Våre norske pionerer
Jacobine Cecilie Jacobsen ble født den 17. juni 1864 som eldste datter i en søskenflokk på seks jenter og en gutt. Foreldrene var Sakarias og Helje Jacobsen som bodde på Øyestad, et lite kystsamfunn i Aust-Agder fylke. Faren var sjømann og mye borte fra hjemmet, og familien hadde trange økonomiske kår. Cecilie hadde en lykkelig barndom på Øyestad, men selv om hun likte alle barndommens leker og aktiviteter, likte hun fra tidlig alder også å lese Bibelen. Når andre barn leste eventyrbøker, leste hun heller Bibelen.
Som skikken var, ble hun konfirmert i den lutherske kirke som fjortenåring, og da var det også slutt på skolegang. Som de fleste av hennes venner og søsken, begynte hun så å jobbe for å tjene penger og bidra til å forsørge familien. Hun jobbet som tjenestepike, først for presten som konfirmerte henne, og deretter for flere andre familier. Noen behandlet henne fint, andre helt forferdelig. Cecilie var svært flittig og arbeidsom, og etter at hennes vanlige arbeidsoppgaver var gjort, kunne hun gjerne strikke og veve og spinne til langt på natt. Men det var sjelden hun lagde noe til seg selv.
Mens hun jobbet for en Madam Wrolsen i Arendal, møtte hun Gjermund Mathias Nilsen. Han var student på maskinistskolen, og hun gikk ofte forbi skolen. De to ble kjent, og han begynte å besøke henne. Etter fire år sluttet Cecilie i jobben hos Madam Wrolsen, og fikk jobb som kokk hos statsministeren i Oslo. Hun fortsatte å holde kontakt med Gjermund. Så ble Gjermund syk med nyreproblemer, og var nær ved å dø. Cecilie ble fortalt at dersom hun ville se ham igjen, måtte hun komme hjem til Sørlandet. Hun reiste tilbake til Kolbjørnsvik, det lille tettstedet på Hisøy, øya ved Arendal, og fikk jobb hos presten.
Godt gift
Heldigvis kom Gjermund seg fra sykdommen, og de to ble gift på Hisøy 5. februar i 1891, og bosatte seg i Kolbjørnsvik, i nærheten av foreldrene til Gjermund. Gjermund og Cecilie fikk fem barn: Nils, Sigurd, Anne, Gudrun og Ruth. Gjermund arvet etter hvert foreldrenes hus, og jobbet som førstemaskinist på et stort lasteskip. Jobben hans krevde at han var borte fra hjemmet i flere måneder av gangen, og noen av turene hans varte i et år. De to hadde alltid et godt forhold, og da han var hjemme hadde hun alltid et smil i ansiktet, ifølge datteren Anne.
Cecilie var alltid en religiøs person, og var ivrig i sine studier av Bibelen. I mange år plaget barnedåpen i den lutherske kirken henne. Hun følte at babyer ikke skulle bli døpt fordi de ikke har en forståelse av ordinansene, og på grunn av sin uskyld trenger de ikke tilgivelse av synder. Hun kom til den erkjennelse at barnedåp var galt. Etter å ha grublet på dette i mange år spurte hun Gjermund, like før han mønstret på til sjøs, om han ville gi henne tillatelse til å bli døpt. Hun sa til ham: “Du har ikke noe imot at jeg døper meg om igjen, har du?” Han så på henne og sa: “Nei, hvis du føler du må, vil jeg ikke stå i veien for deg.”
Mens han var borte fikk Cecilie høre om et mormonmøte som skulle finne sted i et nabohus. Det var søsteren Anna som fortalte Cecilie dette, og la til at hun hadde hørt at mormonene ikke trodde på barnedåp.
Cecilie gikk til huset og sto utenfor og lyttet gjennom kjellervinduet, fordi det var en skam å bli assosiert med mormonene. Misjonærene diskuterte evangeliets første prinsipper, og da de forklarte emnet dåp traff det Cecilie som et lynnedslag. Hun gikk hjem og fortalte søsteren: “Jeg har funnet sannheten! Jeg har funnet sannheten! ” Hun ble døpt inn i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige den 13. juni 1900. Da Gjermund kom hjem og fant ut fra en nabo at Cecilie hadde sluttet seg til mormonkirken, ble han sint og konfronterte henne umiddelbart med anklagen. “Men du fortalte meg at jeg kunne bli døpt,” sa hun. Han sa: “Jeg fortalte deg at du kunne bli døpt, men jeg sa ikke at du kunne bli med i Mormonkirken.”
Forfølgelse
Cecilie opplevde stor forfølgelse for sitt valg. Noen av hennes søstre sluttet å snakke til henne. Hennes mor sa at hun skulle ønske at jorden ville oppsluke henne, så skamfull var hun over Cecilie. Byfolk kastet steiner og knuste vinduene i husene der møtene ble holdt. Vennene hennes vek unna når de så henne, og hun fikk også steiner kastet etter seg. Men til tross for de første reaksjonene, sluttet alle søstrene hennes, bortsett fra en, seg senere til kirken. Broren og faren Sakarias ble aldri medlemmer, men faren undersøkte religionen. Da han kom til historien om gjenopprettelsen kastet han boken i veggen og sa: “Hvis det ikke var for Joseph Smith, kunne jeg tro!”
Gjermund var alltid vennlig mot misjonærene og han leste Mormons bok, men han fikk aldri et vitnesbyrd. Han må også ha vært en veldig tålmodig mann, med alle de kirkelige aktiviteter som foregikk i hjemmet hans. Etter som årene gikk falmet sjokket over Cecilies dåp. Hun hadde mange religiøse diskusjoner med presten og andre religiøse ledere i området. Ved en anledning fortalte presten i den lutherske kirke på Hisøy om hvor gal hennes kirkes lære om polygami var. (Det var allerede forbudt på den tiden). Cecilie minnet ham om at Abraham hadde flere koner foruten Sarah, en med navnet Hagar, og en annen som het Keturah. Den overraskede presten utbrøt: “Hun vet det også!” På grunn av sin store kunnskap om Bibelen var hun alltid i stand til å forsvare sin nye tro. Uansett hvor hun gikk fortalte hun folk om kirken. Hun var den første til å stå opp og bære vitnesbyrd om evangeliets sannhet hver fastesøndag.
Cecilies far, Sakarias, reiste til Amerika tidlig på 1880-tallet. Han ønsket at familien skulle følge etter, men hans kone Helje våget aldri. Men alle søstrene til Cecilie emigrerte etter hvert. Da yngstesøsteren Maria forlot Øyestad og dro til Amerika, overtalte Cecilie moren til å selge huset og flytte inn hos henne i Kolbjørnsvik. Sakarias flyttet også hjem til Norge igjen i 1909, og inn til Cecilie.
Under første verdenskrig la tyskerne ut miner i Nordsjøen og mange handels- og passasjerskip ble offer for dem. På denne tiden seilte lasteskipet Gjermund jobbet på mellom Norge og England. En bekymret Cecilie tryglet ham om å finne arbeid borte fra krigens farer, så han ble maskinist på den lille ferjen Kolbjørn, som fraktet passasjerer mellom Kolbjørnsvik og Arendal. Der jobbet han til han døde av slag den 23. november 1921.
Utrettelig
Omsorgstjeneste var en livsstil for Cecilie. Etter å ha stelt huset og pleiet sin syke svigermor inntil hun døde i 1895, tok hun vare på sin svigerfar, som døde i 1902. Deretter tok hun vare på sin mor de siste 14 årene av hennes liv, og så faren, da han kom hjem fra Amerika, frem til han døde i 1924. Under mange av disse årene tok hun også vare på sin invalide sønn, Nils. Audun Seljås, et barnebarn, husker hvor tålmodig og snill Cecilie var med Nils. Nils kunne snakke, men det var veldig vanskelig å forstå, og dette gjorde ham veldig sint. Han ville begynne å rope, men Cecilie var alltid i stand til å roe ham ned. Han var en stor mann, og kunne ikke gå så godt. Det var spesielt vanskelig å hjelpe ham opp og ned trappene. Nils fikk difteri og døde den 19. juli 1944, to måneder før sin femti-årsdag.
Cecilie tjente som Hjelpeforeningens president i 43 år. Hun åpnet sitt hjem for misjonærene og deres husmøter. Hun ga dem mat, og vasket og strøk klærne deres for hånd. Når misjonspresidenten eller andre kirkeledere kom på besøk, bodde de hos Cecilie, og hun laget mat og serverte den beste maten som fantes.
Den lille grenen i Arendal hadde ingen prestedømsledelse i mange år, så hun måtte holde styr på alle grenens funksjoner. Under første og andre verdenskrig ble alle de amerikanske misjonærene sendt hjem, noe som skapte et stort behov for hennes lederevner.
Cecilie fortsatte som ryggraden i Arendal gren helt til hun emigrerte til Utah med datteren Gudrun og hennes familie i 1947.
Hun var en svært intelligent kvinne og svært godt belest. Hennes nysgjerrige sinn hadde ført henne til evangeliet, og hennes studium av Skriftene opphørte aldri. Hennes barn og barnebarn vil alltid huske henne lese i timevis i Bibelen og Mormons bok på rommet sitt, hjemme hos datteren Gudrun, som ble hennes hjem til hun døde.
Hun gikk aldri glipp av et nadverdsmøte, med mindre hun var syk, og det var sjeldent. Hun deltok trofast til hun døde, selv om hun aldri lærte å snakke eller forstå engelsk. På spørsmål om hvorfor hun gikk i kirken når hun ikke kunne forstå hva som ble sagt, forklarte hun at hun kunne ta del i nadverden og føle Ånden, og det var nok for henne.
Jakobine Cecilie Jacobsen Nilsen døde etter et kort sykeleie den 29. januar 1955, i en alder av nitti år.
I boken “Under Nordlysets Himmel” av Hilmar Freidel, en historie om Den norske misjon i årene 1851-1966, står det om denne søsteren:
“På denne tid hadde de få søsken i Arendal hatt en trofast leder i søster Cecilie Nilsen. I (over) tretti år hadde hun vært presidentinne for Kvinneforeningen, og selv uten misjonærhjelp hadde foreningen vært uavbrutt i virksomhet. Historien viser da også gang etter gang at der hvor det er en Kvinneforening, er søskenkontakten levende og vedvarende.”