Det nye testamente i kontekst
Jødenes syn på oppstandelsen
Læren om oppstandelse kan gi oss håp om fremtiden, så vel som være en drivkraft til å leve rettskaffent her og nå.
Oppstandelsen viser til Gud som oppvekker de døde til liv “for å bli udødelig, med et legeme av kjøtt og ben”.1 Å forstå tidligere tiders forskjellige oppfatninger om oppstandelse kan hjelpe oss å få bedre forståelse av kraften i tidligere tiders kristne læresetninger om dette emnet, så vel som hvordan de både var unike og bygget på tidligere aksepterte ideer.
Forskjellige tanker om livet etter døden
Mange på Jesu tid godtok ikke tanken om et liv etter døden, men trodde at de døde bare opphører å eksistere. Av dem som trodde på livet etter døden, trodde noen at bare ånden overlevde og betraktet livet etter døden som et skyggerike som alle mennesker ville gå til uavhengig av sine jordiske gjerninger. Dette riket ble referert til ved forskjellige navn, blant annet Sheol, Gehenna og Hades.2
Oppstandelsen i jødiske skrifter
Kilder fra tidligere tider viser at jødene på Jesu tid hadde forskjellige antagelser om det fysiske legemes endemål etter døden. Som den jødiske historikeren Josephus skriver, underviste fariseerne at de rettferdige “skal få makt til å gjenopplives og leve igjen”,3 mens saddukeerne trodde at “sjeler dør med legemet”.4 Jesus og hans tidligste disipler støtte på slike trosoppfatninger. Paulus beskriver faktisk seg selv som “en fariseer, sønn av en fariseer”, og Apostlenes gjerninger 23:6–7 forteller hvordan en felles tro på oppstandelsen gjorde Paulus’ forkynnelse om Kristus mer overbevisende for fariseerne.
Jødiske synspunkter om oppstandelse stammet fra litteratur som jødene verdsatte, blant annet det som nå er Det gamle testamente. Daniels bok omtaler for eksempel en tid da “de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, og noen til skam og evig avsky” (Daniel 12:2). Slike uttrykkelige henvisninger til oppstandelsen, selv om de er sjeldne i Det gamle testamente, ble ofte skrevet i tider med nød, landflyktighet og forfølgelse, noe som viser lærens potensial til å gi håp og trøst til dem som lider motgang.5
En annen populær jødisk tekst forteller om syv jødiske brødre som led martyrdøden for sin tro. Før den siste broren ble henrettet, oppfordret hans mor ham til å holde seg trofast “så skal jeg ved Guds nåde få deg tilbake igjen sammen med dine brødre” (2 Makkabeerbok 7:29). I dette skriftstedet gjorde tro på en oppstandelse en mor og hennes sønn i stand til trofast å møte sine prøvelser. Deres tro ga dem også tillit til at kroppslige skader og svekkelser ikke vil vedvare i livet etter døden.
Oppstandelsen i kristne og senere jødiske skrifter
Det nye testamentes læresetninger om oppstandelsen fremmer på samme måte håp og gir trøst. Paulus understreket at gjennom oppstandelsen kan vi overvinne død, smerte og tap. Han skrev til de hellige i Korint: “Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?” (1 Korinter 15:54–55).
Det som kjennetegnet kristen undervisning om oppstandelsen, var troen på at oppstandelsen er muliggjort gjennom Jesus Kristus, og at han er den første av mange som skal oppstå, “førstegrøde av dem som er sovnet inn” (1 Korinter15:20).6
I jødisk litteratur skrevet etter Jesus, ble tro på oppstandelsen betraktet som en grunnleggende læresetning i troen7, men meningsforskjeller oppsto med hensyn til hvor oppstandne personer skulle bo, hvor lenge etter døden man skulle oppstå og hvor mye livet etter døden ville ligne jordelivet – det vil si å spise, drikke og så videre.8 Bortsett fra kristne og jøder var det eneste andre folket i tidligere tider som trodde på en legemlig oppstandelse, zoroastrerne i Persia.9
Slik læren om oppstandelsen gjorde det i oldtiden, kan den gi Jesu Kristi etterfølgere i vår tid håp om fremtiden, så vel som trøst og mot, og være en drivkraft til å leve rettskaffent her og nå. Den er et vitnesbyrd om at vi har en Frelser som lever og elsker sitt folk.