Utholdenhet
Utholdenhet utvises av dem som står på når det blir i tøft, som ikke gir opp selv om andre sier: «Det er umulig.»
Jeg vil ønske velkommen de Brødre som i ettermiddag ble kalt og oppholdt som medlemmer av De syttis første og annet quorum. De er alle dyktige menn med stor tro, og vi kan forvisse dere om at de på alle måter er verdige til å inneha disse embedene.
Mine kjære brødre i prestedømmets fantastiske, verdensomspennende brorskap, vi roser dere for deres trofasthet og hengivenhet i Herrens verk. Vi er takknemlige for deres engasjement og deres hengivne tjeneste. Dere bidrar i stor grad til Kirkens styrke.
Det er vidunderlig å være på dette møtet sammen med alle dere som har Det aronske prestedømme. Da jeg var på deres alder, undret jeg ofte: «Hva vil bli min plass i denne verden, og hvordan skal jeg finne den?» Den gangen var vel mitt eneste faste mål å reise på misjon. Da jeg fikk misjonskallet, reiste jeg, og min misjon ble som Polarstjernen en rettesnor for alt annet jeg foretok meg i livet. Noe av det viktigste jeg lærte var at hvis jeg trofast utførte mine kall i Kirken, ville Herren åpne veien for meg og lede meg til andre muligheter og velsignelser som endog overgikk alle mine drømmer.
Det å utføre en misjon kan gjøre dette for alle unge menn. En ung mann fortalte meg nylig hvor mye han hadde lært av sin utholdenhet som misjonær. Jeg bruker hans erfaring til å vise dere noe av det dere kan lære, som vil gi dere muligheter og velsignelser:
-
Hvordan organisere og bruke tiden klokt.
-
Viktigheten av hardt arbeid – at dere høster det dere sår.
-
Lederskapsferdigheter.
-
Sosiale ferdigheter.
-
Verdien av skriftstudium.
-
Respekt for autoriteter.
-
Viktigheten av bønn.
-
Ydmykhet og avhengighet til Herren.1
Da jeg gikk på Granite High School i Salt Lake City på 1930-tallet, hadde jeg noen venner som utmerket seg i sport, drama, musikk og tale. Noen av dem gjorde det godt i livet, men altfor mange av disse begavede og dyktige unge menneskene manglet utholdenhet og klarte ikke å nå sitt potensial. Derimot var det flere mindre synlige unge menn og kvinner på den samme skole som arbeidet flittig, var utholdende og fortsatte med sin utdannelse og ble fremragende leger, ingeniører, lærere, advokater, vitenskapsmenn, forretningsmenn, mekanikere, elektrikere, rørleggere og entreprenører.
Suksess oppnås vanligvis ved utholdenhet og ved ikke å miste motet når vi møter utfordringer. Paul Harvey, den kjente samfunnsviteren og forfatteren, sa en gang: «En dag håper jeg å kunne nyte nok av det verden kaller suksess til at noen vil spørre meg: “Hva er hemmeligheten?” Da skal jeg ganske enkelt si: “Jeg reiser meg når jeg faller.”»2
Et fremragende eksempel på utholdenhet er Madame Marie Curie, som arbeidet sammen med sin franske fysiker og ektemann Pierre Curie «i et gammelt, forlatt og utett skur uten midler og uten oppmuntring eller hjelp utenfra, med å prøve å isolere radium fra en lavverdig uranmalm kalt bekblende. Etter at deres 487. eksperiment hadde mislykkes, rakte Pierre hendene i været i fortvilelse og sa: “Det kommer aldri til å gå. Kanskje om hundre år, men ikke i min tid.” Marie svarte med et bestemt blikk og sa: “Om det tar hundre år, er det synd, men jeg vil ikke slutte å prøve så lenge jeg lever.”»3 Hun lyktes til slutt, og kreftpasienter har blitt rikelig velsignet av hennes utholdenhet.
Utholdenhet utvises av dem som står på når det blir tøft, som ikke gir opp selv om andre sier: «Det er umulig.» I 1864 sendte Det første presidentskap apostlene Ezra T. Benson og Lorenzo Snow, sammen med eldste Alma Smith og eldste William W. Cluff, på misjon til Hawaii. Fra Honolulu reiste de med en liten båt til den lille havnen i Lahaina. Da de nærmet seg revet, gikk brenningene høyt og en kraftig dønning førte båten 50 m frem og plasserte den imellom to enorme bølger. Da den andre dønningen traff dem, veltet båten i den frådende sjøen.
Folk på land bemannet en livbåt og plukket opp de tre brødrene som svømte nær den synkende båten. Men det var intet tegn til bror Snow. Hawaiere som var vant til bølgene, svømte i alle retninger for å lete etter ham. Til slutt kjente en av dem noe i vannet, og de dro bror Snow opp til overflaten. Han var helt stiv og så ut som han var død da de dro ham opp i båten.
Eldste Smith og eldste Cluff la bror Snow over fanget mens de stille salvet ham og ba Herren spare livet hans slik at han kunne få vende tilbake til sin familie og sitt hjem. Da de kom til land, bar de bror Snow bort til noen store, tomme tønner på stranden. De la ham på magen over en av dem og rullet ham frem og tilbake for å få ut vannet han hadde svelget.
Etter at eldstene hadde arbeidet med ham en stund uten å se livstegn, sa de som sto rundt at intet mer kunne gjøres for ham. Men de målbevisste eldstene ville ikke gi opp. Så de ba igjen, med den stille forvissning at Herren ville høre og besvare deres bønner.
De ble tilskyndet til å gjøre noe som var ganske uvanlig på den tiden. En av dem la munnen sin over bror Snows for å blåse luft i lungene hans, og vekslet mellom å blåse inn og trekke ut luft og slik etterligne den naturlige pusteprosessen. Etter tur holdt de på til de lyktes med å få luft i lungene hans. Litt senere kunne de se svake tegn på at livet var på vei tilbake. «Et lite blunk med øynene, som til da hadde vært åpne og dødlignende, og en veldig svak surkling i halsen, var de første livstegnene. Disse ble stadig tydeligere, helt til han var ved full bevissthet igjen.» Med deres utholdenhet og Guds barmhjertighet overlevde alle fire Herrens tjenere og kunne fullføre sine misjoner.4
Eldste Snow ble senere Kirkens president. Mens han virket i denne stillingen stabiliserte han Kirkens midler ved å oppfordre medlemmene til å betale tiende og offergaver.
Dere brødre vil finne det interessant at Alma Smith i denne historien var gutten som ble skutt i hoften ved Haun’s Mill og fikk ødelagt hofteleddet og leddskålen. Hans mor stelte det fryktelige såret med en slags balsam og ble så inspirert til å la ham ligge på magen i fem uker. En fleksibel brusk vokste frem til erstatning for leddet og leddskålen, slik at han var i stand til ikke bare å leve et normalt liv, men også reise på misjon til Hawaii og utføre tjeneste i Kirken hele sitt liv.5
Våre profeter i de siste dager er alle eksempler på besluttsomhet gjennom prestedømmet, bønn og arbeid. Joseph Smiths utholdenhet gjorde gjenopprettelsen av alle ting mulig. Hele livet ble han foraktet og latterliggjort – helt fra første gang han fortalte om det første syn til en prest i et større trossamfunn. Men han vaklet aldri, og han etterlot oss sitt urokkelige vitnesbyrd:
«Jeg hadde virkelig sett et lys, og midt i lyset så jeg to personer, og de talte virkelig til meg, og selv om jeg ble hatet og forfulgt fordi jeg sa jeg hadde sett et syn, var det likevel sant … Jeg hadde sett et syn, det visste jeg, og jeg visste at Gud visste det, og jeg kunne ikke fornekte det.»6
Brigham Youngs liv var et forbilde på utholdenhet. Han var alltid trofast og besluttsom. Etter Joseph Smiths død bragte han tappert og besluttsomt 60 000 mennesker fra sine komfortable hjem og fruktbare åkrer til en ufruktbar villmark. Denne store utvandringen var ulik noen annen i nyere historie. De kom i vogner, til fots og slepende på håndkjerrer. Han og hans etterfølgere fikk ørkenen til å blomstre som en rose.
På den første pressekonferansen hvor president Gordon B. Hinckley ble presentert for pressen som Kirkens president i 1995, ble han spurt om hva han ville ha som målsetning. Han svarte: «Å fortsette videre. Ja. Vårt tema blir å videreføre våre forgjengeres store arbeide.»7 Dette er et stort tema for oss alle. Vi må stå på og holde ut til enden.
En av de store bragdene under president Hinckleys ledelse har vært hans usedvanlige innsats i forhold til tempelbygging. Siden han ble Kirkens president, har 87 templer blitt innviet, gjeninnviet eller kunngjort. Denne bemerkelsesverdige bragden står uten like i hele verdenshistorien. Templer har en stor positiv innflytelse og velsigner verden i stadig større grad. Som president George Q. Cannon sa: «Hver grunnsten som legges for et tempel og hvert tempel som fullføres ifølge den orden Herren har åpenbart for sitt hellige prestedømme, reduserer Satans makt på jorden og styrker Guds kraft og hans guddommelighet, beveger himlenes mektige krefter til vårt beste, påkaller og nedkaller velsignelser fra de evige guder og fra dem som er i deres nærvær.»8
Vi skulle alle virke trofast og flittig i våre prestedømskall så lenge vi lever. Noen undres kanskje: «Hvor lenge må jeg være hjemmelærer?» Mitt svar er at hjemmeundervisning er et prestedømskall. Å virke i kallet som hjemmelærer er et privilegium så lenge vår biskop og våre prestedømsledere føler at vi er i stand til det. Noen av oss kjente bror George L. Nelson, en fremstående advokat i Salt Lake City, som virket som biskop, stavspresident og patriark. Han viet seg helt og fullt for Kirken. Han var hjemmelærer i en alder av 100 år. Den gangen sa han: «Jeg liker å være hjemmelærer. Jeg håper jeg alltid kan være hjemmelærer.»9 Han døde 101 år gammel og var trofast til enden.
Herren krever at de som ønsker å bli døpt inn i Kirken, «er fast bestemt på å tjene ham inntil enden».10 President Joseph Fielding Smith sa 94 år gammel: «Jeg har alle mine dager søkt å foredle mitt kall i prestedømmet og håper å holde ut til enden i dette liv og få nyte samvær med de trofaste hellige i neste liv.»11 Som Herren sa, hvis vi vil være hans disipler, må vi bli i hans ord.12 Herren har velsignet Kirken og dens medlemmer bemerkelsesverdig for deres trofasthet og utholdenhet. Jeg vitner om guddommeligheten av prestedømmets hellige gjerning, i Jesu Kristi navn, amen.