Enkens skjerv i vår tid

Stephanie H. Olsen, Utah, USA

illustration of a gift jar with money in it

De lånte, hvite dukene og snømennene som dekorerte bordene, bidro til å skape feststemning i aktivitetssalen da det i siste øyeblikk ble gjort forberedelser til familiens julefest.

Mens vi ventet på gjestene våre, vandret blikket mitt til et bord med en tom krukke merket “Julenissens hjelpere”. Jeg ba om at krukken måtte bli fylt før kvelden var omme.

Under forberedelsene hadde vi fått vite at min kusines mann hadde vært arbeidsledig i over et og et halvt år. Hennes families viktigste inntektskilde var fem avisruter, noe som gjorde at de måtte begynne hver dag klokken 03.30. Det meste av inntekten gikk til å betale boliglån og andre nødvendigheter, og det var lite igjen til ting de ønsket seg, som julegaver.

Min kusines familie var en av de første som kom. Jeg så dem gå forbi serveringsbordene og forbi julekrukken vår. Da de nærmet seg, stoppet min kusines mann for å lese hva som sto på krukken. Uten å nøle fant han frem den slitte lommeboken sinn, tok ut et par dollar og puttet dem i beholderen, uvitende om hvem den “trengende” familien var.

Jeg kjente gråten i halsen, og jeg tenkte øyeblikkelig på historien i Det nye testamente om enken og hennes to skjerver. Velstående menn skrøt av sine store bidrag til tempelkisten, da det kom “en fattig enke og la to skjerver” (se Markus 12:41–42).

Frelseren sa da til sine disipler:

“Denne fattige enken har gitt mer enn alle de andre som la i tempelkisten.

For de ga alle av sin overflod, men hun ga av sin fattigdom alt det hun eide, alt det hun hadde å leve av” (Markus 12:43–44).

Jesus Kristus sa at hun ga “av sin fattigdom” og ga “alt det hun hadde å leve av”. Hun kunne ha gitt bare én skjerv. Noe mer ville trolig ikke vært nødvendig, men hennes trofaste hjerte og villighet til å ofre alt, vekket Guds Sønns oppmerksomhet.

Ingen ville ha klandret min kusines mann om han gikk forbi krukken og tenkte: “Hvis jeg hadde, ville jeg gi” (Mosiah 4:24). Hans gode eksempel på kjærlighet og omsorg for sine medmennesker rørte ikke bare meg, men også andre medlemmer av familien som iakttok ham. Jeg visste at det ville ordne seg for denne familien, for “kjærligheten er Kristi rene kjærlighet… og den som er i besittelse av den på den siste dag, ham skal det bli vel med” (Moroni 7:47).

Vi hadde håpet å gi familien hans noe den kvelden, og det gjorde vi litt senere, men ved å gi midt i sin egen nød, viste han oss at når det gjaldt det som betydde mest, var han allerede en rik mann.