Gambling
Hvis du aldri har deltatt i pokerspill eller andre former for gambling, ikke begynn. Hvis du er involvert, så slutt nå mens du ennå kan.
Mine kjære brødre, vi har hatt et herlig møte. Jeg ønsker å bifalle alt som har blitt sagt, og gi dere min velsignelse.
Jeg ønsker først å si litt om dem vi har oppholdt i ettermiddag som medlemmer av De syttis quorumer.
Jeg er sikker på at det fins hundrevis av brødre som er verdige og i stand til å virke som Kirkens ledende embedsmenn. Vi ser dem overalt. De som ble oppholdt i dag, har blitt valgt til å oppfylle spesielle ansvarsoppgaver. I de fleste tilfeller vil det medføre offer, som de villig vil yte.
Blant de som ble oppholdt, er som dere har hørt, min 63 år gamle sønn. Jeg vil gjøre det klart at jeg ikke har fremmet hans navn. Det ble gjort av andre hvis rett det var å gjøre det. Jeg er ytterst var når det gjelder å begunstige slektninger. Som advokater sier, er jeg ikke uhildet i saken. Jeg tror imidlertid at han er verdig og kvalifisert på alle områder. Han har først og fremst hatt en god og prektig mor. Jeg skulle ønske jeg kunne anbefale hans far.
Jeg nevner dette bare på grunn av min følsomhet med hensyn til å begunstige slektninger. Vær så snill ikke å holde det imot ham at han er i slekt med meg. Han kan ikke noe for det.
Nå vil jeg gå over til det emnet jeg ønsker å snakke om i kveld. Jeg gjør det som respons på en rekke anmodninger jeg har fått om å si noe om Kirkens syn på en praksis som blir mer og mer vanlig blant oss, og spesielt blant våre unge. Det dreier seg om gambling i forskjellige former.
Det fortelles at Calvin Coolidge, som en gang var USAs president og kjent som en mann av få ord, en søndag kom hjem fra kirken. Hans hustru spurte hva predikanten hadde talt om. Han svarte: «Synd.» «Hva sa han?» spurte hun. «Han var imot den,» lød hans svar.
Jeg tror jeg kunne besvare spørsmålet om gambling like kort. Vi er imot det.
Gambling forekommer nesten overalt og i økende grad. Folk spiller poker. De vedder på hesteløp og hundeløp. De spiller rulett og spiller på spilleautomater. De kommer sammen for å spille i barer, salooner og kasinoer og, altfor ofte, i sine egne hjem. Mange kan ikke la være. Man blir avhengig. I svært mange tilfeller fører det til andre nedbrytende vaner og praksis.
Og svært mange av dem som blir involvert, har ikke råd til å betale det det koster. I mange tilfeller berøves hustru og barn for økonomisk trygghet.
Pokerspill, som det kalles, er i ferd med å bli populært på universiteter og høyskoler og til og med på videregående skoler.
Jeg vil lese noe fra en artikkel i New York Times:
«For Michael Sandberg begynte det for noen år siden med spill om småmynter blant venner.
Men i høst, sier han, ble det kilde til en sekssifret inntekt og et alternativ til jusstudiet.
Sandberg, 22, deler stort sett sin tid mellom Princeton, der han er avgangsstudent med statsvitenskap som hovedfag, og Atlantic City, der han spiller poker med høy innsats…
Sandberg er et ekstremt eksempel på en gamblingrevolusjon på landets universiteter og høyskoler. Sandberg kaller det en eksplosjon som er forårsaket av pokermesterskap på fjernsyn, og en sterk økning av pokerspill på internett.
Eksperter sier at man ikke kan unngå å se hvor populær gambling har blitt ved skolene. I desember, for eksempel, arrangerte en studentforening ved Columbia University sin første pokerturnering for 80 deltakere, med 10 dollar som innsats, minimumsbeløpet for å være med, mens University of North Carolina arrangerte sin første turnering, med 175 deltakere, i oktober. Begge spillene ble fulltegnet og hadde ventelister. Ved University of Pennsylvania blir private spill annonsert hver kveld på en e-postliste.» (Jonathan Cheng, «Poker Is Major College Craze», i Deseret Morning News, 14. mars 2005, s. A2.)
Det samme skjer her i Utah.
En mor skriver til meg som følger:
«Min 19 år gamle sønn spiller poker på internett, og folk på internett [synes] ikke å bry seg med at man ikke er 21. Alt du trenger, er å ha en bankkonto med penger på. Han har spilt regelmessig i nesten et år nå. Han hadde en jobb som han sluttet i fordi han nå er så henfallen til internett og poker og pengespill. Han deltar i pokerturneringer hele tiden, og hvis han vinner, er det de pengene han [bruker] til å kjøpe det han trenger. Alt han gjør, er å sitte og spille på internett.»
Jeg har blitt fortalt at Utah og Hawaii nå er de eneste delstatene i USA som ikke har legalisert lotterier og gambling i forskjellige former. Fra brevene jeg har mottatt fra medlemmer av Kirken, går det frem at noen av våre ungdommer starter med å spille poker. De får smaken på å få noe for ingenting og reiser så ut av delstaten til et sted der de kan gamble lovlig.
Én skriver i et brev til meg: «Jeg ser at dette onde nå sniker seg inn hos mange. Det finnes overalt på TV. ESPN har noe som kalles Kjendispoker og Nasjonalt pokermesterskap.»
Hun fortsetter: «En av våre venner oppfordret min mann til melde seg på det lokale pokermesterskapet og betale et beløp. Vennen sa: “Det er ikke gambling. Pengene dine går bare i denne store potten, og den som vinner, får pengene.”»
Er dette gambling? Selvfølgelig er det det. Gambling tar ganske enkelt penger fra en og gir ikke et rettferdig vederlag i form av varer eller tjenester.
Nå har vi nasjonale lotterier i et svært stort omfang. En gang var det forbudt ved lov så godt som over hele verden. Nå drives de som inntektskilde.
For ca. 20 år siden sa jeg under en konferanse: «Lotterifeberen nådde nylig et høydepunkt da delstaten New York kunngjorde at tre vinnerlodd skulle dele 41 millioner dollar. Folk [hadde] stilt seg i kø for å kjøpe lodd. Det ene vinnerloddet var det 21 fabrikkarbeidere som hadde, 778 delte det andre vinnerloddet, mens 113 000 mottok symbolske beløp. Dette lyder kanskje nokså bra.
Men det var også 35 998 956 tapere. Hver av dem hadde betalt i håp om å vinne [og fikk ingenting].» (Gordon B. Hinckley i Conference Report, okt. 1985, 67; eller Ensign, nov. 1985, 52.)
Noen amerikanske delstater har pålagt kasinoer store skatter som en inntektskilde. Virksomheten må ha sin fortjeneste. Så er det eieren av vinnerloddet. Alle andre som har kjøpt lodd, står tomhendte tilbake.
Jeg er så takknemlig for at Herren ga oss tiendeloven da han opprettet denne kirken. Jeg snakket en gang med en embedsmann i en annen kirke som, etter hva jeg forstår, er avhengig av bingo for en stor del av inntekten. Jeg sa til mannen: «Har dere noen gang overveiet tiende som finansiering av kirken?» Han svarte: «Ja, og jeg skulle virkelig ønske at vi kunne praktisere den istedenfor å spille bingo. Men jeg venter ikke en slik forandring i min levetid.»
Det er åpnet kasinoer på indianerreservater for å sikre eierne inntekt. Noen få vinner, men de fleste taper. Det må de hvis noen vinner og hvis huset skal tjene på det.
En av våre unge menn sa nylig: «Betal 5 dollar for å se en film eller 5 dollar for å spille poker – det går ut på det samme.»
Det er ikke det samme. I det ene tilfellet får man noe for det man betaler. I det andre tilfellet er det bare én som får gevinst, mens de andre står tomhendte tilbake.
Erfaring har vist at pokerspill kan føre til at man blir besatt av gambling.
Helt fra Kirkens første tid har gambling blitt fordømt.
Så langt tilbake som 1842 beskrev Joseph Smith tilstandene da de hellige bodde i Missouri. Han sa: «Vi kjøpte opp store landområder, og på våre gårdsbruk var det velstand. I våre hjemlige kretser og nabolag nøt vi fred og glede. Men fordi vi ikke kunne delta med våre naboer … i deres nattlige fyllefester, deres misligholdelse av hviledagen, hesteveddeløp og gambling, begynte de å gjøre narr av oss, senere forfulgte de oss, og til slutt samlet det seg en organisert pøbelgjeng som brente ned våre hus, rullet mange av våre brødre i tjære og fjær og pisket dem. Til slutt, i strid med all lov, rettferdighet og menneskelighet, drev de dem vekk fra deres boliger.» (I James R. Clark, red., Messages of the First Presidency of The Church of Jesus Christ of Latter-day Saints, 6 bind [1965-75], 1:139. I Lys over Norge, juni 1978, 27.)
Brigham Young sa om Nauvoo i oktober 1844: «Vi ønsker å avskaffe alle vinhus, spillebuler og alle bordeller eller lugubre virksomheter i vår midte, og vi vil ikke tolerere noen drikkfeldighet eller last blant oss.» (Message of the First Presidency, 1:242.)
Kirkens presidenter og rådgivere i presidentskapet har gjentatte ganger talt om dette ondet. George Q. Cannon, rådgiver for tre av Kirkens presidenter, sa: «Det er mange onder i verden som de unge må beskyttes mot. Ett av dem er gambling. Dette ondet fins i forskjellige former, men alle er tarvelige, og vi skulle ikke innlate oss på dem.» (Gospel Truth: Discourses and Writings of President George Q. Cannon, red. Jerreld L. Newquist, 2 bind [1974], 2:223.)
President Joseph F. Smith sa: «Kirken bifaller ikke gambling, men fordømmer det sterkt som umoralsk, og den betrakter også alle slags hasardspill og lotterier som gambling og misliker sterkt at noen av dens medlemmer engasjerer seg i dem.» («Editor’s Table», Improvement Era, aug. 1908, 307.)
President Heber J. Grant sa: «Kirken har ufravikelig vært og er fortsatt motstander av gambling i enhver form. Den er imot ethvert hasardspill, enhver aktivitet, eller såkalt virksomhet, som tar penger fra den som har, uten å gi noe av tilsvarende verdi tilbake. Den er imot all virksomhet med den tendens å … degradere eller svekke de høye moralnormene som Kirkens medlemmer og vårt samfunn som et hele alltid har forsvart.» (I Messages of the First Presidency, 5:245.)
President Spencer W. Kimball sa: «Helt fra begynnelsen av har vi blitt advart mot alle former for gambling. Uansett om deltakeren vinner eller taper, vil han svekkes og bli skadelidende fordi han forsøker å få noe uten motytelse, å få noe uten innsats, å få noe uten å betale full pris.» («Hvorfor kaller I mig Herre, Herre, og gjør ikke det jeg sier?» Lys over Norge, aug. 1975, 33.)
Eldste Dallin H. Oaks, som er sammen med oss i kveld, holdt en utmerket tale om dette emnet på det som da var Ricks College. Den hadde tittelen «Gambling – moralsk galt og politisk uklokt» (se Ensign, juni 1987, 69-75).
Til disse uttalelsene om Kirkens syn tilføyer jeg min egen. Å delta i et hasardspill kan virke som harmløs moro. Men det ledsages av en intensitet som faktisk vises i ansiktene til deltakerne. Og i altfor mange tilfeller kan denne aktiviteten, som virker uskyldig, føre til virkelig avhengighet. Kirken har vært og er fortsatt motstander av denne praksis. Hvis du aldri har deltatt i pokerspill eller andre former for gambling, ikke begynn med det. Hvis du er involvert, så slutt nå mens du ennå kan.
Det er bedre måter å bruke tiden på. Det finnes bedre aktiviteter å interessere seg for og bruke energi på. Det er så mye godt lesestoff tilgjengelig. Vi vil trolig aldri få for mye av det. Det er musikk vi kan glede oss over. Vi kan rett og slett bare ha det hyggelig sammen, på dans, fotturer, sykkelturer eller på andre måter, gutter og piker som hygger seg i hverandres selskap på en sunn måte.
Jeg har lest en ny bok som nylig ble utgitt av Oxford University Press. Den har fått stor oppmerksomhet blant oss. Den inneholder en studie som er foretatt av lærerstaben ved University of North Carolina på Chapel Hill. Den handler om amerikanske tenåringers religiøse og åndelige liv. De som foretok studien, stilte spørsmål til ungdom fra forskjellige trosretninger og tradisjoner. (Se Christian Smith og Melinda Lundquist Denton, Soul Searching: The Religious and Spiritual Lives of American Teenagers [2005].)
De konkluderte med at vår kirkes unge vet mer om sin tro, er mer engasjert i den og holder seg mer til dens læresetninger når det gjelder sosial adferd, enn sine jevnaldrende.
En i studiegruppen fastslo: «Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige krever mye av sine tenåringer, og … som oftest får den det.» (I Elaine Jarvik, «LDS Teens Ranks Tops in Living Their Faith», Deseret News, 15. mars 2005, s. A3.)
Det ble fastslått at våre unge oftest holder fast ved den samme religiøse tro som sine foreldre, at de er tilstede på religiøse møter en gang i uken, deler sin tro med andre, deltar i faste eller andre former for selvoppofrelse og har mindre tvil angående sin religion.
Kommentatorer til studien nevner at våre unge står tidlig opp om morgenen for å gå på Seminar. «Det er hardt å stå opp så tidlig,» sa en Seminar-elev. «Men det følger velsignelser med. Det er en herlig måte å begynne dagen på.»
Studiegruppen påpeker at ikke alle våre unge er fullkomne, men generelt sett utmerker de seg på en høyst bemerkelsesverdig måte. Jeg bør tilføye at disse elevene i videregående skole ikke har tid til å spille poker.
Mine kjære unge venner, som jeg taler til i kveld, dere betyr så meget for oss. Dere er så veldig viktige. Som medlemmer av Kirken og som bærere av prestedømmet har dere et så stort ansvar. Vær så snill å ikke kaste bort tiden eller deres talenter på ørkesløse aktiviteter. Hvis dere gjør det, vil det svekke deres evne til å gjøre verdifulle ting. Jeg tror det vil gjøre dere sløve for skolearbeidet. Det vil skuffe deres foreldre, og etter som årene går og dere ser tilbake, vil dere bli skuffet over dere selv.
Det prestedømme dere har som unge menn, innebærer privilegiet å ha englers betjening. Englers ledsagelse er ikke forenlig med deltakelse i hasardspill.
«Velg det rette om du vil seiren vinne» («Velg det rette», Salmer, nr. 131).
Må himmelens velsignelser hvile på dere, er min ydmyke bønn idet jeg vitner om dette verk og uttrykker min kjærlighet til alle som er engasjert i det, i Jesu Kristi hellige navn, amen.