Tempelets velsignelser
Det er mange som har veldig ulikt forhold til tempelet. For oss alle begynner det å bli en stund siden vi hadde mulighet til å besøke våre templer grunnet covid-19-pandemien.
Noen av oss har aldri vært i et tempel. Andre har ikke vært der på veldig lenge av forskjellige årsaker. Ikke alle har bare positive assosiasjoner med tempelet av mange forskjellige grunner. Ofte knyttes templer til evige familier og det er mange som syns dette også er utfordrende grunnet egen situasjon eller erfaringer.
Men dette er litt som livet og evangeliet ellers også. Vi tilhører en Kirke som er grunnlagt på Jesu Kristi evangelium. Hensikten er å prøve å arbeide i dette livet for å emulere og tilegne oss Kristuslignende egenskaper og karakter så vi kan leve med Ham og Vår Himmelske Fader. Det er et mål som kan virke både uoppnåelig, fjernt og frustrerende.
Han sa selv: “Måtte dere derfor være fullkomne som jeg er, eller likesom deres Fader i himmelen er fullkommen.”
Jeg blir ofte oppgitt over egne kamper som aldri ser ut til å ta slutt, eller frustrert over egen middelmådige innsats, eller nedtrykt over egne feil, mangler, tabber, ukloke eller rett og slett dumme valg. Det er ikke lett å arbeide dag etter dag og år etter år mot et fullkomment mål, vel vitende om at det jo ikke er mulig å få til.
Jeg vil på det sterkeste anbefale eldste Jeffrey R. Holland sin tale fra oktober 2017, “Vær da fullkomne – omsider”.
I den sier han: “Mine brødre og søstre, med unntak av Jesus, har det ikke vært noen feilfrie prestasjoner på denne jordiske reisen vi befinner oss på, så jeg håper at vi her i jordelivet må strebe etter gradvis forbedring uten å være besatt av det adferds-forskere kaller “giftig perfeksjonisme”. Vi burde unngå denne sistnevnte overdrevne forventningen til oss selv, til andre og, la meg tilføye, til dem som er kalt til å tjene i Kirken – som for siste-dagers-hellige betyr alle, for vi er alle kalt til å tjene et eller annet sted.”
Jeg tenker på det samme i forhold til tempelets velsignelser. La oss ikke la livets prøvelser, dårlige erfaringer eller ufullkommenheter sperre veien, men la oss heller benytte tro, håp og tålmodighet og stole på vår Gud, selv om vi verken ser eller forstår alt akkurat nå. Det er vel nettopp dette som er tro – å håpe på ting vi ikke ser, men som er sant.
Men jeg har også tenkt at selve templene, eller hvorvidt vi kan reise dit, eller når vi var der sist, har egentlig lite med saken å gjøre. Jeg vil si noe om tempelets velsignelser – ikke selve templene.
Selv om jeg på ingen måte ønsker å ha noe fokus på meg selv og min person eller situasjon – snarere tvert imot – så har jeg valgt å være helt åpen og personlig i dag. Mye mer enn jeg pleier eller kanskje kommer til å gjøre noen annen gang.
Jeg har gjennom mange, mange år i denne Kirken lyttet til utallige budskap og taler. Og for min egen del har jeg lært blant annet en viktig ting: Når de jeg lytter til åpner opp personlig i forhold til det budskap de snakker om, så vet jeg ikke om noen ting som treffer mitt hjerte mer eller taler mer til min ånd gjennom Den hellige ånd som vi er så avhengig av i det vi tror på.
Hensikten er enkel: Jeg ønsker av hele mitt hjerte mest av alt å formidle det som er innerst i mitt hjerte. Jeg ønsker å være fullstendig oppriktig fordi jeg ønsker at dere skal forstå og høre og vite min ekte opplevelse av evangeliets betydning, viktighet, glede og velsignelser. I dette tilfelle tempelets velsignelser i mitt liv.
Det er 8 år siden jeg kom hjem fra jobb til vanlig tid og 2 timer etter satt jeg med Lena som jeg var gift med på Rikshospitalet med diagnosen akutt lymfoblastisk leukemi for Lena. Hun var gravid i 32. uke og dette er en meget akutt og aggressiv kreftform som krevde umiddelbar og knalltøff cellegiftbehandling. Etter et umiddelbart og vellykket keisersnitt startet behandlingen. Vårt liv ble på få timer snudd totalt på hodet. Jeg satt ganske snart alene hjemme med en nyfødt Josephine og Lena på sykehus. Jeg har ikke tenkt å gå noe mer i detaljer rundt det. Hun var stort sett konstant på Rikshospitalet fram til september da hun gikk bort ganske brått etter en beinmargstransplantasjon der kroppen ikke taklet mengden cellegift.
Det vil ikke være mulig å beskrive hvordan jeg opplevde dette. Jeg satt alene igjen med en nyfødt datter som Lena både ønsket seg i så mange år og gledet seg uendelig til å få oppdra og lære å kjenne. Oliver, vår mellomste, var på MTC i Provo og var ikke hjemme engang. Aron, vår yngste, var nettopp blitt 15 og var i den mest sårbare tiden i tenårene, og det var masse andre utfordringer i tillegg.
Dette var aldri i min villeste fantasi noe jeg kunne tenkt kunne skje. Vi var begge sikre på og hadde følt flere ganger at dette skulle gå bra. Hun var salvet og velsignet. Utallige bønner var sendt opp på våre vegne.
Jeg hadde flere containerlass med ubesvarte spørsmål og tanker. Og mange av dem har jeg aldri fått svar på. Jeg husker jeg kjente det store spørsmålet kom: Hvorfor? Hvordan kan jeg nå klare å fortsette videre? Å fortsette å tro?
La meg bare kort forklare mitt forhold til evangeliet fram til da i mitt liv. Jeg har alltid trodd på Gud. Jeg har alltid vært helt sikker på min overbevisning om Jesus Kristus som Hans sønn. Spesielt husker jeg at jeg har hatt et særskilt sterkt forhold til to ting.
1. Frelsesplanen som forteller oss om hvor vi kommer fra, hvorfor vi er her og hva som skjer etter dette livet.
2. Joseph Smith som en Guds profet som gjenopprettet Hans evangelium og Kirke i disse siste dager.
Nå kjente jeg på en måte at jeg satt på en ekte eksamen. Tror du virkelig og på ekte disse tingene du alltid har trodd at du tror på?
Det var en veldig spesiell opplevelse og ordentlig test følte jeg. Jeg husker jeg pratet med eldste José Teixeira i De sytti som kom 4 uker etter Lenas død til stavskonferansen for å kalle ny stavspresident. Fordi jeg på den tiden var biskop fikk jeg en privat samtale med ham som er vanlig prosedyre ved slike begivenheter. Jeg husker jeg fortalte ham hvordan jeg kjente fra det innerste inni meg, både sterkt og tydelig og uten tvil, at jeg var helt sikker på at det jeg hadde sagt hele mitt liv at jeg trodde på fram til da var faktisk helt sant og ekte.
Og dette er mitt poeng i dag.
Dette er kjernen i tempelets velsignelser i mitt liv. Jeg og min familie er beseglet sammen for tid og all evighet. Det er gjort uten at jeg forstår hvordan og uten at jeg føler at jeg har fortjent det på noen som helst måte.
Et ekteskap i tempelet kan være en skjør og vanskelig ting for mange. Mange har opplevd drømmer og håp i den forbindelse gå i stykker. Andre har ikke opplevd å få dette, til tross for år og år med bønner og fortvilelse.
Det endrer likevel ikke det faktum at dette er sant og bekrefter og forsterker realiteten i frelsesplanen – at vi er her i en såkalt telestial verden, med feil og mangler. Vi er borte fra Gud, overlatt til oss selv, for å utøve tro gjennom vår handlefrihet. Aller mest viser det vår skrøpelighet som mennesker, og dette viser bare behovet for Jesus Kristus og Hans forsoning for å redde oss og gi oss håp utover denne verden. Gjennom frelse både fra fysisk død og åndelig død.
Jeg opplever at mange opplever verdien og betydningen av familien sterkere nå i denne pandemien enn tidligere. Jeg har hørt mange si det på jobb og i nabolaget. Jeg tenker da ofte på hvor ufattelig velsignet jeg føler meg som tilhører en Kirke som underviser og fokuserer på dette og har gjort det alltid. Og i tillegg har vi muligheten til å forstå og praktisere dette utover dette jordelivet gjennom det som ble gjengitt og gjøres i våre templer.
Tempelet og dets løfter, undervisning, pakter og løfter gir meg motivasjon og påminnelse hver dag om hvordan jeg må anstrenge meg i mitt liv hver dag i mine valg, tanker, ord og handlinger så jeg kanskje kan få leve sammen med min kjære en dag. For alle som kjenner henne vet at hun levde et slikt liv og det er jeg som må jobbe meg dit. Det gir meg håp, tro, perspektiv, et kompass, en jernstang i tåken i tillegg til åndelige bekreftelser, trøst, styrke og mot. Alt dette i en både hektisk, støyende og utfordrende hverdag.
Men tempelets velsignelser betyr noe mer for meg også. Det henger nøye sammen mitt vitnesbyrd om Joseph Smith som profet. Han var ikke feilfri. Det er urettferdig av meg å tro eller forvente noe annet. Men han var likevel Guds profet, kalt til å gjenopprette Kristi sanne evangelium til oss for å velsigne oss. Blant annet gjenga han alle ting vi opplever i templene. Tempelets velsignelser og det jeg opplever rundt dette gir meg en levende og sikker bekreftelse på at han var en sann profet og derigjennom en like sikker bekreftelse på Guds eksistens, realitet, kjærlighet og omsorg for oss som er Hans barn gjennom den plan Han har lagt og nå gjennomfører. Akkurat som det bekrefter for meg og forsikrer meg om Jesus Kristus og Hans evige, altomfattende og uendelige Forsoning.
Alle disse tingene opplever jeg og kjenner jeg gjennom Den hellige ånd som jeg fikk da jeg var 8 år og ikke forsto så mye av da. Men jeg husker jeg trodde fullt og fast på det allerede da og jeg har i hele mitt liv kunnet kjenne på denne innflytelse og påvirkning. Jeg kan vel si at jeg har aldri verken sett eller hørt noe ekstraordinært som syner eller den type ting. Men jeg har definitivt kjent Den hellige ånd tale til meg i mitt sinn og i mitt hjerte som det står i Lære og pakter – mange, mange, mange ganger. Og jeg håper jeg kan fortsette å oppleve det mange, mange, mange ganger.
Om kort tid håper jeg å få anledningen til å gi Josephine denne samme gaven – Den hellige ånds gave. Og når bare denne pandemien slipper litt taket skal hun bli døpt og motta den.
Dette er virkelig tempelets velsignelser for meg – alle ting jeg opplever av gode og inspirerende ting i mitt liv.