Styrk dine brødre
Dere må gjøre det vår Frelser og hans profeter … alltid har sagt. Dere må tjene, styrke troen til og nære de som trenger deres kjærlighet og velsignelse.
På spørsmålet: «Mester! Hvilket bud er det største i loven?» svarte Jesus: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene.»1
I fordums Israel og til alle tider har hans profeter både før og nå alltid forkynt denne altomfattende, evige sannhet – at for å arve evig liv, må vi ha kjærlighet i vår sjel, kjærlighet til Gud vår evige Fader og kjærlighet til våre medmennesker.
I de siste timene av sitt jordiske virke sa Jesus til Peter: «Men jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang omvender deg, så styrk dine brødre.»2
Peter hadde et vitnesbyrd født av Ånden om Jesu Kristi guddommelighet. Peter visste, og hans kunnskap kom ved åpenbaring. Men hans omvendelse, forandringen i hans måte å leve på og hans natur, ble tydeligere etter pinsedagen, etter å ha mottatt Den hellige ånds forvandlende gave og vitnesbyrd.
Ja, brødre og søstre, i likhet med Peter har vi vitnesbyrd, men er omvendelsen en vedvarende prosess i deres liv? Er vi ikke alle et verk under utvikling i Mesterens hender? Velsigner Gud andre gjennom dere? Ber dere og spør hvem Herren vil at dere skal velsigne for å lette en annens byrde? Er dere like glade i andre som dere er i dere selv?
Da Jesus fortalte den lovkyndige at for å arve evig liv måtte han elske sin neste som seg selv, sa den lovkyndige til Jesus: «Og hvem er min neste?» Jesus svarte med sin lignelse om den barmhjertige samaritan og spurte så: «Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som var falt blant røvere? Han sa: Den som viste barmhjertighet mot ham.»3 Med denne lignelsen lærte Jesus oss at vi alle skulle vise aktiv kjærlighet og vennlighet mot alle hans Faders barn.
Kong Benjamin lærte de hellige på sin tid: «Med hensyn til å bevare en forlatelse for deres synder fra dag til dag … vil jeg dere skal gi av deres midler til de fattige – enhver ifølge det han har – ved å fø de sultne, kle de nakne, besøke de syke og yte dem hjelp, både åndelig og timelig.»4 Yter dere åndelig eller timelig hjelp til dem som trenger det? Gjør dere noe for å styrke troen til dem som kommer inn i menigheten, slik vår tids profeter ber oss om?
Omvendelse vil si å vie deres liv til å hjelpe og tjene andre som trenger deres hjelp og dele av deres gaver og velsignelser. Herren sa ikke «fø mine får når det er beleilig eller når du ikke har det for travelt». Han sa: «Fø mine får og mine lam. Hjelp dem å overleve denne verden, hold dem nær til deg. Led dem i sikkerhet – den sikkerhet som kommer av rettferdige valg som vil forberede dem for evig liv.»5
Enhver uselvisk og vennlig handling styrker dere åndelig. Gud ønsker å bruke dere til å velsigne andre. Deres fortsatte åndelige vekst og evige fremgang er nært knyttet til deres omgang med andre. Er dere virkelig glad i andre og blir en velsignelse i deres liv? Er ikke målet på deres omvendelse hvordan dere behandler andre? Den som bare gjør de tingene i Kirken som angår ham selv, vil aldri nå målet om fullkommenhet. Å hjelpe andre er det evangeliet og et opphøyet liv handler om.
På deres vei gjennom livet er det meningen at dere skal strekke dere ut og velsigne deres medvandrere, gi av dere selv til dem som trenger dere. «For den som vil berge sitt liv,» sa Mesteren, «skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, skal berge det.»6
Jakob rettet sitt brev til fremtidens Israel til «de tolv stammer som er spredt omkring i landene»7. Hans læresetninger kan anvendes på oss, Herrens folk, som i de siste dager skulle ta imot det gjengitte evangelium. Han forkynner prinsipper som skulle være styrende for deres omgang med andre medlemmer av Kirken. Han regner budet om å «elske din neste som deg selv» som «den kongelige lov».8 For Jakob er det å ha et vitnesbyrd alene ikke nok. Evangeliet må bli en levende realitet i deres liv. «Så vil jeg vise deg min tro av mine gjerninger!»9 «Men vær Ordets gjørere, ikke bare dets hørere.»10 Jakobs definisjon av den omvendte er: «En ren og usmittet gudsdyrkelse for Gud og Faderen er dette: å se til farløse og enker i deres nød, og å holde seg uplettet av verden.»11 Han avslutter sitt korte brev med disse ordene: «Mine brødre! Dersom noen iblant dere har faret vill fra sannheten, og en omvender ham, så skal han vite at den som omvender en synder fra hans villfarne vei, han frelser en sjel … og skjuler en mengde av synder.»12 Ved å gjenvinne en villfaren bror frelser dere både ham og dere selv. Deres synder blir skjult eller redusert fordi dere hjalp en annen til frelse.
Jeg har hatt den store velsignelse å få bo i Latin-Amerika og være førstehånds vitne til oppfyllelsen av profetiene og løftene som er gitt av Hans profeter og Herren selv.
«Jeg skal samle mitt folk, O Israels hus, fra deres lange adspredelse og igjen opprette mitt Sion iblant dem …
jeg [vil] opprette min kirke blant dem, og de skal komme inn i pakten og bli regnet blant denne levning av Jakob, til hvem jeg har gitt dette land i arv.»13
Hundretusener er samlet inn fra praktisk talt alle land i Latin-Amerika. Profetiene forsikrer oss om at denne veksten vil fortsette. Vekst er vår største utfordring, men også den største mulighet for enhver av oss.
Apostelen Paulus sa til medlemmene på sin tid: «Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk.»14
Det virker som at der Kirken har opplevd hurtig vekst, føler altfor mange fortsatt at de er fremmede og utlendinger og er overlatt til seg selv. Hvis vi skal se løftene bli oppfylt, må vi gjøre som Moroni sa: «Og etter at de var blitt mottatt til dåp … ble de regnet blant Kristi kirkes folk, og deres navn ble skrevet ned, så de kunne bli husket og næret … for å holde dem på den rette vei…»15
Mange aktive medlemmer tror at mindre aktive medlemmer og nye konvertitter som faller fra, oppfører seg annerledes fordi de ikke tror på Kirkens lære. Undersøkelser bekrefter ikke denne antakelsen. De viser at nesten alle mindre aktive medlemmer som ble spurt, tror at Gud finnes, at Jesus er Messias, at Joseph Smith var en profet og at Kirken er sann.
I en rekke menigheter og grener er det mange gode, rettskafne og ærlige menn og kvinner som rett og slett ikke vet hvordan de skal komme tilbake til Kirken. Det er gode mødre og fedre blant dem. De har bare gått sin vei, ingen har kommet for å se til dem og de sitter igjen med den oppfatning at ingen virkelig bryr seg. Når menn og kvinner med tro besøker disse personene og blir deres venner, styrker dem, ber sammen med dem og underviser dem i evangeliet, vil de og deres familier komme tilbake. «Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.»16 Hvem er «disse mine minste brødre»? Kan det være at Herren mener de nyeste konvertittene eller de som har vandret ut i inaktivitetens skygge, og som ville komme tilbake om de ble rakt det sanne fellesskaps hånd?
I dette store slaget om menneskenes sjeler er reglene for engasjement i misjonærarbeidet klarere definert for hver av oss. Medlemmene skal ledsage heltidsmisjonærene når de underviser i leksjonene og spille en avgjørende rolle i andres omvendelsesprosess. Misjonærene skal «forkynne mitt evangelium ved Ånden»17 med sine egne ord, sannhetens ord som er samlet ved mye studium og bønn. Våre misjonærers rolle i andres vedvarende omvendelsesprosess avsluttes ikke ved dåpen. De skal fortsette å undervise nye medlemmer og andre som trenger åndelig næring.
Den senere tids brev fra Det første presidentskap minner prestedømsledere om deres ansvar for å styrke og støtte nye medlemmer. «Vennskap skulle utvises av alle i menigheten … Hjemmelærere og besøkende lærerinner kan spille en avgjørende rolle.» Nye medlemmer skulle gis «anledninger til å tjene og bidra til menighetens styrke».18
Brødre og søstre, hvis omvendelses- og forvandlingsprosessen skal fortsette i oss alle, både gamle og nye medlemmer, må vi elske, tjene og gi andre åndelig næring. Vi må hjelpe andre å motta gjenopprettelsens fulle velsignelser, herunder templets velsignelser.
Profeten Joseph Smith skrev et brev til de hellige på hans tid: «Kjære brødre, det er en plikt som enhver hellig skulle yte sine brødre med glede – å alltid elske dem og hjelpe dem. For å være rettferdiggjort for Gud må vi elske hverandre. Vi kan elske vår neste som oss selv og være trofaste i prøvelser.»19
President Gordon B. Hinckley har sagt: «Jeg håper, jeg ber om at hver enkelt av oss … vil bestemme seg for å finne frem til dem som trenger hjelp … og føre dem kjærlig inn i Kirkens fellesskap, hvor sterke hender og kjærlige hjerter vil varme dem, trøste dem, støtte dem og føre dem på veien til lykke og et produktivt liv.»20
Kjærlighet er ikke bare et ord eller en erklæring, men det første og største bud, et bud som fordrer handling – «Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud,»21 og «har du meg kjær? … Fø mine får.»22
Dere må gjøre det vår Frelser og hans profeter, både før og nå, alltid har sagt. Dere må tjene, styrke troen til og nære dem som trenger deres kjærlighet og velsignelse. Dere har Herrens løfte: «Og hos den som mottar dere, der vil jeg også være, for jeg vil gå foran dere … og min Ånd skal være i deres hjerter.»23
Brødre og søstre, når dere strekker dere ut i kjærlighet for å velsigne en annen, blir begge velsignet med Hans ånd. Herren sier at begge «forstår hverandre, og begge blir oppbygget og fryder seg sammen».24
Det er min bønn at vår himmelske Fader må velsigne hver av oss med den kjærlighet til andre «som han har skjenket alle som er sanne etterfølgere av hans Sønn».25 Jeg vitner om at Hans Sønn, Jesus Kristus, lever og at hans evangelium er et kjærlighetens evangelium. I Jesu Kristi navn, amen.