Julaften sammen med familien Córdoba
Artikkelforfatteren bor i Peru.
Marycielo og jeg hadde bare én gave. Hvordan kunne vi dele den?
“Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg” (Matteus 25:40).
På julaften var det bare to gaver under det lille treet vårt. Én var til min to år gamle søster, Marycielo, og én var til meg. Vi hadde lite penger, sa mamma, så det var alt vi ville få.
Den kvelden leste mamma en historie fra Liahona om en jul uten gaver. Mens hun leste, følte jeg glede og fred. Kanskje det ikke var så ille å ha bare én gave. Så sa mamma: “Istedenfor å spille spill som vi pleier å gjøre på julaften, hva syns dere om å gi gaver til en familie i menigheten?”
“Men hva kan vi gi dem?” spurte jeg.
“Vi har da litt til overs.”
Jeg kikket på de to gavene våre, og så på bildet av Jesus på veggen. “Jesus ville sikkert ha delt det han hadde.”
Vi ba angående hvilken familie vi skulle besøke. Vi kjente mange familier som ikke hadde mye det året. Etter bønnen følte vi at vi skulle besøke familien Córdoba. De hadde tre barn, og faren deres hadde mistet jobben sin.
Vi dro til butikken og kjøpte panetón (et slags julebrød), en ovnsbakt kylling og tre små gaver. Det var morsomt å velge dem ut. Mamma brukte alle pengene hun hadde, ca 30 peruanske sol (ca 80 kroner).
Da vi var ferdige, kjørte vi til familien Córdoba. Jeg holdt Marycielo i hånden da vi gikk til døren.
Søster Córdoba så oss, og kom ut for å klemme oss. “For en hyggelig overraskelse! Kom inn! Sett dere ned,” sa hun. Idet vi gikk inn, klemte hun mammas hånd og klappet meg på skulderen. “Rolando og jentene vil bli så glade for å se deg,” sa hun til meg.
Gulvet inne i huset var av jord. Det var ingen elektrisitet, bare stearinlys. Jeg syntes litt synd på familien Córdoba. Jeg ønsket at vi kunne gjøre mer for å hjelpe dem. Men mamma syntes ikke å legge merke til jorden eller stearinlysene. Hun var bare glad for å være her sammen med søster Córdoba.
“Vi kom for å ønske dere feliz Navidad!” sa mamma. “Vi er glad for at vi er venner.” Hun ga maten og gavene til søster Córdoba, som smilte bredt og takket.
Rolando, Madeline og Raquel kom løpende fra naborommet for å si hei. Marycielo sto bak benet mitt, men stakk hodet frem og smilte. Hun lo da Rolando gjorde en morsom grimase til henne. Snart var alle opptatt med å snakke sammen, fortelle vitser og le.
“Dette er bedre enn å spille spill for oss selv,” tenkte jeg. Jeg var glad for at vi hadde kommet. Det spilte ingen rolle at vi ikke hadde så mye å dele. Og det spilte ingen rolle om gulvene var av jord. Julen handlet ikke om hva vi hadde. Den handlet om å være sammen.
Da vi gjorde oss klar til å dra, klemte søster Córdoba oss igjen. “Tusen takk,” sa hun. Stemmen hennes skalv, og jeg kunne se tårer i øynene hennes. Jeg sto på tå og kysset søster Córdoba på kinnet.
“Feliz Navidad,” sa jeg.