Sagt av siste-dagers-hellige
Offersnorer
Candice A. Grover, Idaho, USA
Illustrasjon: Allen Garns
En jul for mange år siden hadde jeg for mye å tenke på til å nyte høytiden. Min mann Andy hadde utviklet en hoste som, etter medisinske prøver, raskt utviklet seg til lungeskade, operasjon, rekonstruksjon av spiserøret og biopsier – “for sikkerhets skyld”. Operasjonen fant sted en uke før vi flyttet til et nytt hjem.
Noen uker før jul besøkte jeg min nabo Janae. Hun spurte om jeg var klar til jul. Jeg klarte å svare at jeg var så klar som jeg kunne bli. Jeg nevnte at vi alltid hadde laget julekaker sammen med bestemor like før jul, og at jeg hadde ønsket å lage forklær til jentene, men trolig ikke ville rekke det.
En uke senere satte jeg meg i den overstoppede stolen ved siden av juletreet. Jentene hadde lagt seg, og Andy arbeidet på kontoret da det ringte på døren. Jeg åpnet døren og så Janae som holdt tre pakker mens snøen lavet ned bak henne.
“Kom inn,” sa jeg, sikker på at hun kunne føle min overraskelse.
“Takk, men jeg må hjem,” sa hun. “Disse er til jentene dine.”
Janae ga meg pakkene.
“Det er forklær,” sa hun. “Det er ikke de beste, men jeg klarte å bli ferdig med dem i kveld.”
I et øyeblikks ydmyk forbauselse, hvisket jeg frem et takk. Vi klemte hverandre, og jeg så henne ta fatt på hjemveien.
Da jeg satte meg i stolen min igjen, løsnet jeg omhyggelig det hvite satengbåndet fra én eske. Da jeg åpnet den, fant jeg et hjemmelaget forkle av julestoff. Jeg fulgte en søm med tommelen og pekefingeren mens jeg tenkte på Janae. Hun hadde fire små barn, heriblant tvillinger som var bare litt over et år gamle. Hun hadde pianoelever, og hun hadde et arbeidskrevende og viktig kall i menigheten.
Jeg prøvde å finne ut når hun kunne hatt tid til å lage forklær, og jeg skjønte straks at hun ikke hadde tid. Hun fant tid.
Tårene rant da jeg følte vår himmelske Faders kjærlighet gjennom Janae – en varme og trygghet som om jeg var omfavnet “i [hans] kjærlighets armer” (L&p 6:20).
Det er mange år siden vi fikk forklærne. Døtrene mine har for lengst vokst fra dem, men jeg har dem i spiskammeret, hvor de henger i snorene sine fra en blankpusset krok under nyere forklær. Hver gang jeg ser Janaes gaver, blir jeg påminnet om den trøst og kjærlighet jeg følte den kvelden. De minner meg om det jeg ønsker å være – en Jesu Kristi disippel, verdig til åpenbaring og villig til å yte tjeneste.