Den nye gutten
Jeg var den eneste aktive presten i min nye menighet. Hvordan skulle jeg få andre prester til kirken?
Illustrasjoner: Greg Newbold
Da min familie flyttet et par måneder etter at jeg fylte 18, befant jeg meg i en ny menighet og sto overfor en utfordring. Innen to uker etter at jeg flyttet inn, ble nesten alle prestene ordinert til eldster. Jeg ble også kalt som førsteassistent i prestenes quorum.
Da han ga meg dette kallet, forklarte biskopen at det var mange prester på listen, men nesten ingen som kom. Vi hadde mye arbeid å gjøre for å oppmuntre folk til å komme.
“Bare inviter folk til å komme,” sa han.
Bare én annen prest kom til kirken, en gutt som het Ryan, som kom et par ganger i måneden. Jeg bestemte meg for å banke på dørene til våre mindre aktive quorumsmedlemmer og invitere dem til våre aktiviteter. Jeg var nervøs og redd for at de skulle bli irritert på meg fordi jeg inviterte dem til kirken. Jeg regnet med at de ikke kom fordi de ikke likte kirken. Men jeg skjønte også at det var god trening for min kommende misjon å prøve å invitere, så jeg bet tennene sammen og begynte å ringe de andre prestene eller stikke innom dem. Jeg inviterte dem til temakvelder, til aktiviteter og til kirken.
Det overrasket meg at noen faktisk reagerte positivt og kom. Til slutt hadde vi en gruppe på fire prester som begynte å komme regelmessig. Det var ikke det at de ikke likte kirken – de hadde bare ventet på en invitasjon til å komme. De var like nervøse for en ny situasjon – å gå i kirken – som jeg hadde vært.
Noen aktiviteter gikk bedre enn andre. Alle kom for å spille volleyball, men jeg strevde med å få folk til å delta på andre aktiviteter.
Ungdomskonferansen det året var spesielt givende ettersom jeg fikk se noen av disse unge mennene reise seg og bære sitt vitnesbyrd. Jeg følte at jeg hadde gjort en forskjell i livet deres.
En av forskjellene jeg så, var at Ryan gikk i kirken hver uke, og vi hadde blitt gode venner.
Både Ryan og jeg mottok Det melkisedekske prestedømme omtrent seks måneder etter at jeg flyttet inn. Jeg hadde valgt å vente til etter min misjon med å begynne på universitetet, slik at jeg kunne jobbe for å spare til misjon. Ryan hadde allerede etablert seg i et yrke, og han bestemte seg også for ikke å dra på college. Vi var ofte sammen etter arbeidstid.
Én gang var vi våkne mesteparten av natten for å prøve å komme gjennom Almas bok, ettersom Ryan leste Mormons bok for første gang. Det var anstrengende, men åndelig stimulerende. Det var også flott å se endringene Ryan gjorde i livet sitt. Han ga avkall på gamle vaner, utviklet bedre vaner og byttet ut noen av vennene sine så han kunne være sammen med personer med de samme normene som ham.
Jeg hadde gledet meg til min misjon siden jeg hadde begynt å gå i kirken noen år tidligere. Ryan var ikke sikker på om han ville dra. Når vi var sammen, snakket vi om min misjon og at jeg gledet meg til å dra. Når jeg oppmuntret ham og besvarte spørsmål om evangeliet, fikk jeg større tillit til mine egne evner til å virke som misjonær. Ryan var gammel nok til å dra, men strevde med beslutningen.
“Jeg var ikke sikker på om mitt vitnesbyrd var sterkt nok, selv om jeg følte godt for Kirken,” sa han. “Jeg ønsket å dra, men det var virkelig vanskelig å forlate familien.”
Endelig kom dagen da jeg kunne begynne å fylle ut misjonspapirene. Da jeg fortalte det til Ryan, overrasket han meg ved å si at han også hadde bestemt seg for å dra. Våre misjonskall kom på samme kveld. Ryan dro på misjon til Canada en måned før jeg begynte min misjon i Frankrike.
Da jeg kom hjem to år senere, tok jeg kontakt med alle prestene jeg hadde jobbet med. Det var trist å høre at noen hadde sluttet å gå i kirken kort tid etter at jeg dro, men jeg ble glad for å se Ryan igjen. Han hadde utført en hederlig misjon, og akkurat som med Alma og Mosiahs sønner, gledet det meg mer å se at han fremdeles var min bror i Herren (se Alma 17:2).