Bare digitalt
Tjenestemisjonærer bygger opp Kirken
Hvordan tjenestemisjonærer gjennom hele Kirkens historie har bidratt til å dele evangeliet med andre.
Da eldste Nathaniel Johnson var ferdig med sin heltidsmisjon, reflekterte han over de to foregående årene – arbeidet han hadde gjort, menneskene han hadde velsignet og hvordan han hadde vokst. Han hadde i oppdrag å virke i et av 124 biskopenes lagerhus som drives av Kirken over hele verden. Han losset lastebiler, fylte hyller og holdt lagerhuset rent.
For ham var de mest meningsfylte opplevelsene å hjelpe brukere å fylle bestillinger for sårt tiltrengt mat og varer. Han sa: “Jeg bragte i bunn og grunn Kristi lys inn i andres liv, slik at de kunne vite at de er en del av vår himmelske Faders plan.”
På hektiske dager under covid-19-pandemien stilte brukere seg opp rundt kvartalet, og lagerhuset holdt åpent 10 timer hver dag. “Jeg lærte at når Herren er med oss, vil vi være i stand til å gjøre hva som helst og komme gjennom enhver utfordring,”1 sa han.
Eldste Johnson fortsetter en lang tradisjon med misjonærer som er kalt til å bygge opp Kirken på andre måter enn proselyttering. Siden Kirkens tidligste tid har misjonærer blitt kalt til å arbeide i miner, male veggmalerier i templer, samle slektshistorie, bygge skoler og Kirkens bygninger og yte velferds- og humanitærtjeneste. Deres arbeid fremmer Kirkens arbeid for å løfte og velsigne Guds barn intellektuelt, sosialt og timelig, så vel som åndelig. I prosessen blir misjonærenes vitnesbyrd også styrket, og de får ferdigheter og erfaring som de vil ha med seg gjennom hele livet.
Tidlig innsats
Joseph Smith og andre ledere i Kirken utførte av og til misjoner til andre formål enn proselyttering. Den 24. februar 1834 mottok for eksempel Joseph Smith en åpenbaring som befalte ham og syv andre å “samle” sammen “styrken i [Herrens] hus” for å forløse Sion (Lære og pakter 103:22). De ble befalt å reise gjennom “forsamlingene i den østlige del av landet” og erklære behovet for menn og penger for å oppnå Sions forløsning (se Lære og pakter 103:29–40). Orson Hyde ble også bedt om å oppfordre til å gi bidrag som Kirken kunne bruke til å kjøpe jordeiendom i Missouri og betale ned gjeld som var påløpt for Kirtland tempel.2
Da Brigham Young ble Kirkens president, kalte han personer på misjon med mer timelige mål, idet han så at selv timelige oppgaver har åndelige hensikter. I 1856 utnevnte han misjonærer til å reise til Las Vegas-området for å forsøke gruvedrift etter bly. Andre ble kalt til jernutvinning og -smelting.3 Denne typen timelige misjoner var ganske vanlige på 1800-tallet.
Kunst-misjonærer
På slutten av 1800-tallet sendte Kirken utvalgte kunstnere til Paris i Frankrike for å studere, slik at de kunne male veggmalerier i Salt Lake tempel. John Hafen, John B. Fairbanks og Lorus Pratt ble kalt og beskikket i 1890 spesielt som “kunstmisjonærer”. De studerte ved det prestisjetunge Académie Julian i Paris. I likhet med alle misjonærer satte de sin lit til Herrens veiledning og følte hans Ånd i sitt arbeid. John Hafen skrev: “Jeg har et vitnesbyrd om at Herren vil gjøre meg i stand til å utføre alt som er nødvendig i det året som er satt av til mitt opphold her.”4 Ifølge forskerne Martha Elizabeth Bradley og Lowell M. Durham jr., var disse kunstmisjonærene “unike. Aldri siden den gang har det vært gjort noe forsøk på å gjenta erfaringen, selv om de umiddelbare resultatene av innsatsen var markant vellykkede.”5
Utdanningsmisjonærer
I tillegg til å finansiere enkeltpersoner som søker utdannelse innen kunst, kalte Kirken enkeltpersoner til å studere jus, ingeniørfag og medisin. Brigham Young sendte Heber John Richards til New York City i 1867 for å få opplæring ved Bellevue Hospital Medical College. Han ble bedt om å delta aktivt i de helliges forsamling i New York City og forkynne evangeliet når han ikke hadde undervisning. Romania Pratt svarte på Brigham Youngs oppfordring om flere kvinnelige leger. Før hun dro for å studere medisin ved Woman’s Medical College i Philadelphia i Pennsylvania, mottok hun en velsignelse fra president Young, som ordnet økonomisk støtte til Romania fra Hjelpeforeningen.6
I dag fortsetter tjenestemisjonærer å støtte Kirkens skoleverk i roller som utdanningsspesialister og lærerinstruktører.
Genealogimisjonærer
Arbeidet med å utføre stedfortredende ordinanser for avdøde forfedre i templer skapte et presserende behov for slektshistoriske opplysninger. Mange meldte seg frivillig til å reise til arkiver og forfedres hjemland for å samle det inn. Selv om disse frivillige virket uten formelle kall, gjorde de det med Kirkens lederes velsignelse. Frivillige fortsatte å virke i slektshistoriske roller gjennom hele 1900-tallet. Gradvis ble deres tjeneste mer formalisert. Før 1979 hadde Kirken begynt å kalle misjonærer til å virke ved hovedkvarteret i en rekke stillinger.7 I 1981 var det derfor naturlig å kalle heltidsmisjonærer til å virke ved Genealogical Library. I dag virker misjonærer på nesten alle områder av slektshistorisk arbeid flere steder rundt om i verden.8
Bygningsmisjonærer
I 1950 bygget Kirken Liahona videregående skole på Tonga, men den kunne ikke finne nok dyktige arbeidere til å fullføre den. Misjonspresidenten på Tonga “bestemte seg for å kalle en gruppe unge tonganske menn på spesielle arbeidsmisjoner”. Disse unge mennene hjalp til med å bygge den videregående skolen, omtrent som Kirkens medlemmer i Kirtland i Ohio og Nauvoo i Illinois hadde arbeidet for å bygge templer. Ideen spredte seg raskt til andre deler av Stillehavsområdet og til slutt til flere steder rundt om i verden. Programmet “velsignet mange grener med nye og vakre møtehus mens det ga yrkesopplæring for hundrevis av unge menn”.9
Mange uttrykte takknemlighet for muligheten til å tjene. Boyd Richardson, som var medlem av et bygningsprosjekt i Ohio, sa: “Jeg har fullført en proselytteringsmisjon her i USA, og i kraft av denne opplevelsen etterlater jeg mitt vitnesbyrd om at den samme gode ånd finnes blant Kirkens bygningsarbeidere slik den finnes blant proselytterende eldster.” Richardson fortsatte: “Som en proselytteringsmisjon [påvirker] hele en eldstes liv og karakter, gjør også en bygningsmisjon det samme.”
Andre bemerket at selve bygningsprogrammet bidro til å bringe folk inn i Kirken og styrket vitnesbyrdet til allerede døpte medlemmer. Don H. Worthen sa: “Det er veldig interessant å se på folket når de går forbi hver dag og høre deres kommentarer. De blir interessert, stopper opp og stiller spørsmål, og så får vi anledning til å fortelle dem om evangeliet og bære vårt vitnesbyrd for dem.” Jakob og Rut Morse, som virket i England, hadde lignende tanker. “Vi la merke til den store forandringen inaktive medlemmer fikk i sin holdning til Kirken da de nye møtehusene ble påbegynt”, forklarte familien Morse. “Det ser ut til å fylle dem med stolthet å ta med seg folk for å se hva [Kirkens medlemmer] gjør, og så på kort tid er de selv med og arbeider på prosjektet, og som oftest kan de bli reaktivert til oppgaver i Kirken.”10
I dag fortsetter misjonærene å støtte vedlikehold av bygninger over hele verden på forskjellige måter avhengig av lokale behov.
Velferdsmisjonærer
Tallrike enkeltpersoner og ektepar har vært på velferdsmisjon både utenlands og lokalt. Variasjonen og omfanget av deres tjeneste vokste til å omfatte både kloden og alt de menneskelige behov spenner over. Når de har virket på prosjekter som undervisning og praktisk hjelp innen matsikkerhet, medisinsk hjelp, søm, rent vann-prosjekter og lese- og skriveferdigheter for å hjelpe funksjonshemmede, har velferdsmisjonærer fulgt Frelserens eksempel når det gjelder å hjelpe de trengende. Deres rapporter viser den åndelige dimensjonen av denne timelige tjenesten. Søster Connie Polve og hennes ledsager, begge sykepleiere som var på velferdsmisjon i Paraguay, behandlet et spedbarn som led av en alvorlig hudinfeksjon. Hun fortalte: “Jeg følte tydelig at Den hellige ånd kom over meg, og jeg visste at jeg ikke lenger var i virket under min egen ledelse, men var virkelig et faktisk redskap i Herrens hånd til å utføre et verk for ham på jorden.” Spedbarnet ble friskt, og familien – en gang “bortkomne, sjenerte mennesker” – utstrålte “styrke og Kristi lys i sitt ansikt”.11 I dag tar over 11 000 misjonærer omsorg for trengende i 188 land.12
Et vedvarende Herrens verk
I dag fortsetter tjenestemisjonærer å utføre Herrens verk på en rekke måter. Disse mulighetene kan innbefatte å støtte velferdsbehov, hjelpe enkeltpersoner og familier i lokalsamfunnet, hjelpe Kirkens lokale programmer og drift, ta vare på lokaliteter, bistå med kommunikasjon, lage gjenstander som andre trenger, indeksere og utføre slektshistorisk arbeid, samarbeide med veldedige organisasjoner og mye mer. Ofte kan disse misjonærene til og med utføre flere oppdrag i løpet av misjonen sin når de deltar i Herrens verk.
Bidragene fra generasjoner med tjenestemisjonærer står skulder ved skulder med innsatsen til proselytterende misjonærer som bygger opp Kirken og Guds rike. Deres arbeid overlapper og er sammenflettet, og løfter og velsigner Guds barn på alle områder av livet. Misjonærene mottar velsignelser i like stor grad for sin glød i det som virkelig er ett verk: Å hjelpe Herren Jesus Kristus i arbeidet med å frelse og opphøye sjeler idet han “tilveiebringe[r] mennesket udødelighet og evig liv” (Moses 1:39).