Vårt sterkeste særtrekk
Guds prestedømme … er like uunnværlig for Guds sanne kirke som det er unikt for den.
For nærmere 70 år siden stilte president David O. McKay, som da var rådgiver i Kirkens første presidentskap, følgende spørsmål til en forsamling som var kommet sammen til generalkonferanse: «Hvis hver [av dere] nå ble bedt om å beskrive med én setning … det største særtrekk ved Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, hva ville dere da svare?»
«Mitt svar,» svarte han, «ville være … guddommelig myndighet ved direkte åpenbaring.»1
Denne guddommelige myndighet er naturligvis det hellige prestedømme.
President Gordon B. Hinckley har føyd til sitt vitnesbyrd ved å si: «[Prestedømmet] er delegert myndighet fra Gud, forskjellig fra all annen makt og myndighet på jordens overflate… Det er den eneste makt på jorden som når utover dødens slør… Uten det kunne det bare eksistere en kirke i navnet, [en kirke] uten myndighet til å administrere det som hører Gud til.»2
For bare fire uker siden sa president James E. Faust til studenter ved BYU på deres andakt: «[Prestedømmet] aktiverer og styrer alle Kirkens aktiviteter. Uten prestedømmets nøkler og myndighet ville det ikke være noen kirke.»3
Jeg innleder i kveld med disse tre korte sitatene (og kunne brukt mange flere) for å understreke kraftig bare ett poeng: at Guds prestedømme og dets nøkler, dets ordinanser, dets guddommelige opphav og makt til å binde i himmelen det som er bundet på jorden, er like uunnværlig for den sanne Guds kirke som det er unikt for den, og at uten det ville det ikke vært noen Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
I dette jubileumsåret da vi feirer 200-årsdagen for profeten Joseph Smiths fødsel og at det er 175 år siden Kirken ble organisert, ønsker jeg å tilføye mitt vitnesbyrd om – og uttrykke min evige takknemlighet for – gjengivelsen av det hellige prestedømme, dette hellige privilegium, denne store, suverene gave og den rolle det har i vårt liv på begge sider av sløret.
Prestedømmets viktigste funksjon når det gjelder å sammenføye tid og evighet, ble tydelig forklart av Frelseren da han organiserte sin kirke under sitt virke i tidenes midte. Til sin seniorapostel, Peter, sa han: «Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.»4 Seks dager etter tok han med seg Peter, Jakob og Johannes opp på et fjell, der han ble forklaret i herlighet for dem. Da viste også profeter fra tidligere utdelinger seg, blant dem i hvert fall Moses og Elijah5, i herlighet og overdro de respektive nøkler og den myndighet som hver av dem innehadde.
Dessverre ble disse apostlene snart drept eller på annen måte tatt bort fra jorden, og deres prestedømsnøkler ble tatt bort med dem. Det resulterte i omkring 1 400 år uten prestedømme og guddommelig myndighet blant menneskenes barn. Men et ledd i den nyere tids mirakel og forunderlige historie som vi markerer i kveld, er tilbakekomsten av de samme himmelske sendebud i vår tid og gjengivelsen av den samme makt som de hadde til å velsigne hele menneskeheten.
I mai 1829, mens han holdt på å oversette Mormons bok, kom Joseph Smith over en referanse til dåp. Han drøftet dette med sin skriver, Oliver Cowdery, og de to ba ydmykt til Herren angående dette. Oliver skrev: «Vår sjel ble utøst i mektig bønn for å få vite hvordan vi kunne oppnå velsignelsene ved dåp og Den hellige ånd… Vi søkte flittig … det hellige prestedømmes myndighet, og makt til å forrette i det samme.»6
Som svar på den «mektige bønnen» kom døperen Johannes og gjenga Det aronske prestedømmes nøkler og kraft, som våre unge menn her i forsamlingen i kveld har mottatt. Noen få uker etter kom Peter, Jakob og Johannes for å gjengi Det melkisedekske prestedømmes nøkler og kraft, inkludert nøklene til apostelembedet. Deretter, da det var bygget et tempel som andre himmelske sendebud kunne komme til, skjedde det 3. april 1836 en tilsvarende hendelse som den på Forklarelsens berg og som president Hinckley en gang kalte «Kirtland-kaskaden» av åpenbaring, der Frelseren selv, samt Moses, Elijah og Elias, viste seg i herlighet for profeten Joseph Smith og Oliver Cowdery og overdro nøkler og kraft fra sine respektive utdelinger til disse menn. Dette besøket ble avsluttet med den øredøvende erklæringen: «Derfor er nøklene til denne evangelieutdeling overgitt i deres hender.»7
Det er ikke til å undres over at profeten Joseph ville tilføye i våre konsise og velformulerte trosartikler: «Vi tror at en mann må kalles av Gud ved profeti og ved håndspåleggelse av dem som har myndighet for å kunne forkynne evangeliet og forrette dets ordinanser.»8 For å kunne handle med guddommelig myndighet kreves det klart noe mer enn bare kontrakt mellom mennesker. Det kan ikke oppnås ved teologisk utdannelse eller en forsamlings utnevnelse. Nei, i Guds bemyndigede verk må det større makt til enn den som allerede innehas av folket i forsamlingen, på gatene eller i seminarene – en kjensgjerning som mange oppriktige religionssøkende hadde visst og åpent erkjent i generasjoner før gjenopprettelsen.
Sant nok var det noen på den tiden som ikke ønsket at deres prester skulle gjøre krav på spesiell hellig myndighet, men de fleste mennesker lengtet etter prestedømsgodkjennelse fra Gud og var frustrert over ikke å vite hvor de kunne oppnå det.9 I så henseende skulle den åpenbarte gjengivelse av prestedømsmyndighet gjennom Joseph Smith ha lettet århundrers kval hos dem som følte det den kjente Charles Wesley hadde mot til å si. I en geistlig disputt med sin mer kjente bror John om sistnevntes beslutning om å ordinere uten å ha myndighet til det, skrev Charles med et smil:
Hvor enkelt er ikke biskoper kalt
etter mann eller kvinnes forgodtbefinnende:
Wesley sine hender på Coke har lagt,
men hvem la hender på ham?»10
Som respons på den utfordringen kan vi i den gjenopprettede Jesu Kristi Kirke følge prestedømmets myndighetslinje som utøves av den nyeste diakon i menigheten, biskopen som presiderer over ham, og profeten som presiderer over oss alle. Den linjen går tilbake i ubrutt kjede til himmelske sendebud som kom fra Guds Sønn med denne uforlignelige gave fra himmelen.
Å, hvor vi trenger dets velsignelser – som kirke og som enkeltpersoner og familier i Kirken. Bare en illustrasjon:
Jeg nevnte tidligere Kirtland-perioden i Kirkens historie. Årene 1836 og 1837 var de vanskeligste den spede Kirken noen gang hadde opplevd – økonomisk, politisk og internt. Midt oppe i disse belastningene fikk Joseph Smith den bemerkelsesverdige profetiske tilskyndelsen å sende noen av sine dyktigste menn (til sist hele De tolv apostlers quorum) på misjon utenlands. Det var et dristig, inspirert trekk, som til sist skulle redde kirken fra tidens farer, men som akkurat da var en knusende byrde for de hellige, smertefull for dem som reiste ut og kanskje enda mer for dem som ble igjen hjemme.
Jeg siterer fra eldste Robert B. Thompson:
«Dagen som var fastsatt for eldstenes avreise til England, hadde kommet. Jeg [stoppet ved] huset til bror [Heber C.] Kimball for å forvisse meg om at han skulle ta fatt [på reisen], fordi jeg regnet med å slå følge med ham noen hundre kilometer og arbeide en stund i Canada.
Døren sto på gløtt, jeg gikk inn og ble lamslått av synet som møtte meg. Jeg ville trekke meg tilbake siden jeg tenkte at jeg forstyrret, men jeg sto som fastnaglet. Faren utøste sin sjel til … [Gud og ba] om at Han som “har omsorg for spurver og før ravnene når de skriker”, måtte sørge for hans hustrus og småbarns behov i hans fravær. Deretter la han, som patriarkene gjorde, og i kraft av sitt embede, sine hender på hver enkelts hode og ga dem en fars velsignelse … og betrodde dem i Guds varetekt mens han skulle være opptatt med å forkynne evangeliet i et fremmed land. Mens han var opptatt [med å gi disse velsignelsene], druknet nesten stemmen hans i gråten til dem som var rundt [ham] og som [på sin barnlige måte prøvde å være sterke, men hadde store vanskeligheter med det] … Han fortsatte, men hans bedrøvelse var for intens til at han klarte det sammenhengende… Han måtte stoppe opp noen ganger mens … store tårer trillet nedover kinnene og viste hva han følte i sitt indre. Mitt hjerte var ikke robust nok til å klare det,» sa bror Thompson. «Jeg kunne ikke hjelpe for at jeg gråt selv og blandet mine tårer med deres. Samtidig følte jeg takknemlighet for at jeg hadde fått anledning til å betrakte en slik scene.»11
Denne scenen har utspilt seg om og om igjen på en eller annen måte tusenvis av ganger, hundre tusenvis av ganger, i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, ved frykt, behov, kall, fare, sykdom, ulykke, dødsfall. Jeg har vært tilstede i slike stunder. Jeg har sett Guds kraft tilkjennegis i mitt hjem og i mitt kall. Jeg har sett det onde bli irettesatt og elementene roet. Jeg vet hva det vil si å få flyttet fjell av vanskeligheter og skilt truende Rødehav. Jeg vet hva det vil si at «ødeleggelsens engel» går forbi.12 Å ha fått myndighet og ha brukt kraften som ledsager Det hellige prestedømme etter Guds Sønns orden13 er en så stor velsignelse for meg og for min familie som jeg noensinne kunne håpe på i denne verden. Og det er til syvende og sist meningen med prestedømmet til daglig – dets uforlignelige, ustanselige, konstante evne til å velsigne.
I takknemlighet for slike velsignelser slutter jeg meg til dere og et kor av levende og døde og synger i dette jubileumsåret: «Priser profeten som skuet Jehova»14 – samstemt med Adam, Gabriel, Moses og Moroni, Elijah, Elias, Peter, Jakob og Johannes, døperen Johannes og en hærskare andre.15 I sannhet «salvet Jesus ham til seer og profet».16 Måtte vi, ung og gammel, gutter og menn, fedre og sønner, verdsette det prestedømme som ble gjengitt gjennom ham, prestedømsnøkler og ordinanser hvorved Guds kraft alene tilkjennegis, og uten disse kan den ikke tilkjennegis.17 Jeg vitner om prestedømmets gjengivelse og det uunnværlige «særtrekk» ved Guds sanne kirke som det alltid har vært, i hans navn hvis prestedømme det er, ja i Herren Jesu Kristi navn, amen.