Prestedømsvelsignelser
Det var en fin vårdag i mars 2014, og vi bodde på den tiden i Sandefjord. Vi hadde akkurat kommet hjem fra en handletur, og jeg skulle gjøre noe i garasjen. Garasjen vår var en av mange i en sammenhengende rekke.
Årsaken til at jeg nevner at det var mange i rekke, skal jeg komme tilbake til litt senere.
Da jeg var i garasjen etter vi hadde kommet hjem, hørte jeg en lyd, som om det var en luftslange som lekker luft. Bare litt forsiktig hvesing. Jeg fant raskt ut at det var gassbeholderen til gassgrillen som lakk gass. Det kunne ikke ha stått på lenge, for beholderen var full. Den var fortsatt koblet til grillen.
Jeg skjønte fort at jeg måtte gjøre noe, og forsøkte å koble den fra, med eneste resultat at lekkasjen ble større. Jeg kunne lukte gassen. Propan lukter ikke godt. Før jeg visste ordet av det, var jeg borte. Jeg hadde besvimt. Propan er 7 ganger tyngre enn luften vi puster, så det erstattet all luften i lungene mine. Da jeg våknet ca. 5 minutter etter jeg hadde besvimt, så jeg at slangen til grillen hadde fryst fast i den venstre hånden min. Jeg hadde holdt i slangen da jeg besvimte, og propan som lekker ut og fortsatt er i væskeform har en temperatur på - 42°C. Slangen hadde derfor fryst fast i hånden min. Hånden var hvit som nysnø, og hard som is. Lettere forvirret og uten noe bedre løsning, rev jeg slangen løs fra hånden og løp inn til min kone, hvor jeg så sier at vi må til legevakten. Fort. Hun forstod ikke hvordan jeg kunne pådra meg en frostskade i mars når det var mer enn 10 varmegrader ute.
Jeg fikk også vite senere at da jeg kom til legevakten, meldte de fra til brannvesenet, politiet osv. Dette førte til full utrykning, for da jeg våknet så var gassbeholderen tom. 11 kg propangass i garasjen, med elektriske porter. Jeg lukket jo selvfølgelig porten da jeg løp inn. Det slo meg ikke at hele garasjeanlegget kunne gått i luften. Kanskje det var nettopp det at det var så mange garasjer som gjorde at det ikke gikk galt? Uansett, jeg ble kjørt til sykehuset i Vestfold med solid frostskade og voldsomme smerter.
På akuttmottaket snakket jeg med flere leger, og de første som forstod hva det egentlig gikk i, fortalte meg at jeg var heldig som var i live. De fortalte meg at hjernen var veldig lenge uten oksygen, og at jeg normalt sett ikke skulle våknet igjen. Litt senere da de begynte å konsentrere seg om hånden min, sier de at jeg nok må regne med at de må ta bort minst to fingre. Det var tommel og pekefinger. Jeg hadde nettopp fått vite at jeg ikke skulle vært i live, så jeg tok ikke det så veldig tungt.
Jeg ble flyttet til sykehuset i Skien, for der har de en avdeling for brannskader. Frostskader er nesten like som brannskader, så det var vel mest naturlig.
Der fikk jeg besøk av daværende biskop i Skien menighet, Vidar Top og hans far. De ga meg en fantastisk prestedømsvelsignelse, og ikke lenge etter dette begynte det, for meg, å skje store mirakler.
Allerede dagen etter fikk jeg beskjed om at de nå mente de ikke trengte å fjerne noen fingre, men at jeg måtte ha hudtransplantasjon. De mente at huden var død. Dagen etter det igjen fikk jeg ny beskjed, om at det var nok ikke nødvendig med transplantasjon heller. Jeg kunne se at legene var litt forvirret.
Om det var dagen etter det igjen eller to dager etter, husker jeg ikke, men da kom det plutselig, og jeg overdriver ikke, 10 leger inn på rommet mitt samtidig. De måtte se på dette. De hadde ikke sett noe slikt før. At noen kunne bli så bra og så fort av en slik skade.
Jeg skal la være å ta med for mye detaljer om hvordan hånden så ut til å begynne med, men det var ikke pent. En god uke etter skaden var hånden nesten helt fin igjen. Det var kun huden som var litt tynn, men den ble raskt slik den skulle være.
Dette kunne gjerne vært et vitnesbyrd om mirakler, noe det på mange måter er, for det er mange mirakler for meg i denne historien. Jeg ønsker likevel å dele dette som et vitnesbyrd om kraften i prestedømsvelsignelser. Jeg kunne kjenne endringene som skjedde da jeg fikk min i den vanskelige og utfordrende tiden.
Det som er minst like viktig når man får en velsignelse, er som en veldig god venn av meg sa, at man må tro på den og gjøre “krav” på den. Det betyr for meg at man må ha tro på at det kommer fra vår himmelske Fader, og at det han sier vil skje om jeg tar imot og stoler på ham. Vi må stole på at han vet hva vi trenger og når vi trenger det, uten at det alltid betyr at det er når vi mener det må skje.
Jeg synes vår kjære profet sa det så godt i 2018: “Brødre, det finnes dører vi kan åpne, prestedømsvelsignelser vi kan gi, hjerter vi kan helbrede, byrder vi kan løfte, vitnesbyrd vi kan styrke, liv vi kan redde og glede vi kan bringe inn i hjemmet til de siste dagers hellige – alt på grunn av at vi bærer Guds prestedømme. Vi er de menn som er blitt ‘kalt og beredt fra verdens grunnvoll ble lagt – ifølge Guds forut-kunnskap – på grunn av [vår] overmåte store tro’, til å utføre dette arbeidet.”
Jeg kan vitne om at ved stor tro vil vi oppleve både store og små mirakler gjennom prestedømsvelsignelser, og vi kan lære å se mirakler utover de mest opplagte. Jeg vet at selv de vondeste prøvelser kan være et mirakel på så mange måter. Ved å stole på vår himmelske Fader vil vi få vitnesbyrd om at han kun ønsker oss godt, selv om veien er humpete.