få lyd i orglet. Selv før jeg fikk Det aronske prestedømmet, fikk jeg noen ganger det store privilegiet å utføre den viktige oppgaven.
Mens forsamlingen sang våre kjære salmer om gjenopprettelsen, pumpet jeg av alle krefter så orglet ikke skulle miste sin kraft. Organistens øyne tilkjennega tydelig om jeg gjorde det bra, eller om jeg raskt måtte ta hardere i. Jeg følte meg alltid beæret over dette viktige ansvaret og tilliten som organisten hadde til meg. Jeg følte virkelig at jeg oppnådde noe ved å ha ansvar og være en del av dette store verket.
Det fulgte også et annet gode med oppgaven: belgoperatøren satt på en stol med fin utsikt til et vindu med glassmaleri som prydet forsiden av møtehuset. Glassmaleriet skildret Det første syn, med Joseph Smith som knelte i den hellige lund mens han så opp mot himmelen og inn i en lysstøtte.
Mens salmene ble sunget, og til og med under medlemmenes taler og vitnesbyrd, betraktet jeg ofte denne fremstillingen av et ytterst hellig øyeblikk i verdens historie. Jeg så for meg at Joseph mottok kunnskap, vitnesbyrd og guddommelige instruksjoner og ble et velsignet redskap i vår himmelske Faders hånd.
Jeg følte en spesiell ånd mens jeg betraktet den vakre scenen i vinduet av en troende ung gutt i en hellig lund som tok en modig beslutning om å be oppriktig til vår himmelske Fader, som lyttet og svarte ham kjærlig.
Her var jeg, en ung gutt i etterkrigstidens Tyskland, jeg bodde i en by i ruiner, tusenvis av mil fra Palmyra i Nord-Amerika og over hundre år etter at begivenheten faktisk fant sted. Ved Den hellige ånds universelle kraft følte jeg i mitt hjerte og sinn at det var sant, at Joseph Smith virkelig så Gud og Jesus Kristus og hørte deres røst. Guds ånd trøstet min sjel i så ung alder med forsikringen om at dette hellige øyeblikk var en realitet som resulterte i en verdensomspennende bevegelse som skulle «rulle frem like til jordens ender» (L&p 65:2). Jeg trodde på Joseph Smiths vitnesbyrd om den strålende opplevelsen i Den hellige lund den gang, og jeg tror det nå. Gud har igjen talt til menneskene.
Når jeg ser tilbake, er jeg så takknemlig for alle vennene som hjalp meg i min ungdom å få et vitnesbyrd om Jesu Kristi gjenopprettede kirke. Først utøvet jeg en enkel tro på deres vitnesbyrd, dernest mottok jeg et guddommelig vitne fra Ånden i mitt sinn og hjerte. Jeg regner Joseph Smith blant dem hvis vitnesbyrd om Kristus fikk meg til å begynne å utvikle mitt eget vitnesbyrd om Frelseren. Før jeg ble bevisst at Åndens påvirkning vitnet for meg at Joseph Smith var en Guds profet, følte mitt unge hjerte at han var en venn av Gud og derfor ganske naturlig også ville være min venn. Jeg visste at jeg kunne stole på Joseph Smith.
Skriftene forteller oss at åndelige gaver gis til dem som søker Gud, som elsker ham og som holder hans bud (L&p 46:9). «Alle har ikke fått enhver gave, for det finnes mange gaver, og enhver er gitt en gave ved Guds Ånd.
Til noen gis én og til andre en annen for at alle kan ha nytte av det» (L&p 46:11-12).
I dag vet jeg at mitt spede vitnesbyrd hadde stor fordel av vitnesbyrdet til profeten Joseph Smith og mange venner i Kirken som visste «ved Den hellige ånd at Jesus Kristus er Guds Sønn og at han ble korsfestet for verdens synder» (L&p 46:13). Deres gode eksempel, kjærlige omsorg og hjelpende hender velsignet meg så jeg mottok en annen spesiell Åndens gave som beskrives i Skriftene, mens jeg lengtet etter mer lys og sannhet: «Til andre er det gitt å tro på deres ord for at de også kan få evig liv hvis de fortsetter å være trofaste» (L&p 46:14). Hvilken stor og dyrebar gave det er!
Når vi virkelig ydmyker oss, vil vi bli velsignet med den gave å ha tro og håp om ting som ikke ses, men som er sanne (se Alma 32:21). Når vi prøver de ord som er gitt oss gjennom Skriftene og de levende profeter – om vi så bare har et ønske om å tro – og ikke motsetter oss Herrens ånd, vil vår sjel bli utvidet og vår forståelse opplyst (se Alma 32:26-28).
Frelseren forklarte selv dette barmhjertige prinsippet tydelig for hele verden i sin store forbønn, som han ikke bare ba for sine apostler, men for alle de hellige, også for oss i vår tid, uansett hvor vi bor. Han sa:
«Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg,
at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg» (Johannes 17:20-21; uthevelse tilføyd).
Det er slik Joseph Smiths første syn velsigner oss personlig, vår familie og til syvende og sist hele menneskehetens familie – vi kommer til tro på Jesus Kristus gjennom profeten Joseph Smiths vitnesbyrd. Profeter og apostler gjennom hele menneskehetens historie har hatt guddommelige tilkjennegivelser i likhet med Josephs. Moses så Gud ansikt til ansikt og fikk vite at han var en Guds sønn, «i [Hans] Enbårnes lignelse» (se Moses 1:1-6). Apostelen Paulus vitnet om at den oppstandne Jesus Kristus viste seg for ham på veien til Damaskus og gjorde ham til en av sine store misjonærer (se Ap.gj. 26:9-23). Da han hørte Paulus’ vitnesbyrd om sitt himmelske syn under rettssaken i Cæsarea, innrømmet den mektige kong Agrippa: «Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen!» (Ap.gj. 26:28).
Og det var mange andre oldtidsprofeter som også bar sterke vitnesbyrd om Kristus. Alle disse tilkjennegivelsene, både i oldtid og i nyere tid, leder dem som tror, til den guddommelige kilde til all rettferdighet og alt håp – til Gud, vår himmelske Fader, og til hans Sønn, Jesus Kristus.
Gud har talt til Joseph Smith i den hensikt å velsigne alle Guds barn med sin nåde og kjærlighet, også i tider med usikkerhet og utrygghet, med kriger og rykter om kriger, med naturkatastrofer og personlige ulykker. Frelseren sa: «Se, min barmhjertighets arm er utrakt mot dere, og hver den som vil komme, ham vil jeg ta imot» (3. Nephi 9:14). Og alle som tar imot denne innbydelsen, vil bli «innhyllet i hans kjærlighets makeløse gavmildhet» (Alma 26:15).
Ved vår tro på profeten Josephs personlige vitnesbyrd og på at Det første syn virkelig fant sted, og ved studium og dyp og oppriktig bønn, vil vi bli velsignet med en fast overbevisning om verdens Frelser, som talte til Joseph «en skjønn og klar morgen tidlig om våren i atten hundre og tyve» (Joseph Smith – Historie 1:14).
Tro på Jesus Kristus og et vitnesbyrd om ham og hans universelle forsoning er ikke bare en lære av stor teologisk verdi. En slik tro er en universell gave, strålende for alle kulturelle områder av jorden, uavhengig av språk, rase, farge, nasjonalitet eller sosioøkonomiske forhold. Ved fornuftslutninger kan man prøve å forstå denne gaven, men de som sterkest føler dens virkninger, er de som er villige til å akseptere dens velsignelser som følge av et rent liv og av å følge veien til sann omvendelse og etterlevelse av Guds bud.
Når vi minnes og hedrer profeten Joseph Smith, føler jeg dyp takknemlighet. Han var en god, ærlig, ydmyk, intelligent og modig ung mann med et hjerte av gull og urokkelig tro på Gud. Han var rettskaffen. Som svar på hans ydmyke bønn ble himlene åpnet på ny. Joseph Smith hadde virkelig sett et syn. Han visste det, og han visste at Gud visste det, og han kunne ikke fornekte det. (Se Joseph Smith – Historie 1:25.)
På grunn av hans gjerning og offer har jeg nå en riktig forståelse av vår himmelske Fader og hans Sønn, vår Forløser og Frelser, Jesus Kristus, og jeg kan føle Den hellige ånds kraft og kjenner vår himmelske Faders plan for oss, hans barn. For meg er dette virkelig frukter av Det første syn.
Jeg er takknemlig for at jeg i ung alder ble velsignet med en enkel tro på at Joseph Smith var en Guds profet, at han så Gud Faderen og hans Sønn, Jesus Kristus, i et syn. Han oversatte Mormons bok ved Guds gave og kraft. Dette vitnesbyrdet har blitt bekreftet for meg om og om igjen.
Som en av de minste blant dere, men i kraft av mitt kall som en Jesu Kristi apostel, vitner jeg om at han i sannhet lever, at han er Messias. Jeg har virkelig et personlig vitnesbyrd om Jesus Kristus, menneskehetens Frelser og Forløser. Jeg mottok denne kunnskapen ved Guds ånds umiskjennelige fred og kraft. Det er mitt inderlige ønske å være ren og trofast i min tjeneste for ham, nå og i all evighet.
Det er mitt vitnesbyrd i Jesu Kristi navn, amen.