Mitt julemirakel

Joan Burton Stott, California, USA

Høsten 1968 spurte biskopen om mor og far ville gi penger til byggingen av Provo Utah tempel. Menigheter gjør ikke det lenger, men det var vanlig den gangen. Pappa lovet å gi 1000 dollar. Det virker kanskje ikke som så mye, men det var det for oss. Far hadde to jobber for å forsørge en sønn på universitetet, en sønn på misjon og fem barn hjemme.

Da far samlet oss til familieråd og fortalte oss at han hadde lovet 1000 dollar til templet, husker jeg at jeg tenkte: “Du kunne like gjerne ha lovet en million, for begge beløpene er uoppnåelige.” Jeg kunne ikke tro at han hadde lovet så mye, og vi hadde mindre enn fire måneder på å skaffe pengene.

Vi valgte fire måter å skaffe penger på: Vi skulle stå over gavene den julen og gi pengene vi ville ha brukt på gaver. Mine søstre og jeg skulle bidra med pengene vi tjente som barnevakt. Lillebroren min skulle ta strøjobber for å tjene penger, og som familie skulle vi dra til en gård i nærheten og plukke epler daglig i noen uker, og gi inntektene til templet.

Vi la gavepapir på en en skoeske som vi skulle oppbevare pengene i, la et bilde av et tempel og et bilde av Jesus Kristus oppi, og satte esken på et lite bord. Vi ble stadig mer begeistret etter hvert som pengebeholdningen vokste. Istedenfor å fokusere på gavene vi ønsket oss, fokuserte vi på vår gave til Frelseren. Jeg satte så stor pris på gaven han hadde gitt Guds barn – sitt liv – at jeg ønsket å gi noe tilbake til ham.

Å plukke epler viste seg å være den vanskeligste, men samtidig den mest tilfredsstillende måten å tjene penger på. Det var utmattende, men vi ble styrket og belønnet fordi vi tilbragte tid sammen som familie. Vi begynte å bli “knyttet sammen i enighet og i kjærlighet” (Mosiah 18:21).

Da julen nærmet seg, kikket jeg oppi bidragsesken, men ble alltid skuffet. Til tross for våre anstrengelser var vi langt unna målet.

Jeg følte imidlertid godt ved vår beslutning om å gi avkall på gaver. Jeg visste at ofrene våre var små, men jeg hadde tro på at Frelseren ville bli tilfreds.

Én dag kunngjorde far at vi hadde nådd målet, og at han hadde overlevert pengene. Jeg fant aldri ut hvordan vi skaffet resten så kjapt.

Oppfyllelsen av fars løfte den julen var et mirakel. Men for meg var det virkelige miraklet at jeg ved å gi istedenfor å motta, kom nærmere Frelseren. Det var bedre enn noen julegave jeg kunne ha fått. Syv år senere fikk jeg gaven tilbake da jeg knelte ned ved et alter i Provo tempel for å bli beseglet til min mann for tid og all evighet.