Våre misjonærer
Jeg vil gå og gjøre som Herren har befalt
Jeg skal til Spania Madrid misjonen, og har allerede blitt beskikket. Så, på onsdag morgen drar jeg til Preston MTC i England for å få 4 uker til med opplæring der. Jeg startet hjemme-MTC for to uker siden og med koronaen på nyåret har det mildt sagt vært interessant. Jeg fant fort ut at jeg er dårligere i både norsk, engelsk og spansk enn jeg trodde, og allerede fra første uke måtte vi undervise folk to ganger i uken. Vi har gjort det på engelsk til nå, men skal begynne på spansk til mandag. Så vi får se hvordan det går. Men det skal sies at jeg har lært veldig mye også. Allerede etter første uken hadde jeg lært så mye mer enn jeg allerede visste, og jeg tenkte sånn, “nå må jeg vel ha lært alt man kan lære, jeg skjønner ikke helt hva jeg skal med 5 uker til”, men etter andre uken har jeg bare lært enda mer igjen.
Og det jeg har lært mest om er hvor mye Gud og Jesus elsker oss. Hver dag på MTC føler jeg ånden, og Guds kjærlighet til meg og alle mennesker. Det første prinsippet man lærer i Forkynn mitt evangelium er at Gud er vår kjærlige himmelske Fader. Han elsker oss virkelig, og det får jeg bare et større og større vitnesbyrd om. Han forstår oss, han vil alltid vårt beste, og vil kommunisere med oss. Dette har jeg opplevd flere ganger og er en veldig stor grunn til at jeg har valgt å reise på misjon.
Jeg vil bare dele en opplevelse jeg hadde tidligere i fjor. Jeg fullførte videregående og visste ikke helt hva som var det neste på agendaen. Jeg husker en dag jeg dro hjem fra skolen en av de siste dagene, og jeg snakket med noen om universitet og hva de skulle til sommeren. Og jo mer vi snakket om det, jo mer stresset ble jeg fordi jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle siden jeg ikke hadde søkt på noe skole og ikke var helt sikker på om jeg egentlig ville reise på misjon.
Så med en gang jeg kom hjem ba jeg om det var Guds vilje at jeg skulle reise på misjon. Det tok kanskje ett sekund etter jeg hadde sagt Amen, før mamma banket på døren min. Hun hadde bestilt en ny Lære og pakter som hun ville vise meg og jeg følte for bare å åpne opp på en random side. Og det jeg slo opp på var Lære og pakter 49:3:
“Derfor sender jeg dere Sidney og Parley for å forkynne evangeliet for dem”. Da jeg leste det følte jeg bare en rolig følelse, var ikke stressa lenger og tenkte, enkelt at jeg skal også dra ut og forkynne evangeliet for dem. Jeg følte at Gud svarte min bønn og at han på en rolig måte forsikret meg om at jeg visste hva jeg burde gjøre. Og jeg husker da jeg leste misjonskallet mitt og så at det sto Madrid, Spain, har jeg aldri følt at noe er så riktig som det. Jeg var superstressa før jeg åpnet det, men med en gang jeg leste hvor jeg skulle, følte jeg Den hellige ånd som vitnet for meg at dette var rett.
En annen ting som hjalp meg med å ville reise på misjon er de eksemplene jeg har sett rundt meg. Fra jeg var 16 år ble jeg invitert til å være med på sonekonferanser, som er møter der mange heltidsmisjonærer samler seg for å ha et oppløftende møte. Fra å dra motvillig på flere av dem gikk jeg til å glede meg til neste gang jeg kunne få være med. Det startet med at jeg fant ut at misjonærer utrolig nok var helt vanlige mennesker. Jeg hadde aldri egentlig snakket noe særlig med dem, fordi de gjorde bare sitt og jeg gjorde mitt. Men da jeg faktisk ble kjent med dem, og fant ut at de var helt vanlige ungdommer, ble misjon plutselig noe å tenke på.
Det er en utrolig sterk ånd til stede på disse møtene fullt av ungdommer som har valgt å reise fra hjem og familie for å tjene andre. Og dette ville jeg også være en del av, så jeg gleder meg masse til å komme frem til England og Spania og møte masse nye mennesker.
En annen ting vi har snakket mye om på MTC de siste ukene er tro og viktigheten av å ha tro. Fordi det også har vært ganske tøft å starte på MTC, spesielt siden jeg ikke har noen kompanjong. Så på nettet er det bare meg og en eldste fra Sveits som lærer spansk akkurat nå, så det blir fort litt kjedelig å være så få. Pluss at jeg må snakke engelsk som ikke er mitt morsmål, og i tillegg lære spansk fra engelsk, som gjør det enda mer komplisert. Og det å ikke kunne gjøre hva man vil hele tiden, men måtte sitte på rommet med PC-en nesten hele dagen kan fort bli slitsomt. Så jeg kan trygt si at det ikke har vært superlett og bare gøy, men rett og slett ganske tøft.
Men jeg vet at hvis jeg skal hjelpe andre og fortelle dem om hvordan de kan få hjelp gjennom vanskelige tider, så må jeg jo kunne få hjelp av det samme budskapet selv. Så når det kommer til tro så er det viktig å huske på hvorfor jeg egentlig gjør dette.
For jeg står opp tidlig om morgenen, sitter på den samme stolen i flere timer med zoom-møter og er på duolingo litt mer enn jeg orker. Men jeg gjør det fordi jeg har tro på Jesus Kristus og at han er Guds Sønn og at han led for at vi virkelig kan bli tilgitt for at vi ikke alltid gjør vårt beste, men det har ingenting å si fordi vi kan alltid prøve på nytt igjen. Og jeg vet at Gud er vår himmelske Fader og at han virkelig har en plan for hver og en av oss og det er en plan av lykke og glede. Og når jeg ber til Gud med et oppriktig hjerte så får jeg alltid den hjelpen jeg trenger.
En ting misjonspresidenten på MTC har fortalt oss er “Adversity is mandatory, Misery is optional” [“Motgang er obligatorisk, elendighet er valgfritt”]. Så vi går alle gjennom vanskelige tider, men det er opp til oss å vise tro og tålmodighet og å ha en god innstilling og fortsette fremover med håp om at det vil gå bra, fordi jeg kan virkelig vitne om at det vil gå bra når vi stoler på Gud.
Kanskje ikke akkurat sånn som jeg har tenkt at det vil gå, men det vil skje det som er best for meg. Som Nephi sier i 1. Nephi 3:7: “Jeg vil gå og gjøre det som Herren har befalt, for jeg vet at Herren ikke gir menneskenes barn noen befaling uten at han bereder en vei for dem, så de kan utføre det han befaler dem.”
Jeg vet at jeg vil klare dette fordi vår himmelske Fader har kalt meg til dette, og at jeg vil få den styrken jeg trenger når jeg trenger det, og at jeg kan bruke disse erfaringene jeg får til å hjelpe andre.
Jeg gleder meg og gruer meg, men jeg gleder meg over alt jeg kommer til å lære og alle jeg kommer til å møte og bli kjent med. Og jeg gleder meg til å styrke mitt vitnesbyrd og til å kunne si noe mer på spansk enn bare å sitere det første syn. Og jeg vil til slutt takke alle sammen som har hjulpet meg med å komme hit på alle forskjellige måter.