Tro er svaret
Husk at tro og lydighet likevel er løsningen – selv når ting går galt, kanskje særlig når ting går galt.
Tidlig på 1950-tallet var USA i krig på Korea-halvøya. På grunn av regjeringens vernepliktspolitikk den gangen, fikk ikke unge menn lov til å reise på misjon, men måtte i stedet utføre militærtjeneste. På grunn av dette meldte jeg meg til Hærens reservestyrkers befalsskole da jeg gikk på college. Målet var å bli offiser, som min eldste bror. Men under en julepermisjon inviterte biskopen vår, Vern Freeman, meg inn på kontoret. Han sa at en ung leder i Kirken, bror Gordon B. Hinckley, hadde forhandlet frem en avtale med regjeringen om at alle Kirkens menigheter i USA skulle få lov til å kalle én ung mann til å reise på misjon. Denne unge mannen ville automatisk få utsatt militærtjenesten mens han var på misjon.
Biskop Freeman sa han hadde bedt om det og følte at han skulle anbefale at jeg skulle representere menigheten på heltidsmisjon. Jeg forklarte at jeg allerede hadde lagt andre planer – jeg hadde begynt på befalsskolen og skulle bli offiser! Biskopen minnet meg vennlig om at han hadde blitt tilskyndet til å anbefale at jeg skulle reise på misjon akkurat nå. Han sa: «Gå hjem og snakk med dine foreldre, og kom tilbake i kveld med ditt svar.»
Jeg gikk hjem og fortalte far og mor hva som hadde hendt. De sa at biskopen var inspirert og at jeg med glede skulle ta imot Herrens invitasjon til å tjene. Mor så hvor skuffet jeg var ved tanken på ikke å skulle bli offiser i Hæren med en gang.
Hun siterte: «Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand!
Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.»1
Den kvelden gikk jeg tilbake til biskopens kontor og takket ja til hans invitasjon. Han ba meg gå til vernepliktskontoret og underrette dem om min beslutning.
Da jeg gjorde det, fortalte damen som ledet vernepliktskontoret meg til min overraskelse: «Hvis du tar imot misjonskallet, vil du få din innkallelse før du kan begynne på befalsskolen igjen. Du vil utføre din tjeneste som menig, ikke som offiser.»
Til tross for denne uventede vendingen, var misjonen min helt fantastisk. Den forandret mitt livs kurs, som den gjør for alle som reiser. Men, som jeg var blitt fortalt, sendte myndighetene meg innkallelse til Hæren ca. en måned før jeg ble avløst fra min misjon.
Etter rekruttskolen og militærpolitiskolen ble jeg sendt til en base for å arbeide som militærpoliti. En kveld fikk jeg som nattoppdrag å eskortere en kolonne med fanger fra én leir til en annen.
Kolonnen stoppet for å hvile da vi var kommet halvveis. Befalshavende offiser ba oss gå inn på restauranten og drikke kaffe så vi kunne holde oss våkne resten av natten. Umiddelbart oppfattet han at jeg avslo. Han sa: «Menig, du må drikke litt kaffe for å holde deg våken resten av turen. Jeg vil ikke at fangene skal rømme eller lage bråk på min vakt.»
Jeg sa: «Sir, med all respekt, jeg avslår. Jeg er en siste-dagers-hellig, og jeg drikker ikke kaffe.»
Han likte ikke svaret mitt, og ba meg igjen å drikke kaffen. Igjen avslo jeg høflig. Jeg satte meg bakerst i bussen med våpenet i hånden, og ba inderlig om at jeg måtte holde meg våken og aldri behøve å bruke det. Turen gikk helt knirkefritt.
Noen dager senere ba den samme offiseren meg inn på sitt kontor for en privatsamtale. Han sa at selv om han hadde vært redd jeg ikke ville klare å holde meg våken hele turen, verdsatte han at jeg sto fast ved min overbevisning. Så, til min forbløffelse, sa han at assistenten hans skulle forflyttes og at han anbefalte meg som sin nye assistent!
Mesteparten av de neste to årene fikk jeg mange lederoppgaver. De positive erfaringene under min militærtjeneste var mer enn jeg noensinne hadde drømt om.
Av denne enkle historien – og mange andre som den i løpet av mitt liv – har jeg lært at tro og lydighet er løsningen på våre bekymringer, vanskeligheter og lidelser. Tro på Herren Jesus Kristus er i sannhet kraften som kan forandre vårt liv og lede oss til frelse.
Hvordan kan vi utvikle en slik tro? Gjennom våre handlinger. Vi må «gå og gjøre det som Herren har befalt»2, akkurat som Nephi. Vi må sette vår lit til Herren av hele vårt hjerte, som min mor så kjærlig lærte meg. Ofte når vi utøver tro og gjør Herrens vilje, oppdager vi at vi blir rikelig velsignet for vår lydighet.
Iblant ser vi imidlertid at selv når vi gjør vårt beste for å tjene Herren, lider vi likevel. Dere kjenner kanskje noen som står overfor disse ytterst krevende omstendighetene. Tenk på foreldre hvis barn blir sykt. Alle faster og ber av hele sitt hjerte for barnet, men likevel dør det til slutt. Eller misjonæren som ofrer for å reise på misjon, bare for å få en fryktelig sykdom som gjør ham eller henne alvorlig funksjonshemmet eller forårsaker kronisk smerte. Eller kvinnen som lever så trofast og lydig hun kan, men aldri får de barna som hun så inderlig håper på. Eller hustruen som gjør sitt aller beste for å skape et godt hjem for sin familie og oppdra sine barn, men hvis mann går fra henne. Skriftene har mange eksempler på personer som ble frelst etter å ha vist stor tro, som for eksempel Sadrak, Mesak og Abed-Nego i den brennende ovnen. Men Skriftene har også mange eksempler på hengivne personer som ikke fikk noen guddommelig inngripen under en krise. Abinadi ble brent på stolpen, døperen Johannes ble halshugget, Almas og Amuleks tilhengere ble kastet i flammene. Å gjøre godt betyr ikke alltid at alt vil gå godt. Nøkkelen er å huske at tro og lydighet likevel er løsningen – selv når ting går galt, kanskje særlig når ting går galt.
Husk at Herren har lovet at han vil hjelpe oss når vi møter motgang. Han har særlig medlidenhet med dem som lider. Det var han som sa: «Salige er de som sørger, for de skal trøstes.»3
Som et ledd i forsoningen led vår Frelser alle ting. Han kjenner til fysisk og følelsesmessig smerte. Han kjenner til sorg på grunn av tap og svik. Men han viste oss at uansett er kjærlighet, tålmodighet, ydmykhet og lydighet veien til sann fred og lykke. Jesus sa: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere.» Men for å råde oss til å søke mer enn verdslig komfort, la Jesus til: «Ikke som verden gir, gir jeg dere.»4 Verden ser fred som fravær av konflikt eller smerte, men Jesus tilbyr oss lindring på tross av vår lidelse. Hans liv var ikke fritt for konflikter eller smerte, men det var fritt for frykt og fullt av mening. Apostelen Peter skrev: «Om dere tåler lidelse når dere har gjort godt, da finner det nåde hos Gud.
For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor,
… Han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt og ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig.»5
Vi som har tatt imot Jesus Kristus som vår Frelser, må stole fullt og fast på det Kristus gjorde. Han vil frelse oss etter at vi har gjort alt vi kan. Når vi tappert utøver tro, og når vi går fremad i tillit Kristus, vil han velsigne oss og veilede oss i våre anstrengelser. Han vil styrke oss og gi oss fred i våre prøvelser. «For vi vandrer i tro, ikke i beskuelse.»6 Jeg ber om at vi alle må bli flinkere til å sette vår lit til Herren og få større tro på ham.
Brødre og søstre, til slutt vil jeg nevne et annet emne. De siste årene har jeg blitt velsignet med anledningen til å følge president Hinckley på nært hold, og jeg vil minne dere om at president Hinckley ikke bare er en levende profet, men også en levende seer. Han ser ting andre ikke ser. Han har dømmekraftens gave. Han er en optimist og en realist. Jeg vil uttrykke min takknemlighet til Herren for å ha bevart president Hinckleys liv og latt ham og hans flotte rådgivere lede Kirken de siste ti årene. Gjennom president Hinckleys guddommelige veiledning har Kirken mottatt mange vidtrekkende velsignelser, mange som ikke er så åpenlyse. Jeg oppfordrer dere på det sterkeste til å gi nøyere akt på hans råd og veiledning, for sannelig «En seer har Herren oppreist for sitt folk.»7
Jesus er Kristus. Joseph er gjenopprettelsens profet. President Hinckley er vår levende profet. I Jesu Kristi navn, amen.