Tiende – et bud også for den lutfattige
Ekte offer har vært et kjennetegn på de trofaste helt fra begynnelsen.
I Charles Dickens tidløse klassiker En julefortelling håpet Bob Krøbel å kunne tilbringe julaften sammen med sin familie. «”Hvis det er beleilig, sir,”» spurte han sin arbeidsgiver, herr Knug.
«”Det er ikke beleilig,” svarte Knug, “og det er ikke rettferdig. Hvis jeg holdt tilbake en halvkrone for det, ville du synes jeg behandlet deg dårlig.”…
“Og likevel,” sa Knug, “synes du ikke jeg behandles dårlig når jeg skal betale en dagslønn for ingenting.”
Kontoristen bemerket at det bare var en gang i året.
“En dårlig unnskyldning for å tømme en manns lommer hver 24. desember!” sa Knug.»1
For Knug, som for ethvert annet egoistisk eller «naturlig menneske», er det aldri beleilig å ofre.
Det naturlige mennesket har en tilbøyelighet til bare å tenke på seg selv – ikke bare sette seg selv først, men sjelden eller aldri la noen bli nummer to heller, inkludert Gud. For det naturlige mennesket er det ikke naturlig å ofre noe. Det har en umettelig appetitt på mer. Hans såkalte behov synes alltid å løpe fortere enn inntekten, så «nok» er evig og alltid et uhåndgripelig mål, akkurat som det var for herr Knug.
Fordi det naturlige mennesket er tilbøyelig til å kare til seg eller konsumere alt, befalte Herren klokelig det gamle Israel å ofre, ikke den sistfødte eller svakeste i hjorden, men den førstefødte – ikke restene fra marken, men førstegrøden (se 5. Mosebok 26:2, Mosiah 2:3, Moses 5:5). Ekte offer har vært et kjennetegn på de trofaste helt fra begynnelsen.
Blant dem som ikke ofrer, fins det to ytterligheter: En er den rike, grådige som ikke vil, og den andre er den arme lutfattige som tror han ikke kan. Men hvordan kan man be en som sulter, om å spise mindre? Eksisterer det et fattighetsnivå så lavt at man ikke skulle forvente offer, eller en familie så berøvet for alt at det ikke skulle kreves tiende?
Herren underviser ofte ved å bruke ytterligheter for å illustrere et prinsipp. Historien om enken i Sarepta er et eksempel på ekstrem fattigdom som brukes for å undervise i læren om at barmhjertigheten ikke kan frata offeret mer enn den kan frata rettferdigheten noe. Faktisk er det sanne mål på offer ikke så mye hva man gir i offer, som hva man ofrer for å gi (se Markus 12:43). Troen prøves ikke så mye når kjøkkenskapet er fullt som når det er tomt. I slike avgjørende øyeblikk skaper ikke krisen ens karakter – den avslører den. Krisen er prøven.
Enken i Sarepta levde på profeten Elias’ tid. Ved hans ord forårsaket Herren tørke i landet i tre og et halvt år (se Lukas 4:25). Hungersnøden ble så stor at mange til slutt befant seg på dødens rand. I disse omstendighetene finner vi enken.
Herren sier til Elias: «Stå opp og gå til Sarepta… Jeg har befalt en enke der å gi deg mat» (1. Kongebok 17:9). Det er interessant at Elias ikke blir bedt om å gå til Sarepta før enken og hennes sønn er nær ved å dø. Det er på dette ekstreme tidspunkt – da hun står overfor å dø av sult – at hennes tro vil bli prøvet.
Idet han kommer inn i byen, ser han at hun sanker ved.
«Og han ropte på henne og sa: Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke!
Da hun nå gikk for å hente vann, ropte han etter henne og sa: Ta med et stykke brød til meg!
Da sa hun: Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit! Jeg har bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker et par stykker ved for å gå hjem og lage det til for meg og min sønn, så vi kan ete det og så dø» (v. 10-12).
En håndfull mel ville virkelig være svært lite, kanskje nok til én person, og det gjør Elias svar gåtefullt. Lytt: «Men Elias sa til henne: Frykt ikke! Gå hjem og lag det til, som du har sagt. Lag bare først et lite brød til meg av det» (v. 13, uthevelse tilføyd).
Høres da ikke dette egoistisk ut – han ba henne ikke bare om det første stykket, men sannsynligvis det eneste? Lærte ikke våre foreldre oss å slippe andre foran, spesielt skulle en herre la en kvinne få først, og ikke minst en sultende enke? Valget hennes – spiser hun, eller ofrer hun sitt siste måltid og fremskynder døden? Kanskje vil hun ofre sin egen porsjon, men kunne hun ofre den maten som var ment for hennes sultende sønn?
Elias forsto læren om at velsignelser følger etter at vår tro er prøvet (se Ether 12:6, L&p 132:5). Han var ikke egoistisk. Som Herrens tjener var Elias der for å gi, ikke for å ta. Beretningen fortsetter:
«Lag bare først et lite brød [det første] til meg av det og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og din sønn.
For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom og oljekruset ikke mangle olje helt til den dag Herren sender regn over jorden.
Hun gikk og gjorde som Elias hadde sagt. Og de hadde mat, både han og hun og hennes hus, i lang tid.
Melkrukken ble ikke tom, og oljekrukken manglet ikke olje, slik som Herren hadde talt gjennom Elias» (v. 13-16, uthevelse tilføyd).
En grunn til at Herren illustrerer læresetninger med ytterst eks- treme situasjoner, er å eliminere unnskyldninger. Hvis Herren forventer at selv den fattigste enke skal betale sin skjerv, hva da med alle andre som synes at det ikke er beleilig eller lett å ofre?
Ingen biskop, ingen misjonær skulle noen gang nøle med eller mangle tro til å undervise de fattige om tiendeloven. Innstillingen «De har ikke råd til det» må erstattes med «De har ikke råd til ikke å gjøre det».
Noe av det første en biskop må gjøre for å hjelpe de fattige, er å be dem betale tiende. Hvis en fattig familie, i likhet med enken, har valget mellom å betale sin tiende eller å spise, skulle de betale tienden. Biskopen kan hjelpe dem med mat og andre livsnødvendigheter til de blir selvhjulpne.
I oktober 1998 ødela orkanen Mitch mange områder i Mellom-Amerika. President Gordon B. Hinckley var svært bekymret for ofrene for denne katastrofen. Mange mistet alt – mat, klær og husholdningsartikler. Han besøkte de hellige i byene San Pedro Sula og Tegucigalpa i Honduras og Managua i Nicaragua. Og i likhet med den kjærlige profeten Elias’ budskap til en sultende enke, var budskapet til vår tids profet det samme i hver by – å ofre og være lydige mot tiendeloven.
Hvordan kan man be noen som er så fattige, om å ofre? President Hinckley visste at forsendelsene med mat og klær som de fikk, ville hjelpe dem over krisen, men hans omtanke og kjærlighet til dem gikk langt utover det. Hvor viktig humanitærhjelp enn er, visste han at den viktigste hjelpen kommer fra Gud, ikke fra mennesker. Profeten ønsket å hjelpe dem å åpne himmelens sluser, slik Herren lover i Malakis bok (se Malaki 3:10, Mosiah 2:24).
President Hinckley fortalte dem at hvis de ville betale sin tiende, ville de alltid ha mat på bordet, de ville alltid ha klær på kroppen, og de ville alltid ha tak over hodet.
Når man serverer et måltid, er det mye lettere å sette på en ekstra tallerken før måltidet enn det er å finne mat til en etternøler når måltidet er over og maten er servert. Er det ikke på samme måte faktisk lettere å gi Herren det førstefødte eller førstegrøden, enn det er å håpe på at det er nok «rester» igjen til ham? Burde ikke han, som er festens opphavsmann, være hedersgjesten, den første som serveres?
Min elskelige mor, Evelyn Robbins, underviste meg om tiendeloven da jeg var fire år gammel. Hun ga meg en tom plastereske, en blikkboks, med lokk til å trykke nedpå. Hun lærte meg å samle tiendemyntene mine i den og deretter ta dem med til biskopen. Jeg er henne evig takknemlig for den plasteresken og for de velsignelsene jeg har fått ved å betale tiende.
I En julefortelling endret herr Knug sin innstilling – han var ikke lenger den han hadde vært. Dette er også omvendelsens evangelium. Hvis Ånden tilskynder oss til å være mer lydige mot offerloven, kan vi begynne denne forandringen i dag.
Jeg er så takknemlig for Frelseren, som var det fullkomne eksempel på lydighet gjennom offer – som ofret «seg selv som et offer for synd» og ble, som Lehi sier, «førstegrøden for Gud» (2. Nephi 2:7, 9, uthevelse tilføyd). Jeg bærer vitnesbyrd om ham og om disse, hans læresetninger, i Jesu Kristi navn, amen.