Teoline og Nils Andersen: De valgte å bli

Stein Arthur, Christer og Gunleiv Andersen

I mange tiår reiste de fleste konvertitter over Atlanteren for å styrke Kirken sentralt og motta tempelets velsignelser. Våre oldeforeldre var blant dem som valgte å bli og bygge Kirken i sitt eget hjemland. Nå sendes femte generasjon – deres tippoldebarn – ut i den store verden for å spre evangeliet og på sin måte betale tilbake det amerikanske misjonærer en gang ga til vår familie.

Nils, født 2.1.1873, sønn av Anders Olsen i Sallerup, Malmøhus i Sverige, hadde fra 12-års alderen gått i støperilære. Som ung mann valgte han å forlate sin fars hus og søke lykken en annen plass. Han vandret over grensen og kom til Gjøvik-traktene. Det var naturlig å trekke dit det var arbeid å finne.

Her traff han Teoline Taalesen, og de giftet seg ca 1894. Nils var en hardtarbeidende, viljesterk og ærgjerrig ung mann. Teoline beskrives som et særdeles godt menneske. Hvor populært det var at hun giftet seg men en “svenskeslusk” er ikke godt å vite. Å være svensk i Norge gjennom prosessene som ledet til unionsoppløsningen i 1905 har helt sikkert vært krevende. Men Nils hadde tydeligvis valgt sitt nye fedreland og var bestemt på å bli. Vår far Claus, Nils sitt barnebarn, fortalte at Nils snakket norsk, men når det drog seg til i engasjement eller harme slo det svenske igjennom.

Ser vi på fødeplassen til barna, forlot Nils og Teoline Gjøvik ca. 1900/1901 og reiste til Ålesund. Nils var en mann som hele sitt liv søkte og grep nye muligheter. Ikke på lykke og fromme, men gjennom målbevisst og hardt arbeid. Det er karakteregenskaper som har fulgt etterkommerne i generasjoner. I 1904 finner vi dem i Volda når Valborg, deres sjette barn kommer til verden. I 1907 er de fremdeles i Volda når deres nest yngste sønn blir født 17. april. I denne perioden har de også kommet i kontakt med misjonærene. Bare noen uker før fødselen, og med sin mildhet og sannsynligvis godt utviklede åndelige egenskaper, valgte Teoline å gå ned i dåpens vann den 3. april det året. Det må hun helt sikkert ha gjort med ektemannen Nils sin støtte og velsignelse. Fordi bare en uke senere velger han, den viljesterke patriarken som valgte å danne seg en fremtid i landet som var i konflikt med hans eget fedreland, å følge i sin hustrus fotspor og bli døpt den 10. april. Tar vi datidens kultur, skikk og væremåte med i betraktning forteller dette mye om både Teoline og Nils. Gjennom en årrekke var de blitt åndelig forberedt. I 1914 finner vi dem igjen i Ålesund. Nils blir ordinert til en eldste og barn nummer åtte, minstemann, blir født ca. to måneder før 1. verdenskrig bryter ut. I disse krevende tidene er familien den drivende kraften i den lille menigheten, samtidig som de bygger opp en svært vellykket støperivirksomhet.

I brev fra Bergen Conference datert den 30. april 1916 tiltales Nils som forstander. Det er 18 måneder etter at han først ble ordinert til eldste. Han var i mange år leder av Ålesund gren. Så sent som i 1946 blir han referert til som forstander. I perioder med få medlemmer ble søndagsmøtene holdt i deres hjem.

Valborg, Nils og Teoline sin datter, fortalte at Nils i en periode på syv år for egen regning leide lokaler for grenen i en tid det var liten eller ingen møtevirksomhet, i påvente av at det skulle komme misjonærer og at aktiviteten skulle ta seg opp. I denne perioden tok Teoline seg av rengjøring av lokalet samt gangvask som var en del av leieavtalen.

Det har garantert vært krevende å balansere timelige og åndelige behov, spesielt for dem som var nye i evangeliet og selv måtte være drivkraften i en liten menighet samtidig som 1. verdenskrig raste. I dag, med vår bakgrunn, ville vi nok taklet enkelte situasjoner annerledes, men vi er sikre på at de gjorde så godt de kunne med den kunnskapen og bakgrunnen de hadde. Det er gjennom prøving og feiling at mennesker bygges og utvikles, også i dag. Et bevist forhold til tilgivelsens- og forsoningens mirakel er derfor avgjørende for videre utvikling og fremgang.

Kopi av håndskrevne protokoller fra 1921 der Teoline og Nils sine barn skriver og deltar i programmet for UM og UK forteller litt om de stedlige forholdene. Disse aktivitetene og deltagelse i organisasjonslivet forberedte dem helt sikkert for deltagelse i samfunnet som voksne.

I begynnelsen av 1920 årene gikk Arthur, Nils og Teolines fjerde barn, i sin fars fotspor. Han reiste ut i verden og giftet seg med en ung pike som så valgte å slutte seg til Kirken. De fikk sønnene Alf og Claus. Etter noen år kom Arthur med familie tilbake til sin fars hus i Ålesund for å jobbe for ham. Vår far Claus (Nils og Teoline sitt barnebarn) har mange gode minner fra den tiden. Familiehistorien forteller at da det i maidagene 1932 kom misjonærer på besøk til Ålesund, ønsket Teoline, vår fars farmor, at fars bror Alf skulle døpes. De manglet dåpsbasseng, så det ble gjort i et badekar.

I “Morgenstjernen”, en tidligere versjon av Liahona i Norge, er det et innlegg datert 9.11.1936 skrevet av Marie Steffens som sier følgende om dem:

“Søster Toline Andersen fylte den 26. oktober 60 år. I 29 år har hun vært et trofast medlem av Jesu Kristi kirke. Alltid er hun rede til å bære sitt vidnesbyrd, alltid rede til å gjøre noget godt. Mange misjonærer har i årenes løp nydt godt av søster og broder Andersens gjestfrihet og godhet. I anledning av 60- årsdagen, ble kvinnehjelpeforeningens medlemmer samt eldstene Kleven og Westover invitert til deres koselige hjem. Det blev en feststund av de sjeldne, og vi følte oss hjemme og hygget oss, efter alle kunstens regler….”

I midten av 30 årene, flyttet Arthur (vår farfar) med familie til Molde og etablerte sin egen støperivirksomhet etter mønster fra sin egen far Nils. Her fikk vår far sine ungdomsår. Her fikk han sin første utdanning som lærling hos sin far. Her opplevde han krigens dager og bombingen av Molde.

I Ålesund fortsatte Teoline og Nils sitt utrettelige arbeid også under 2.verdenskrig, og etter krigen kan vi i “Lys over Norge” i februar 1946 lese:

“Vi har en trofast medarbeider i Ålesund, som vi gjerne vil sette fram som et eksempel når det gjelder å virke for vårt blad. Det er søster Teoline Andersen, forstander Andersens hustru. Da søster Petersen i Ålesund som vi har skrevet om før, døde tok søster Andersen opp hennes arbeid med å bringe ut bladet. Abonnementstallet var da brakt opp i 90, og av disse er det bare ca. 15 som tilhører vår kirke. Det ble da den overveiende del av abonnentene som ikke er medlemmer, og til disse går søster Andersen en gang hver måned med bladet.

Nå kan det spørres om hun som husmor har tid til det. Nei, men hun tar seg tid, og det er derfor vi takker henne og skulle ønske at vi hadde flere slike medarbeidere. – “Det er da ingen ting å skrive om,” vil søster Andersen si, men det viser hennes innstilling til å arbeide for Kirken, hun tar det som en selvfølge.”

Noen år etter krigen valgte far å flytte fra Molde. Hans vitnesbyrd og forhold til Kirken tror vi kan føres tilbake til hans besteforeldre Teoline og Nils. I Molde hadde de ingen menighet. Men da far etter noen år kom til Bergen var det den naturligste ting i verden å oppsøke Kirken der. Han ble umiddelbart godt mottatt. Her fikk han venner som flere tiår senere alltid spurte oss barn, da vi var i Bergen på ungdomsarrangement, om hvordan det gikk med Claus. Fra Bergen reiste far til Canada. Mor som ikke var medlem av Kirken fulgte etter det påfølgende året. De giftet seg, mor ble døpt og de returnerte til Norge etter noen år.

Stein Arthur, den eldste av oss bærer begge sine bestefedres fornavn slik at han kan bli minnet på sin historie hver dag.

Christer har bokstavelig talt gått i sine fedres fotspor. På samme måte som far, bestefar og oldefar reiste ut og giftet seg med en ung pike som senere ble medlem av Kirken, har han gjort nesten det samme. Tradisjonen tro reiste han ut tidlig. Etter noen år traff han Lindy (fra Ålesund) som ikke var medlem. Hun valgte å bli døpt, de giftet seg et lite år etterpå.

Gunleiv, den yngste av oss har et usedvanlig godt lag med mennesker. Også han har ført arven videre fra Nils og Teoline. Han har mye av Teoline sin mildhet og inkluderende væremåte med seg. Men av og til kan “Nils” slå igjennom.

Vårt søskenbarn Arnfinn, sønn av Alf (barnebarn av Nils og Teoline) og Borghild i Trondheim er også et kjent navn i Kirken i dag. Han er støpt i Andersen-forma kanskje mer enn noen i vår generasjon.

Resultatet

Hva er så resultatet av at to unge misjonærer, Hans Sørensen og Ole J. Larssen, kom til Norge og ble sendt til Volda, en liten bygd på Nord-Vestlandet langt fra andre medlemmer, etterjulsvinteren 1907? Det var sikkert både mørkt, vått og kaldt. Kanskje til tider lite trivelig. Kanskje de lurte på hva de gjorde der, muligens det hele var krydret med litt hjemlengsel.

Men tidlig i april det året døpte de våre oldeforeldre. I dag tjener deres tippoldebarn som misjonærer og 6. generasjon går nå i Primær og i UK og UM.

9 misjonærer er sendt ut og flere er på vei. Etterkommerne har tjent i nesten alle de kall som er å finne i en menighet eller stav.

5. generasjons medlemmer som er født og vokst opp i Norge bringer nå stafettpinnen videre. Om ikke lenge vil 6. generasjon overta. De er et resultat av forfedrenes valg om å bli og bygge Kirken her mellom fjorder og fjell, ofte på små plasser der det ikke var mange andre medlemmer. Det har krevd mot og stor tro. I generasjoner har vi ridd stormene av. Det har gjort noe med oss.

Vi er evig takknemlig for våre forfedres valg, for at vi kan stå på deres skuldre. At de valgte å bli når mange andre reiste til Sion har velsignet mange generasjoner både i Norge og utenfor landets grenser.

Vi er glad for at Kirken nå sier at vi skal styrke og bygge Kirken i våre respektive land. Det har vi gjort i generasjoner og vi gleder oss over å få lov til å fortsette å bidra slik våre forfedre har gjort.