Den nye og evige pakt

Av eldste Marcus B. Nash

i De sytti

Når vi forstår og lever i henhold til den nye og evige pakt, vil vi arve evig liv.

Livets hensikt

Ethvert menneske er en elsket sønn eller datter av himmelske foreldre.¹ Vår himmelske Faders frelsesplan gir enhver anledning til å motta evig liv, som er det liv Gud lever.² Det finnes ingen større gave.³ Kunnskapen om frelsesplanen forklarer hensikten med livet, og hvis vi velger det, vil den prege våre beslutninger med et evig perspektiv.

Planen og dens relevans for jordelivet ble kraftfullt forklart i en artikkel om emnet av eldste Robert D. Hales i De tolv apostlers quorum i oktober nummeret 2015 av Liahona.⁴ Som en del av sin plan opprettet Faderen den nye og evige pakt for å gjøre sine sønner og døtre i stand til å vende tilbake til hans nærhet og arve evig liv.

I sitt forord til Lære og pakter sa Herren: “Derfor kalte jeg, Herren, som kjenner til den ulykke som skal komme over jordens innbyggere, på min tjener, Joseph Smith jr., og talte til ham fra himmelen…

for at min evige pakt kunne bli opprettet.”⁵

Denne pakten, som Herren ofte omtaler som “den nye og evige pakt”, omfatter fylden av Jesu Kristi evangelium, herunder alle ordinanser og pakter som er nødvendig for menneskehetens frelse.⁶ Selv om det å opprette Herrens nye og evige pakt på jorden er en vesentlig hensikt med gjenopprettelsen, er det noen siste-dagers-hellige som ikke forstår paktens betydning og løftet om det gode som blir dem til del som retter seg etter den. Formålet med denne artikkelen er å hjelpe hver enkelt av oss å forstå og leve i henhold til den nye og evige pakt, slik at vi kan arve evig liv. Den vil også forklare hvordan en av de viktigste ordinansene og paktene i evangeliet – evig ekteskap – passer inn i evangeliets nye og evige pakt.

Betydningen av og hensikten med den nye og evige pakt

En pakt i evangeliesammenheng er en overenskomst, kontrakt eller avtale mellom Gud og en person (eller personer) som mottar prestedømsordinanser utført av en som har prestedømsmyndighet og som er villig til å overholde betingelsene i den tilknyttede pakten. Disse betingelsene er fastsatt av Gud.⁷

Deacons passing the sacrament to a Filipino congregation.

Den nye og evige pakt “er summen av alle evangeliets pakter og forpliktelser”⁸ som ble gitt i oldtiden⁹ og gjengitt til jorden i disse siste dager. Den er forklart i Lære og pakter 66:2: “Sannelig sier jeg deg, velsignet er du fordi du har mottatt min evige pakt, ja, fylden av mitt evangelium som er sendt ut til menneskenes barn, så de kan ha liv og få del i den herlighet som skal bli åpenbart i de siste dager slik det ble skrevet av profetene og apostlene i fordums tid.”¹⁰ Fordi pakten har blitt gjengitt i denne siste evangelieutdeling, er den “ny”, og fordi den favner all evighet,¹¹ er den “evig”.

I Skriftene taler Herren både om “den” nye og evige pakt og “en” ny og evigvarende pakt. I Lære og pakter 22:1 omtaler han for eksempel dåpen som “en ny og evigvarende pakt, ja, den som var fra begynnelsen.” I Lære og pakter 132:4 omtaler han på samme måte evig ekteskap som “en ny og evig pakt”. Når han omtaler “en” ny og evigvarende pakt, mener han en av mange pakter som omfattes av hans evangelium.

Når Herren taler generelt om “den” nye og evige pakt, mener han fylden av Jesu Kristi evangelium, som omfatter alle ordinanser og pakter som er nødvendig for menneskenes frelse og opphøyelse. Hverken dåp eller evig ekteskap er “den” nye og evige pakt. De er snarere deler av helheten.

De som holder ut til enden i den nye og evige pakt, mottar evig liv

Store og evige velsignelser loves dem som mottar evangeliets ordinanser utført ved riktig prestedømsmyndighet og beseglet ved forjettelsens Hellige Ånd,¹², og som så holder de hellige paktene forbundet med ordinansene. Disse velsignelsene omfatter tilgivelse for synder,¹³ guddommelighetens kraft¹⁴ og Den hellige ånds veiledning,¹⁵ i tillegg til den veiledning, inspirasjon, trøst, fred, håp og helliggjørelse som følger med denne gaven.¹⁶

Den største av alle velsignelser og gaver er evig liv – som er det liv Gud lever!¹⁷ Denne gaven gis bare til dem som mottar alle evangeliets ordinanser og overholder paktene som er omfattet av den nye og evige pakt.¹⁸ Herren sier: “Den nye og evige pakt… ble innstiftet for fylden av min herlighet.”¹⁹ De som inngår den nye og evige pakt og holder ut til enden, “skal komme frem i den første oppstandelse… og skal arve troner, riker, fyrstedømmer og makter, herredømmer, alle høyder og dybder.”²⁰ Herren erklærer ettertrykkelig at “de i tid og gjennom all evighet [skal] få del i alle ting min tjener har lovet dem, og skal være i full kraft når de ikke lenger er i verden, og de skal passere englene og gudene som er satt der og gå til sin opphøyelse og herlighet i alle ting som er blitt beseglet på deres hoder, en herlighet som skal være en fylde og en fortsettelse av ætten evindelig og alltid. Da skal de være guder.”²¹

Kort sagt vil de som inngår den nye og evige pakt og trofast holder ut til enden, (1) motta fylden av Guds herlighet, (2) nyte guddommelighetens kraft i tid og evighet,²² (3) bli opphøyet, (4) nyte evig ekteskap og forøkelse, og (5) bli guder. Til sammen kulminerer disse velsignelsene i det evige livs gave.

Vi må adlyde alle paktene i den nye og evige pakt

Herren har utvetydig erklært at vi bare mottar disse himmelske velsignelsene når vi adlyder hans lover som er fremsatt i den nye og evige pakt: “Den nye og evige pakt [ble] innstiftet for fylden av min herlighet, og den som mottar en fylde av den, må og skal holde loven, ellers skal han bli fordømt, sier Gud Herren.”²³ Han erklærte også: “For alle som ønsker en velsignelse fra mine hender, skal holde den lov som ble fastsatt for denne velsignelse og dens betingelser slik de ble bestemt før verdens grunnvoll ble lagt.”²⁴ I samme kapittel av Lære og pakter gjentok Herren dette poenget: “Sannelig, sannelig sier jeg dere, uten at dere adlyder min lov, kan dere ikke oppnå denne herlighet.”²⁵

Det enkle kravet om at vi må adlyde Guds lover for å motta den herlighet han tilbyr de trofaste, gjelder for alle ordinanser og pakter i den nye og evige pakt. For eksempel, hvis jeg ikke mottar dåpens ordinans og holder dens pakt, vil jeg bli fordømt, noe som betyr at jeg ikke kan utvikle meg – jeg kan ikke arve fylden av Hans herlighet. På samme måte, hvis jeg ikke mottar templets ordinanser og holder de tilknyttede paktene, eller hvis jeg nekter å motta en hvilken som helst av evangeliets ordinanser eller nekter å overholde en hvilken som helst av de tilknyttede paktene, kan jeg ikke bli opphøyet. I stedet vil jeg bli fordømt, noe som betyr at min fremgang vil stoppe opp. Kort sagt, må jeg motta alle evangeliets ordinanser og rette meg etter alle tilhørende pakter dersom jeg ønsker evig liv.

Betingelsene for paktene som vi siste-dagers-hellige sier ja til å etterleve, kan grupperes i fire kategorier: (1) Å påta oss Frelserens navn, å alltid minnes ham og følge hans eksempel, (2) å holde hans bud, (3) å villig tjene Guds barn som en del av hans arbeid for å frelse sjeler, selv om det innebærer personlig offer, og (4) å vie oss selv og våre midler til Herrens verk.

I henhold til Guds lov mottas evangeliet (og den herlighet det gir) gjennom angitte ordinanser forrettet i kraft av prestedømmet. Det er gjennom prestedømsordinansene at guddommelighetens kraft blir tilkjennegitt i vårt liv – men bare i den grad vi holder de tilknyttede paktene. Pakten aktiverer, eller gir liv til, ordinansen, akkurat som en motor aktiverer en bil og gjør den i stand til å frakte sine passasjerer fra ett sted til et annet. Kort sagt, i den grad vi ettertenksomt og trofast holder paktene knyttet til ordinansene vi mottar, vil vi vokse i kunnskap om Gud og oppleve “guddommelighetens kraft”²⁶ ved Guds nåde gjennom Kristi forsoning.²⁷

Ekteskapets plass i den nye og evige pakt

I Lære og pakter 132:4 sa Herren at han ville åpenbare “en” ny og evig pakt, og tilføyde: “Hvis dere ikke er lydige mot denne pakt, da står dere fordømt, for ingen kan forkaste denne pakt og bli tillatt å gå inn til min herlighet.” Disse ordene viser til den evige ekteskapspakt²⁸ utført ved riktig prestedømsmyndighet,²⁹ som er en sentral og avgjørende del av “den” nye og evige pakt (fylden av Jesu Kristi gjengitte evangelium).³⁰ Herren understreket den store betydningen av den evige ekteskapspakt ved å fortelle oss at de som forkaster denne pakten, ikke vil motta evig liv.³¹

Noen, også noen medlemmer av Kirken, feiltolker Lære og pakter 132:4 dithen at flergifte er nødvendig for opphøyelse, og de tror derfor at flergifte er en forutsetning for opphøyelse i det evige riket. Dette finnes det imidlertid ikke støtte for i åpenbaringene. Slik det står i Lære og pakter 131 og 132, presenterte Herren loven om evig ekteskap ved uttrykkelig henvisning til besegling av én mann og én kvinne (se Lære og pakter 132:4–7, 15–25). Ved å fremsette loven om evig ekteskap i sammenheng med et monogamt ekteskap, gjør Herren det klart at opphøyelsens velsignelser, som tilbys alle menn og kvinner som verdig inngår den evige ekteskapspakt ved riktig prestedømsmyndighet, er uavhengige av om ekteskapet er polygamt eller monogamt.³²

Lære og pakter 132:19 gjør det klart at evig liv loves et monogamt ektepar som blir beseglet ved prestedømmets myndighet og som holder fast ved pakten – uten ytterligere betingelser eller krav. Enhver mann og kvinne som blir beseglet på denne måten, og som retter seg etter pakten, vil bli opphøyet.³³ Historisk praksis er forenelig med læren om evig ekteskap som er forklart her.³⁴ Ordinansen som besegler ektepar for evigheten, omfatter identiske pakter og velsignelser for monogame ekteskap og for de bemyndigede polygame ekteskapene som tidligere ble utført. De samme pakter og velsignelser vil bli gjort tilgjengelig etter dette liv for de trofaste som ikke hadde anledning til å bli beseglet i jordelivet.³⁵

Etter å ha åpenbart loven og pakten for evig ekteskap mellom én mann og én kvinne, lærte Herren Joseph Smith at en mann i rettferdighet kan gifte seg med mer enn én hustru innenfor pakten om evig ekteskap når Herren godkjenner eller befaler det gjennom sin rettmessig ordinerte profet (som innehar de aktuelle prestedømsnøkler).³⁶ Godkjennelse av og befaling om å praktisere flergifte, som Herren ga Abraham og andre profeter i oldtiden,³⁷ ble også gitt til profeten Joseph Smith: “Jeg ga deg, min tjener Joseph, et påbud om å gjenopprette alle ting.”³⁸

Mange år senere opphevet Herren sin godkjennelse og befaling om at Kirkens medlemmer skulle praktisere flergifte (med andre ord, bli beseglet til mer enn én levende ektefelle) da president Wilford Woodruff (1807–98) utstedte manifestet i 1890.³⁹ Dette førte til at praktiseringen av flergifte opphørte, og intet medlem av Kirken kunne gifte seg med eller bli beseglet til mer enn én levende ektefelle. Legg imidlertid merke til at manifestet ikke forhindrer en verdig mann som har vært beseglet til en hustru som nå er avdød, i å bli beseglet til en annen levende ektefelle. Det foregående er i samsvar med den åpenbarte læren om at monogami er Herrens ekteskapsnorm med mindre han erklærer og godkjenner noe annet gjennom sin rettmessig utnevnte representant, med andre ord Kirkens president og profet.⁴⁰

På vegne av Det første presidentskap og som svar på spørsmålet “er flergifte eller celestialt ekteskap avgjørende for en fylde av herlighet i den kommende verden?” skrev president Charles W. Penrose (1832–1925): “Celestialt ekteskap er avgjørende for en fylde av herlighet i den kommende verden, slik det forklares i åpenbaringen om dette, men det står ikke at flergifte på samme måte er avgjørende.”⁴¹

I 1933 uttalte Det første presidentskap: “Celestialt ekteskap – det vil si ekteskap for tid og evighet – og polygame ekteskap er ikke synonyme begreper. Monogame ekteskap for tid og evighet, høytidelig inngått i våre templer i samsvar med Herrens ord og Kirkens lover, er celestiale ekteskap.”⁴²

I overensstemmelse med disse uttalelsene skrev eldste Bruce R. McConkie (1915–85) i De tolv apostlers quorum: “Flergifte er ikke avgjørende for frelse eller opphøyelse. Nephi og hans folk ble nektet å ha mer enn én hustru, og likevel kunne de få enhver velsignelse i evigheten som Herren alltid har tilbudt alle mennesker. I vår tid oppsummerte Herren ved åpenbaring hele læren om opphøyelse, og gjorde den betinget av ekteskap mellom én mann og én kvinne. (L&p 132:1–28.) Deretter la han til prinsippene knyttet til flere hustruer med den uttrykkelige betingelse at alle slike ekteskap bare ville være gyldige om de ble godkjent av Kirkens president. (L&p 132:7, 29–66.)”⁴³

I dag, etter instruksjoner fra Herren gjennom hans profet, praktiserer ikke lenger Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige flergifte, og personer som praktiserer det, tillates ikke å slutte seg til Kirken eller å forbli medlem av den. Kirken bekrefter at monogami er Guds norm for ekteskap, unntatt når han godkjenner eller befaler noe annet gjennom sin profet. Kirken underviser ikke at deltagelse i flergifte er nødvendig for opphøyelse.

Konklusjon

A young family in New York City and sitting on a couch reading scriptures together. In some shots the couple is alone.

Det er mye vi ikke vet om livet etter døden. Vi vet imidlertid at for å arve evig liv, er det nødvendig å motta og holde fast ved den nye og evige ekteskapspakt. Vi vet også at for slike vil “den samme sosiale omgang som finnes blant oss her” – i jordelivet – “finnes blant oss der” – i livet etter døden – “men der vil den være ledsaget av evig herlighet.”⁴⁴

De himmelske velsignelsene som er tilgjengelige gjennom den nye og evige pakt, står sentralt i den store hensikten med Faderens plan og gjenopprettelsen av Jesu Kristi Kirke i disse siste dager. Det fullkomment klare håp⁴⁵ som denne strålende pakten inngir i de trofaste, utgjør “et anker for menneskenes sjeler som vil gjøre dem sikre og standhaftige – alltid rike på gode gjerninger – og lede dem til å forherlige Gud.”⁴⁶ For alle som retter seg etter betingelsene i den nye og evige pakt, er belønningen glede og fred i denne verden og evig liv i den neste.⁴⁷