Mitt vitnesbyrd
Bare én vei tilbake
Jeg har vært medlem siden 1978. Da jeg var ei lita jente bodde jeg hver sommer i Danmark og hadde kirken som nabo. Det var spennende, og jeg husker at vi var på juletrefester der og tittet på misjonærer som trente med ball i bakgården, og en gang hadde de oppvisning i gata med indianerdans. Det var fremmed og spennende for oss barn.
Men det var først da jeg var 22 år at jeg fant Kirken her i Norge. Etter noen års undervisning ble jeg døpt. Jeg lærte mye nytt. Jeg hadde jo ubevisst lett etter evangeliet hele mitt liv. Jeg var veldig glad for å komme hjem. Jeg bare visste at jeg endelig hadde funnet Kirken med den rette troen. Jeg fikk et vitnesbyrd da, og siden har det bare vokst. Jeg vet av hele mitt hjerte at Jesus er Kristus, og at han er med oss over alt i alt vi gjør når vi ber om det. Jeg vet at alle historier i Mormons bok er sanne. Alt er bare logisk for meg. Jeg er veldig glad i evangeliet og lykkelig over at jeg har vært så heldig å få kunnskap om Jesus Kristus og hans evangelium. Ingenting på jorda kan måle seg med det.
Jeg tror det har gjort en stor forskjell i mitt og mine barns liv, og jeg er utrolig takknemlig for at ett av barna mine har sett at sånn er det. Jeg vet at de andre også vil komme en dag. Vi er kjempeheldige som får så mye lærdom, inspirasjon og blir vist veien vi må gå for å komme tilbake til vår Himmelske Fader. Vi er heldige som har fått Den hellige ånd til å veilede oss. Jeg tror ikke vi alltid forstår hvor heldige vi er. Jeg tror fullt og fast på det at det bare er én vei tilbake, og det er gjennom Jesus Kristus vår Herre. Jeg gleder meg til den dag da alle mennesker på jorda skal få den samme kunnskap som vi har fått. Jeg er blitt rikelig velsignet.
Jeg tenker at Mormons bok, Bibelen, Joseph Smith og alle profetene snakker om Jesus som den som leder kirken vår. Han er den vi bør kjenne og følge. Alt annet er uviktig. Ingen profet som noensinne har levd på denne jorda har vært eller er perfekte. Det er Jesu evangelium om godhet og kjærlighet som er rett. Det er alt jeg og alle mennesker trenger. Det føler jeg evangeliet har gitt oss. Jeg tror ikke det finnes noe annet som er bedre eller riktigere. Vi tenker forskjellig, og vi glemmer ofte de flotte opplevelsene vi har hatt. Man har en gang gjort et valg, og jeg føler det er riktig å stå ved det, for barna og oss selv. Det kan aldri være bortkastet å ha lært ungene våre gode ting. Jeg håper jeg kan fortsette å tro og være sterk samme hva som skjer.
Her om dagen oppdaget jeg at jeg har slekt fra 1800-tallet i Danmark som var medlem av Kirken, og som reiste over som tiåring til USA. Her følger et oversatt utdrag av historien til datteren til min tippoldemors søster, Louise Hansen Shields, med hennes egne ord, skrevet i 1935, da hun var nesten 77 år gammel, som jeg fant i FamilySearch.
“Jeg ble født 16. mars 1858 i nærheten av Aalborg i Danmark. Min mor het Elsa Nielsen. Hun ble døpt i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige tre måneder før jeg ble født. Jeg vet nesten ingenting om min far, J.P. Hansen, fordi han forlot oss da jeg var to år gammel, og etterlot min mor med forsørgeransvar for fem barn. Jeg forstår ikke hvordan hun klarte det, for alle rundt henne var svært forbitret mot mormonerne på den tiden, men hun klarte det på et vis.
Da jeg var ti år gammel, og min eldre søster var 15, ble vi sendt til Zion. Selvfølgelig var det forventet at alle skulle samles med de hellige, og vi ble sendt avgårde da fordi jeg kunne reise til halv pris.
Jeg seilte fra Liverpool den 18. juni 1868, på skipet “Emerald Isle”. Vi var åtte uker til sjøs. Så tok vi toget så langt som til Omaha, Nebraska. Skinnene var lagt lenger vest enn Omaha, faktisk helt til Fort Benson, men det var ikke passasjertog lenger enn til Omaha. Vi ble lastet over i dyrevogner og andre fraktvogner som så tok oss til Fort Benson der oksespannene ventet på oss.
John G. Holman hadde ansvaret for kompaniet vårt. Han red til hest, og det var den eneste hesten i kompaniet. Det var så mange personer på hver vogn, og så mange var syke, at alle som kunne, måtte gå til fots. Jeg var en av dem som kunne gå, så jeg gikk til jeg av og til følte av jeg ikke kunne klare et steg til.
Da kaptein Holman så at jeg var så sliten, fikk jeg lov å sitte på hesten foran ham. Det var slik jeg lærte å ri. Vi ankom Saltsjødalen i slutten av september. Vi dro med oksespannene som kom fra Spanish Fork i Utah, der mor hadde venner. Jeg ble svært syk dagen etter at vi ankom Spanish Fork, med det de kalte “Mountain Fever”. Det tok omtrent tre måneder før jeg klarte å bevege meg noe særlig. Da jeg var blitt sterk nok begynte jeg å jobbe for en familie som het Bjormeson. Jeg gjorde alt en elleveåring kunne gjøre i et hjem, og jeg gjette kyrne og melket også. Jeg gikk ikke på skolen, men jeg leste alt jeg klarte. Snart kunne jeg lese like bra som de andre barna på søndagsskolen.
Min mor kom hit da jeg var fylt 14. Alle de andre barna hennes var blitt sendt over før henne. Så da forlot jeg stedet jeg hadde jobbet og dro til Provo der jeg arbeidet i ull-fabrikkene i to år. Så reiste jeg til Salt Lake City og jobbet i to år til, til jeg var 18. Da hadde jeg spart alle pengene jeg kunne, og gikk på vanlig skole i to år. Da jeg var 20 år gammel fikk jeg lærerlisensen min. Jeg underviste i Salt Lake i ett år, og i Tooele county i to år.
Den 22. april 1881, giftet jeg meg med John G. Shields. Jeg fikk ti barn som alle lever. Jeg har 51 barnebarn, hvorav 48 fortsatt lever, og tre oldebarn. Jeg er nå nesten 77 år gammel, og klarer meg selv og hjelper barna mine når de trenger det, så jeg føler ikke at livet mitt har vært forgjeves.”
Louise Hansen Shields levde til hun ble 82 år gammel, og var frisk og aktiv til det siste.