Helbredelsens mirakler: Omsorgstjeneste for den ene

Av eldste William K. Jackson

i De sytti

Hva kan vi lære av Jesu helbredelse av kvinnen med blødninger og kvinnen som ikke kunne rette seg opp?

Jesus går sammen med andre mens kvinnen strekker seg ut for å røre ved kanten av kappen hans

Noen av de mer spennende og imponerende hendelsene i Jesus fra Nasarets liv omfattet de mange miraklene han utførte. Hans mirakuløse gjerninger kom i alle former, størrelser og omstendigheter.

De styrket alltid troen til troende hjerter og velsignet virkelige menneskers liv. På grunn av deres fantastiske resultater hadde disse miraklene – beskrevet i forskjellige bibeloversettelser som tegn, undere, krefter og mektige gjerninger – potensial til å forsterke og foredle den åndelige virkningen av Kristi læresetninger. De gjennomsyret hans tjenestegjerning med noe forbløffende og ofte ubestridelig. De ga troverdighet til hans arbeid.

Men hensikten med Jesu mirakler gikk langt utover det å trekke oppmerksomhet og forbløffe mennesker (selv om de absolutt gjorde det). Kristus var ikke en showmann, og han var heller ikke ute etter å skape seg et navn. Vi leser aldri at han sendte ut reklame på forhånd, bestilte en av tempelets saler eller viste sin makt i store ord. Tvert imot hadde miraklene hans en mye mer opphøyet hensikt. Han gjorde kun Faderens vilje.

Helbredelse av “en kvinne med blødninger”

Som lege har jeg ofte vært interessert i beretninger om Frelserens helbredelser. Et slikt mirakel fant sted som en del av den fantastiske historien om kvinnen med blødninger (se Matteus 9:20–22; Markus 5:25–34; Lukas 8:43–48). Dette var en trist historie. I 12 år hadde hun lidd av denne sykdommen og dens mange konsekvenser.

Til tross for at hun brukte all sin tid og alle sine talenter (og sekler!) til å finne en kur, hadde legene på hennes tid kommet til kort. Det er mulig at hun led av menoragi, en gynekologisk tilstand preget av en unormalt tung og langvarig menstruasjonsblødning. Dette har mange mulige årsaker – herunder hormonubalanse, blodkoagulasjonsproblemer som von Willebrands sykdom, lave blodplater, unormal livmoranatomi og kreft – og det ledsages ofte av betydelige smerter og kramper. Etter 12 år med kraftig blødning, ville også denne uheldige kvinnen sannsynligvis ha opplevd svakhet, utmattelse og anemi.

Men hennes fysiske ubehag var bare halvparten av problemet! Ved lov ville blødningen ha kategorisert henne som “uren” – noe som betyr at hun ville ha blitt tvunget til å leve adskilt fra andre mens hun var så plaget. Det er sannsynlig at dette betydde å være adskilt fra en mann eller barn hvis hun hadde det. Hun ville ikke ha vært i stand til å være sammen med dem eller ta vare på dem. Ytterligere restriksjoner ville ha hindret henne i å tilbe i tempelet eller gå i synagogen. I tillegg ville alle hun rørte ved, eller som rørte ved henne, også bli erklært “urene”.

Til tross for disse juridiske og sosiale hindringene, kom denne troens kvinne til Frelseren, sannsynligvis bakfra og midt i en stor folkemengde, med et oppriktig håp om at selv bare det å røre ved klærne hans ville hjelpe henne å oppnå hennes hjertes ønske. Skriftstedet informerer oss om at når hun rørte ved Jesu kappe, følte hun en umiddelbar forandring i kroppen, en kriblende eller bølge av kraft, som vitnet for henne at hun til slutt var helbredet (se Markus 5:28–29).

Kanskje på grunn av at hennes tidligere tilstand var forbudt, prøvde hun å slippe unna i lønndom, men den allvitende Kristus kjente hennes berøring – og hennes hjerte og hensikt. Da han talte til gavn for menneskene rundt seg, spurte han: “Hvem var det som rørte ved meg?” og tilføyde så: “Noen rørte ved meg, for jeg kjente at en kraft gikk ut fra meg” (Lukas 8:45, 46).

Denne gode kvinnen skal ha ros fordi hun kom frem og bekjente, la frem sin sak og delte nyheten om at hun var blitt helbredet. Den ”urene” berøringen av en annen ville ha blitt betraktet som mer enn en triviell krenkelse, men med det jeg forestiller meg var enorm kjærlighet i hans hjerte, trøstet Jesus kvinnen, forsikret henne om at alt var vel, at hennes tro hadde helbredet henne, og at hun kunne dra i fred, fri for sin tidligere plage. Alle rundt dem var forbauset.

Denne hendelsen fant sted mens Jesus, hans disipler og en lokal synagogeforstander som het Jairus, skyndte seg til sistnevntes hjem for å se til hans dødssyke datter. De var sent ute og hadde dårlig tid – jenta lå tross alt “på det siste” (Markus 5:23) – og likevel tok Frelseren seg tid til å betjene den ene, til en sjel i nød. For en leksjon i tjeneste! Utsettelsen førte som kjent til at de kom sent til Jairus’ hjem – etter at hans dyrebare datter hadde gått bort. Utsettelsen tjente bare til å gjøre jentas påfølgende helbredelse enda mer bemerkelsesverdig.

Uoppfordret la Frelseren merke til denne lidende kvinnen. Han stoppet det han gjorde, satte resten av folkemengden på vent og betjente den ene.

The Woman with an Infirmity of Eighteen Years [Kvinnen med en skrøpelighet i atten år], av James Tissot, © Brooklyn Museum / kjøpt ved offentlig abonnement / Bridgeman Images

Helbredelse av en kvinne som “[ikke kunne] rette seg opp”

En annen eiendommelig hendelse i Frelserens virke omfattet en annen “Abrahams datter” med en langvarig lidelse (se Lukas 13:11–16). Vi er takknemlige for Lukas’ nedtegnelse av denne hendelsen, da han var lege og en Kristi disippel.

En sabbatsdag underviste Jesus en utvilsomt stor forsamling i en synagoge. I folkemengden var en kvinne som var rammet av en elendig tilstand i 18 år, noe som gjorde at kroppen hennes var ubehagelig bøyd slik at hun ikke klarte å rette opp overkroppen. En rekke tilstander kan forårsake en slik skrøpelighet. Flere av dem kunne ha vært tilstander fra fødselen av, og det er mindre sannsynlig i denne situasjonen, siden offeret er en voksen kvinne. Andre, avhengig av hvor ryggdeformiteten eller begrensningen var lokalisert, kunne ha gjort henne til et offer for alvorlig leddgikt, traumatisk ryggskade, ankyloserende spondylitt, Scheuermanns sykdom eller avansert osteoporose. Alle disse forholdene ville vært smertefulle og tærende (prøv å bøye deg 90 grader i en hvilken som helst tidsperiode, det er utmattende og til slutt pinefullt).

Uoppfordret la Frelseren merke til denne lidende kvinnen. Som han hadde gjort etter at kvinnen ble helbredet med blødninger, stoppet han med det han gjorde, satte resten av folkemengden på vent og betjente den ene. Idet han kalte henne frem og la hendene på henne, uttalte han: “Kvinne, du er løst fra din vanmakt.”(Lukas13:12). Resultatet av hans ord kom umiddelbart. Hun sto oppreist – og vi kan anta smertefri – for første gang på nesten to tiår. Hun (og sannsynligvis mange andre som var til stede) priste Gud og takket.

På den annen side ble synagogeforstanderen fornærmet av dette “arbeidet” som ble utført på sabbaten. Til gavn for rabbineren og andre som ham, holdt Jesus en preken for alle tidsaldre om sabbatsdagen. Det foregående mirakel hadde sørget for en perfekt anledning.

Hvorfor mirakler?

Gjennom disse og andre tilfeller har jeg sett at Kristi mirakler:

Alltid var et middel til å velsigne.
Ga bevis på hans kjærlighet og hengivenhet til sine brødre og søstre. Bekreftet hvor viktig den ene var for Frelseren. Da han betjente folk, gjorde han sjelden flere oppgaver. I stedet ga han dem sin fulle og udelte oppmerksomhet.
Ga en lærdom om at sjeler er av stor verdi. Han var fullt klar over enhver skapning, deres omstendigheter og deres behov.
Viste hans makt og mestring over selv elementene på en måte som for øyeblikket ikke kan forstås. Han fulgte universelle lover, og alt var underlagt ham.
Forekom ofte som store undervisningsøyeblikk, og satte scenen for hans forklaring av hellige sannheter i evangeliet. Rettet oppmerksomheten mot det som skulle til å skje.
Fungerte som et vitne for dem som var personlig berørt, så vel som til tilskuerne, om at Jesus var profetiens lovede Messias, og at han var der i sin Faders hus.
Åpenbarte at både fysisk og åndelig helbredelse kommer ved den kraft som Kristus bevisst utøver, ikke av magiske gjenstander eller talismaner, og at disse miraklene (som i tilfellet med kvinnen med blødninger) noen ganger kan bli frembragt ved den bedenes tro.¹

Til tross for at mirakler ikke alltid har vært ubestridelige tegn på himmelens verk (se for eksempel 2 Mosebok 7:11; Matteus 7:22–23; Markus 3:22; Johannes’ åpenbaring 16:13–14), er hans mirakler gjerninger som er rettskafne og fylt av medfølelse. De velsigner alltid. Og de omfatter det mest usedvanlige mirakelet av alle, en universell og uendelig betydning, utført i Getsemane, på Golgata og i graven. Dette mirakelet sørger for at enhver fysisk og åndelig lidelse en dag kan bli helbredet og overvunnet.

Hans mirakler innarbeider en guddommelig og opphøyet hensikt – og er av stor verdi for de rene av hjertet og de troende, både for lenge siden og i dag! De vitner om at han virkelig er Kristus. Og følg med! President Russell M. Nelson har rådet oss til å fortsette å søke og forvente mirakler da han profeterte at de største tilkjennegivelsene av Frelserens kraft vil komme i årene fremover.²