Sagt av siste dagers hellige

Mine kvaler ble vendt til takknemlighet

Av Bobby Marion, Pennsylvania i USA

I fortvilelse og dype kvaler ropte jeg til Herren. I sin barmhjertighet svarte han.

Foto gjengitt med tillatelse fra artikkelforfatteren

I september 2021 døde vår yngste sønn, Joey, etter å ha levd i bare omtrent to måneder. Til tross for bønner, faste, prestedømsvelsignelser og den enorme innsatsen til noen av de beste legene i verden, ville ikke lille Joeys kropp la ham få leve.

I Joeys siste øyeblikk i livet holdt min hustru og jeg ham. Da jeg så ham ta sitt siste åndedrag, knuste alt inni meg. I fortvilelse og dype kvaler ropte jeg til Herren. I sin barmhjertighet svarte han.

Umiddelbart ble mine kvaler erstattet med en intens takknemlighetsfølelse som er vanskelig for meg å beskrive med ord. Jeg følte meg overveldet av takknemlighet for at Herren hadde gitt meg en fantastisk hustru, fire vakre barn og pakter som bandt dem til meg for evig. Jeg følte meg som Alma den yngre da han opplevde glede like intens som smerten han tidligere hadde følt (se Alma 36:20).

Mens jeg nøt takknemligheten til Herren, fikk jeg en dyptgripende åndelig tilskyndelse. Kvalene jeg følte for min sønns død, hjalp meg å verdsette de kvaler vår himmelske Fader må ha følt da hans Sønn døde for meg, og for resten av Guds barn for to tusen år siden. Fordi Jesus Kristus døde for oss, vet jeg at jeg vil få se sønnen min igjen.

På en liten måte forsto jeg bedre det offer vår himmelske Fader og hans Sønn hadde gjort. Igjen følte jeg takknemlighet for Guds dype kjærlighet.

I tiden som har gått siden vår sønns død, har jeg ofte tenkt over hva jeg følte den dagen. Kvalene, takknemligheten og de mektige åndelige tilskyndelsene har forandret meg for alltid. Jeg kan virkelig vitne om at livets prøvelser gir oss erfaring og vil være til vårt gode (se Lære og pakter 122:7) hvis vi lar Herren være involvert i vårt liv og holde fast ved vår tro på Frelseren og hans forsoning.