Ei større godhet møter vi: Kristuslignende venner
Gud kjenner sine barns behov, og han arbeider ofte gjennom oss og tilskynder oss til å hjelpe hverandre.
For noen uker siden var min mann og jeg på en tempelsesjon. Da vi gikk inn, hilste en tempelarbeider på oss. Han er en god venn fra menigheten vår. Denne hilsenen var innledningen til en fin opplevelse. Vi møtte og ble hjulpet av mange vi kjente, flere enn jeg kan huske noen gang før – venner fra våre tidligere menigheter, venner fra lokalsamfunnet, menn og kvinner vi hadde arbeidet sammen med i forskjellige kall. Den siste jeg traff på, var en ung kvinne jeg ikke kjente igjen. Hun var nydelig, og da hun begynte å snakke, husket jeg straks – Robin, en av de unge kvinnene som var i Laurbær-pikeklassen da jeg var Unge kvinners president første gang. Da vi snakket sammen og utvekslet minner og erfaringer, fortalte hun meg hvor meget den tiden hadde betydd for henne. Jeg følte det på samme måte.
Da jeg forlot templet, var jeg rørt over så mye vennlighet og klar over hvor viktig venner har vært for meg gjennom livet. Herren har påvirket min ånd gang på gang, og oftest har han gjort dette ved hjelp av en venns håndsrekning.
For 38 år siden denne måned reiste Dean og jeg, som da var nygifte, til New Mexico for å besøke mine foreldre. Mens vi var der, tok min far oss med på en dagstur opp i fjellene i den nordlige delen av delstaten. Om ettermiddagen oppdaget vi en bil som hadde stoppet ved veikanten med flatt dekk. Føreren fortalte far at reservedekket hans også var flatt, så han trengte å bli kjørt til nærmeste by for å få reparert dekket. Far, som så mannens familie inne i bilen, sa til ham: «Du klarer aldri å komme frem og tilbake før det blir mørkt. Men hør, du har samme hjulstørrelse som på min bil. Ta mitt reservedekk, og neste gang du kommer til Albuquerque, gir du det tilbake til meg.»
Den fremmede, som var sjokkert over tilbudet, sa: «Men du kjenner meg jo ikke.» Far svarte, typisk for ham: «Du er en ærlig mann, ikke sant? Du leverer dekket tilbake til meg.»
Noen uker senere spurte jeg min far om reservedekket. Han fortalte at det var blitt returnert. Min far, som nå er i 90-årene, er fremdeles slik. De fleste i hans alder mottar mat på døren, men min far leverer mat til de «eldre». Han sitter ofte ved sengen til venner som er syke eller døende. Han drar ut med motorsagen sin for å hjelpe Rotary-klubben med deres årlige opprydningsaksjon. Når jeg tenker på fars liv og gjerninger, minnes jeg president Packers tanke: Han er «aktiv i evangeliet» («De gylne år», Liahona, mai 2003, 82). Han viser, som salmen sier, godhet for andre, og denne godheten beriker alle (se «Alt godt som gjøres her på jord», Salmer, nr. 172). Min far forstår hva vennskap er.
Som Hjelpeforeningens presidentskap hører vi av og til kvinner si at de ikke føler Herrens kjærlighet. Men de ville kanskje føle mer av hans kjærlighet hvis de så etter hans hånd i gjerningene til dem som viser dem omtanke. Det kan være et medlem av deres gren eller menighet, en nabo eller til og med en fremmed som hjelper dem og tilkjennegir Kristi kjærlighet. Eldste Henry B. Eyring har sagt til oss: «Du er kalt til å representere Frelseren. Når du bærer vitnesbyrd, er din røst som hans røst, og når dine hender oppløfter andre, er de som hans hender.» («Vær på høyde med ditt kall», Liahona, nov. 2002, 76.) Hvis vi kan oppløfte andre i Kristi navn, kan visselig også vi bli oppløftet.
En hjemmelærer jeg kjenner, besøkte trofast en eldre enke hver måned. Men han gjorde mer enn å besøke henne. Hver høst gjorde han søsterens ventilasjonssystem klart for vinteren og kontrollerte filteret i fyrkjelen. Var dette Guds kjærlighet eller hjemmelærerens kjærlighet? Svaret er naturligvis begges.
Ei større gave kan du gi,
ei større godhet møter vi
enn hver en venn som med behag
gjør sterk vår tro og rik vår dag.
(Salmer, nr. 172.)
Jeg har hele livet blitt velsignet med Kristus-lignende venner – helt fra mine ungdomsvenner til de mange som har velsignet vår familie i alle de menighetene vi har tilhørt. Deres tro og hengivenhet for Jesu Kristi evangelium, deres tjeneste, deres kloke og vennlige råd, har beriket vårt liv. Noen av mine venner er svært forskjellige fra meg. Vi er uenige om ting. Vi kan til og med irritere hverandre. Men vennskap tillater forskjeller – ja, setter pris på dem. Jeg liker å besøke staver som består av folk med forskjellig bakgrunn, alder og etnisk opprinnelse.
Jeg opplever en spesiell side ved vennskap nå som jeg arbeider sammen med søstrene Parkin og Pingree og de andre kvinnene i hjelpeorganisasjonenes presidentskaper og utvalg. Dette er gode kvinner. Jeg er så glad i dem. Etter tre år sammen kjenner mine kjære søstre i presidentskapet meg godt. De kjenner min tro og mitt vitnesbyrd, men de vet også om min usikkerhet og mine bekymringer. De vet at når jeg er trett etter en lang tur med opplæring, er jeg ikke på mitt beste. Men jeg føler deres kjærlighet og tålmodighet, og jeg vet at de fremdeles bryr seg om meg. Deres vitnesbyrd og bønner styrker meg. Deres latter lyser opp min dag. Vi er søstre i enhver betydning.
Jeg har hatt lignende erfaring med min egen familie. En av mine yngre søstre har kjempet med kreft de siste månedene. Vi bor ikke nær hverandre, men telefonen bringer henne nær. Vi har delt kjærlige ord, bønner, minner og fine vitnesbyrd mens hun har gått gjennom denne vanskelige tiden. Mine søstre er mine kjære venner. Det er også mine brødre, min kjære mann, mine barn og barnebarn (uansett hvor bråkete de er).
I gjenopprettelsens tidligste tid samlet nye medlemmer seg for å skape «Sion». Sion var både et sted og et åndelig mål. Vi samles ikke lenger på samme måte. Våre grener og menigheter er nå vårt Sion. Men de får bare del i Sions ånd når medlemmer har omsorg for hverandre. Vi hører dessverre noen ganger om kvinner, og menn, som har blitt såret og støtt bort av andre medlemmer. Hvis du er en part i et slikt dilemma – den som har såret eller som er blitt såret – så søk tilgivelse. Se din egen skyld i uretten. Husk Kristi formaning: «Jeg sier til dere: Vær ett, og hvis dere ikke er ett, er dere ikke mine» (L&p 38:27).
Jeg fikk nylig anledning til å snakke med en kvinne som spurte meg om Joseph Smith. Hun var tydelig skeptisk til hans kall og misjon. Mens jeg snakket, kom Herrens ord til Oliver Cowdery til meg: «Stå trofast med min tjener Joseph…» (L&p 6:18). Jeg håper at det den dagen og hvert øyeblikk av mitt liv kan sies om meg: «Hun sto med Joseph.» Jeg ønsker å være hans venn.
Joseph Smith var selv en god venn for mange. Han sa: «Vennskap er et av de store fundamentale prinsipper i “mormonismen”; [det tar sikte på] å revolusjonere og sivilisere verden, bringe kriger og stridigheter til opphør og få menneskene til å bli venner og brødre.» [Profeten Joseph Smiths læresetninger, 239.]
Likevel visste han at vennskap var mer enn et abstrakt begrep. Han hørte en dag at en brors hus var blitt brent ned av fiender. Da Kirkens medlemmer sa at de syntes synd på ham, tok profeten ut noen penger fra lommeboken og sa: «Jeg synes synd på denne broren til et beløp på fem dollar. Hvor mye synes dere synd på ham?» (Hyrum L. Andrus og Helen Mae Andrus, red., They Knew the Prophet [1974], 150).
Har vi den samme oppfatning av vennskap som profeten Joseph? Lar vi våre gode følelser komme til uttrykk i praktisk hjelp? Gud kjenner sine barns behov, og han arbeider ofte gjennom oss og tilskynder oss til å hjelpe hverandre. Når vi handler ifølge slike tilskyndelser, står vi på hellig grunn, for vi får anledning til å besvare en bønn på Guds vegne.
Brødre og søstre, hvis vi er profeten Josephs venner, da er vi også Frelserens venner. Lever vi slik at vi «gjør gjerninger til [Frelserens] behag»? (Se Salmer, nr. 172.) Joseph Smith gjorde det, og når vi i år hedrer mannen som innledet evangelieutdelingen i tidenes fylde, skulle vi ikke bare huske hans vennskap med menneskene, men hans vennskap med og hengivenhet for Herren. Profeten sa: «Jeg vil prøve å være tilfreds med min lodd, for jeg vet at Gud er min venn. I ham skal jeg finne trøst.» (Joseph Smith, The Personal Writings of Joseph Smith, red. Dean C. Jessee [1984] 239; stavemåte og tegnsetning standardisert.)
Det skulle være åpenbart for oss alle at vårt ultimate vennskap skulle være med vår himmelske Fader og hans Sønn, Jesus Kristus. Frelseren har så kjærlig sagt til oss: «Jeg vil kalle dere venner, for dere er mine venner» (L&p 93:45). Hans største ønske for oss, som er hans brødre og søstre, er å bringe oss tilbake til vår Fader. Og veien for oss er klar – i den grad det er mulig for oss, må vi utvikle Kristi karakter og egenskaper. Adlyd hans bud og gjør hans gjerning og hans vilje.
Når jeg tenker tilbake på den dagen da så mange kjære hilste på meg i templet, liker jeg å tenke meg at vårt daglige liv kan være like herlig. Jeg følte en kjærlighet som var som et glimt av Kristi rene kjærlighet – slik kjærlighet som skulle fylle vårt hjerte. Jeg ser for meg menigheter og grener der venner i alle aldre og med forskjellig bakgrunn står sammen og baserer sitt liv på Jesu Kristi læresetninger.
Jeg bærer mitt vitnesbyrd for dere i dag om at Kristus lever. Jeg takker for ham. Jeg ber om at jeg alltid må få være hans venn og at jeg derved også vil være deres venn. I Jesu Kristi navn, amen.