Sagt av siste-dagers-hellige

Vi løp til templet

Antonella Trevisan, Udine i Italia

Illustrasjon: Stan Fellows

I desember 1999 gjorde vi oss klar til vår årlige julereise til Bern Sveits tempel. Reisen, en spesiell tradisjon vi startet like etter at vi giftet oss, er én måte å feire Frelserens fødsel på.

Vi bor omkring åtte timer med bil fra templet, og vi hadde dårlig vær før avreisen. Trær som var revet opp med roten, kraftig vind og isglatte veier ville gjøre reisen farefull.

Jeg følte meg usikker og forsto ikke hvorfor vi møtte så mange hindringer når vi visste at Herren ønsket at vi skulle dra til templet. Ville han ikke åpne veien for oss?

Min mann Antonio og jeg knelte i bønn sammen med våre barn og sa til vår himmelske Fader at med mindre han fortalte oss noe annet, ville vi dra til Bern dagen etter.

“Hvis veien virkelig er ufremkommelig,” sa Antonio etter bønnen, “drar vi hjem.”

Jeg følte at avgjørelsen var riktig, men jeg var likevel redd. Neste morgen var jeg full av tvil, og ønsket å be igjen. Antonio sa at vi allerede hadde mottatt svaret vårt, men han knelte vennlig og tålmodig ved siden av meg.

Da vi dro, var det så vidt daggry, og mørke skyer hang over oss. Mens vi kjørte, kunne jeg se litt blå himmel nær fjellene. En stakkars solstråle brøt gjennom skyene.

Dette glimtet av solskinn styrket min vinglende tro. På mirakuløst vis kom solen frem og temperaturen steg. Det var ingen tåke, ingen is, ingen vind – bare en klar og usedvanlig varm vinterdag. Jeg fikk tårer i øynene. Det virket som om vår himmelske Fader hadde besvart våre bønner.

Etter at vi kom til Bern, begynte det å snø tungt, og det fortsatte å snø under hele oppholdet. Da vi gikk til templet før daggry neste morgen, gikk uværet over i snøstorm. Et øyeblikk ble jeg redd, og jeg begynte åløpe langs fortauet som fører til templet.

Så slo det meg: “Det er slik det skal være. Verden uler mot oss med vanskeligheter, men vi må løpe til Herrens fred som finnes i hans hus.”

Vi hadde en fantastisk tid i templet den julen, men vi var bekymret for hjemreisen. Snøen fortsatte å lave ned, og vår yngste sønn fikk høy feber. Den dagen vi skulle dra hjem, sluttet det imidlertid på mirakuløst vis å snø, og vår sønns feber ga seg etter at han fikk en prestedømsvelsignelse.

Idet templets fred hjalp oss å være ved godt mot, tenkte jeg på et bibelvers: “Skulle noen ting være umulig for Herren?” (1 Mosebok 18:14). I takknemlighet innså jeg at nei, det er det ikke.