Avtrykk – et møte med Marie Hav Lundkvist
Som redaktør for Liahonas lokale sider har jeg hatt velsignelsen av å kommunisere med søsken som setter sitt preg på meg personlig. Jeg vil fortelle om møtet med Marie Hav Lundkvist. Et møte som ga meg perspektiv og styrke.
Jeg har lenge følt at jeg ville lage en artikkel om Marie som gikk fra å være en aktiv forretningskvinne, utstyrt med ressurser utover det vanlige, til å være alvorlig ufør og helt avhengig av hjelp fra andre.
Etter en times lang telefonsamtale, en halvtime med fysisk møte i Lundkvistenes bil og en lesning av Maries bok “Med rullestol i grønnsaksheisen”, er det med stor respekt jeg ønsker å formidle bildet av en fighter som gjennom tro og håp påvirker et stort antall medmennesker, fra deres nærmeste til dem som bare kjenner Marie gjennom boken hennes, gjennom avisartikler og gjennom hennes forelesninger. Marie har valgt et passende navn for sin virksomhet. Hun kaller seg Hopptimisten.
Marie vokste opp i Norge, nær sjøen og naturen, med skjønne foreldre og tre rampete brødre. Evangeliet har alltid vært sentralt for henne som støtte og trygghet i utfordringene vi alle står overfor i vårt jordiske liv. Maries far døde da hun var 11 år. Musikk og sport var gaver hun utviklet. Hun ble velsignet med et godt intellekt og et fotografisk minne.
På Festinord i Aalborg i 1970 møtte Marie sin fremtidige ektemann, Sven-Erik Lundkvist, fra Örebro. Sven-Erik var musiker og pedagog. Maries mor rådet henne til å utdanne seg ordentlig når hun ville dele livet sitt med en kunstner. Marie fortsatte derfor sine studier innen reklame, markedsføring og forretningsadministrasjon. Familien ble velsignet med to fantastiske barn, men i nesten 40 år befant Marie seg i den skandinaviske bedriftsverdenen. Hun har hatt ledende stillinger i flere store selskaper.
Vi lar Marie fortelle om noe av det hun opplevde i 2010:
Om vinteren begynte jeg å føle at bena og hendene mistet styrken, jeg falt ofte da jeg løp, og jeg begynte også å få problemer med hørselen min. Jeg mistet ting og venstre side føltes veldig rar.
Jeg kontaktet legen min på helsestasjonen som henviste meg til spesialister på et sykehus i Göteborg. En lang prosess fulgte med tester hver måned, ja, flere ganger i måneden. Jeg gikk fra å ha perfekt hørsel til å være alvorlig tunghørt på halvannet år. Reduksjon av muskler og følelse på venstre side utviklet seg og høyre side fulgte raskt.
Nå vet Marie at hun er påvirket av en sjelden genetisk mitokondriesykdom som stadig blir verre. Slik eksperter ser det i dag, finnes det ingen medisin som kan bremse sykdommen.
I sin bok snakker Marie åpent om sine erfaringer og følelser. Boken har en undertittel – “Om håp og optimisme i en tid med tap og sårbarhet”. Hun snakker om kampen mot rigide retningslinjer, og om hvor komplisert livet kan være for dem som ønsker å leve et så normalt liv som mulig til tross for alvorlig funksjonshemming. Bokens tittel viser til hvordan Marie måtte sitte i restaurantens vareheis for å kunne delta på en familiemiddag i Oslo 17. mai iført bunad. Vi har lånt noen av bokens nydelige illustrasjoner, utført av Maries venn Robert Källgren. Boken er nå utgitt i tre opplag, det siste med et tillegg der Marie beskriver sin situasjon i dag. Boken brukes også som faglitteratur for flere sykepleiekurs.
Det faktum at Marie og jeg var i stand til å kommunisere med hverandre i det hele tatt da vi møttes i Västerhaninge i slutten av mars, er fordi hun endelig klarte å overtale legene til å sette inn et cochleaimplantat for hørselshemming, en operasjon utført under narkose og som ble ansett som for risikabelt for en pasient i Maries situasjon. Maries lege var minst like lykkelig som henne da operasjonen viste seg å være vellykket.
Marie er en verdsatt foreleser og har snakket om sykdommen og sine erfaringer i mange forskjellige sammenhenger både i Norge og Sverige. Hun ønsker ikke å ta betalt for dette arbeidet, men henviser til stiftelsen Lundkvist-familien startet for å kunne gi funksjonshemmede pasienter tilgang til hjelpemidler som ikke dekkes av NAV.
I begynnelsen av Maries sykdom fikk hun en spesiell velsignelse fra biskopen sammen med sin mann og familiens hjemmelærer. I fem år kunne Marie og Sven-Erik, etter å ha blitt oppringt av daværende områdesytti Tom-Atle Herland, i fellesskap drive et profesjonelt konsertprosjekt i Oslo Stav, rettet mot publikum. Den største produksjonen hvert år var julekonserten “Jul i toner” som alltid var fullsatt. Dyktige sangere og musikere som ikke tilhørte Kirken deltok villig uten kompensasjon. Dette initiativet var et fantastisk misjonærarbeid, og det var veldig givende for Sven-Erik og Marie personlig.
Det blir klart for meg at Marie ivrer etter å utføre sitt livs misjon. Jeg legger merke til en varm åndelighet som leder Marie i både hennes verbale og ikke-verbale kommunikasjon. I boken beskriver Marie en alvorlig bilulykke som lett kunne ha tatt både henne og Sven-Eriks liv. Jeg føler at Marie blir båret frem av en hensikt og en kraft, at hun har de forholdene hun fortsatt trenger for å berøre folks hjerter. Jeg er takknemlig for virkningen Marie har hatt på hjertet mitt.