Sagt av siste-dagers-hellige
Hvordan visste de om mitt behov?
Hannah Eiselin, Arizona, USA
Illustrasjon: Stan Fellows
For nesten 20 år siden ble jeg kalt på misjon til Japan. Med stor forventning og en viss engstelse forberedte jeg meg til å reise på misjon i januar. Omtrent på denne tiden mistet både mor og far jobben.
Jeg hadde tilstrekkelig finansiering av misjonen når jeg kom frem, men familien strevde økonomisk. Jeg visste ikke hvor jeg skulle få penger til det jeg måtte kjøpe før jeg reiste, som misjonsklær, kofferter og andre nødvendigheter. Jeg hadde en deltidsjobb, men ville ikke få opptjent nok. Jeg var særlig bekymret for hvordan jeg skulle få penger til å søke om pass slik at jeg kunne få det tidsnok til avreisen til Japan.
En ettermiddag gikk jeg fortvilet inn på rommet mitt og bønnfalt vår himmelske Fader. Jeg fortalte om mitt ønske om å tjene i Japan og min takknemlighet for at min drøm om å reise på misjon snart skulle gå i oppfyllelse. Jeg holdt tårene tilbake da jeg fortalte ham at jeg trengte 75 dollar til et pass, som jeg ganske enkelt ikke hadde. Da jeg reiste meg etter bønnen, visste jeg at alt ville ordne seg. Jeg visste ikke hvordan, men en følelse av fred forsikret meg om at Herren ville sørge for meg.
Senere den dagen åpnet jeg postkassen og fant et julekort. Vedkommende som hadde levert det, hadde anstrengt seg for å være anonym. Kortet var ikke stemplet. Det hadde blitt levert for hånd.
På innsiden av kortet sto det: “Gratulerer! Du er mottaker av en tilfeldig handling av kristen godhet. God jul, Hannah. Lykke til på misjon.”
Inne i kortet lå det 100 dollar. Jeg sto ved døren og gråt. Hvem hadde gjort dette, og hvordan kunne han eller hun kjenne til mitt behov?
Mange år senere vet jeg fremdeles ikke hvem som kom med pengene den dagen. Jeg har tenkt mye på vedkommende siden den gang. De viste det jeg tror eldste Joseph B. Wirthlin (1917–2008) i De tolv apostlers quorum mente da han sa: “Medfølelse fra Kristus-lignende venner rører oss dypt og forandrer vårt liv… I denne Kirken blir ofte bønner om hjelp besvart av Herren gjennom den enkle, daglige tjenesten som omsorgsfulle brødre og søstre utfører. Jeg har sett Herrens barmhjertighet gjenspeilt i sanne venners godhet.”1
Denne velgjerningen forandret meg og hjalp meg å reise på misjon til fastsatt tid, og inspirerte meg til å prøve å være svaret på andres bønner.