Jeg dro hjem fra misjon før tiden
Artikkelforfatteren bor i Utah, USA.
Lite visste jeg da jeg kom til opplæringssenteret for misjonærer, om at min misjon skulle bli svært annerledes enn jeg hadde forventet.
Fotoillustrasjoner: Massonstock/iStock/Thinkstock
Da jeg mottok mitt misjonskall, var det et av de mest gjennomgripende og herlige øyeblikkene i mitt liv. Jeg hadde tenkt på misjon mange ganger siden jeg fikk et vitnesbyrd om evangeliet da jeg var 18 år gammel. Da jeg fikk mitt kall til å virke i Taiwan Taichung misjon, visste jeg at det var riktig, og jeg gledet meg veldig til å dra.
Jeg leste i Skriftene daglig, deltok på kurs i misjonær- og tempelforberedelse, og forsøkte til og med å lære mandarin-kinesisk på egenhånd. Som det eneste barnet i familien, visste jeg at min misjon ville bringe heder, ikke bare til meg selv, men også til mine foreldre og min himmelske Fader. Den dagen jeg kom til opplæringssenteret for misjonærer (MTC), føltes det som om ingenting kunne gå galt i løpet av de neste 18 månedene. Jeg gledet meg til alt fra å se nye medlemmer bli døpt til å prøve den taiwanske maten jeg hadde hørt så mye om. Lite visste jeg da jeg kom til MTC, om at min misjon skulle bli svært annerledes enn jeg hadde forventet.
Jeg ble syk
Etter ca fire måneder på misjon begynte jeg å oppleve smerte – ikke bare under fysiske aktiviteter som sykling eller morgentrening, men også når jeg sov eller gjorde personlig studium. Jeg begynte å gå raskt ned i vekt. Jeg ble til og med kvalm av å drikke vann. Legeundersøkelsene kunne ikke fastslå hva som var galt. Jeg hadde ingen parasitter eller virus. Misjonspresidenten, min misjonærledsager og jeg var alle forvirret på grunn av min stadig dårligere helse.
I løpet av måneden som fulgte, beholdt jeg troen i den grad at det til og med overrasket meg selv. Selv om jeg var frustrert, var jeg overbevist om at hvis jeg fortsatte å jobbe hardere, sykle fortere og snakke min gebrokne kinesisk til alle jeg så, ville Gud helbrede meg på mirakuløst vis. Jeg trodde på historiene om da Kristus helbredet syke og oppvekket døde, og jeg trodde helhjertet at han ville gjøre det samme for meg – en svak, men entusiastisk misjonær. Så en søndag mens min ledsager og jeg syklet til møtehuset for å møte en undersøker, ble smerten og krampetrekningene i hele kroppen uutholdelig. Da vi kom til møtehuset, ba jeg eldstene om å gi meg en velsignelse, og det hjalp. Etter hvert som dagene gikk, ble prestedømsvelsignelsene hyppigere, og det samme gjorde bønnene om å bli helbredet.
Det var den mørkeste dagen av min misjon da jeg våknet en morgen i den brennende taiwanske heten og innså at jeg ikke engang kunne bevege kroppen nok til å komme meg ut av sengen. Da skjønte jeg at jeg ikke kunne være misjonær så mye lenger. Misjonspresidenten kom på besøk, og vi snakket sammen. Vi snakket om alle mulighetene, og etter mye bønn og mange tårer bekreftet Ånden at jeg måtte dra hjem og fokusere på å bli frisk.
Jeg dro hjem før tiden
Istedenfor å komme hjem til ballonger og “Velkommen hjem”-skilt, ble jeg trillet av flyet til mine redde foreldre, som øyeblikkelig kjørte meg til akuttmottaket på sykehuset. Flere måneder med prøver begynte, men legene klarte ikke å finne ut hva som feilte meg. I tillegg sa velmenende personer rundt meg ting som: “Når skal du dra ut igjen?” “Skal du bli hjemme?” “Kanskje det var meningen at du skulle gifte deg.” “Kanskje det var galt av deg å dra i det hele tatt.”
Jeg følte meg skamfull og forvirret. Var jeg verdig til Guds kjærlighet? Hvorfor skjedde dette når jeg hadde arbeidet så iherdig? Var jeg ikke en god misjonær? Lyttet Gud til meg? Ville mine jevnaldrende godta min “defekte” misjonærtjeneste?
De neste seks månedene strevde jeg med vitnesbyrdet mitt, noe jeg hadde dårlig samvittighet for. Jeg lurte på om jeg hadde falt i unåde og om vår himmelske Fader virkelig elsket meg. Selv om jeg gradvis begynte jeg å føle meg litt bedre, følte jeg ikke det samme som jeg gjorde før misjonen. Og jeg unngikk fortsatt å gå videre med livet.
Så en kveld snakket min gode venn og jeg sammen. Han hadde også opplevd smerten og sorgen av å komme hjem fra misjon før tiden på grunn av sykdom, og jobbet for å kunne vende tilbake til misjonsmarken. Den kvelden var det første gang på seks måneder at jeg følte sann fred. Åndens røst hvisket til meg: “Du må tilbake.” Jeg ble så lettet over at jeg endelig visste hvilken retning jeg skulle bevege meg i. Jeg gikk for å snakke med biskopen dagen etter. Så skrev jeg et innstendig brev til Misjonæravdelingen og ba om å få komme tilbake til misjonsmarken. Min anmodning ble etterkommet, og en måned senere gikk jeg igjen med navneskilt.
Seks måneder senere begynte jeg imidlertid å oppleve de samme helseproblemene igjen. Jeg husker at jeg lå i en sykehusseng, delirisk etter timer med prøver og sprøyter. Jeg kunne ikke tro at dette skjedde. Denne gangen visste jeg at misjonen var over. Mens tårer av skuffelse og sorg rant nedover kinnene mine, hørte jeg min kloke misjonspresident si: “Søster Romanello, du elsket Herren dobbelt så mye fordi du kom tilbake.” Ordene hans føltes veldig betryggende. Da jeg gikk ombord på flyet hjem denne gangen, lovet jeg min himmelske Fader at jeg ville være trofast selv om jeg ikke fikk svar.
Jeg fant helbredelse i Jesu Kristi forsoning
Det er nå litt mer enn to år siden jeg kom hjem. Jeg har fortsatt vedvarende problemer, og min utholdenhet og energi har ikke vært som før jeg reiste på misjon. Legene har aldri funnet ut hva som er galt med meg. Det har ikke vært lett for meg å være en hjemvendt misjonær som ikke fikk anledning til å fullføre misjonen. Men jeg elsker uansett hver eneste en av mine herlige konvertitter. Det har tatt tid for meg å føle meg godkjent og å vite at min forkortede misjonærtjeneste hadde like stor verdi som en 18- eller 24-måneders misjon har for andre misjonærer.
Herren har gitt meg mange anledninger til å snakke med andre som har opplevd traumet ved å måtte dra hjem uventet. Jeg vet at vår himmelske Fader har ført meg til dem for å dele mitt vitnesbyrd og hjelpe dem å forstå at det å dra hjem før tiden på grunn av helseproblemer ikke er en feil som må holdes hemmelig, men en erfaring å snakke om.
Første gang jeg kom hjem, opplevde jeg hvordan det føltes å forsømme min tro, men andre gang jeg kom hjem, opplevde jeg hvordan det var å holde meg trofast. Jeg holdt meg til det grunnleggende – jeg studerte Skriftene, gikk på Institutt, gikk i kirken og utførte mine kall. Jeg har bedt mange ganger for å få vite grunnen til at alt skjedde slik det gjorde. Jeg har sluttet å skylde på meg selv, og jeg har sluttet å skylde på vår himmelske Fader. Når jeg ser på livet mitt siden jeg kom hjem og mine samtaler med mine kinesiske brødre og søstre som bor i hjembyen min, kan jeg føle visshet om at det har vært en evig hensikt med alt sammen.
Jeg elsker ordene i Mosiah 5:15: “Derfor vil jeg dere skal være standhaftige og urokkelige, alltid rike på gode gjerninger så Kristus, Gud Herren Den Allmektige, kan besegle dere til seg så dere kan føres til himmelen og kan få evigvarende frelse og evig liv gjennom den visdom og makt og rettferdighet og barmhjertighet han har som skapte alle ting i himmel og på jord, og som er Gud over alt og alle.”
Jeg tror at hvis jeg fortsetter å leve i hengivenhet til Herren, vil jeg bli evig velsignet. På denne måten vet jeg at jeg ble helbredet ved Jesu Kristi forsoning, for selv om kroppen ikke kunne bli 100 prosent helbredet fysisk, har min innstilling aldri vært sunnere, og jeg har aldri vært mer rede til å tjene i Mesterens sak.