Forkynn Mitt Evangelium
Huset på bakketoppen
Det var en varm lørdag sommerkveld i 1976, i et tynt befolket nabolag i nærheten av Bergen, full av bølgende bakketopper og daler. Siden vi befant oss i midnattssolens land var det veldig lyst ute. Det hadde vært en lang, slitsom og stort sett mislykket dag med banking på dører. Min misjonærledsager og jeg var nettopp kommet ned en lang bakke på vei til bussholdeplassen i troen på at vi var ferdige med dagens ‘leteområde’.
I det vi bestemte oss for at vi skulle avslutte for kvelden og ta en av de siste bussene som gikk tilbake til leiligheten vår, kastet jeg et blikk til høyre og så et hus øverst på en bakketopp, helt for seg selv. I det øyeblikket kom en tanke til meg: “Tenk om vi ikke er de første misjonærene som har gått ned denne bakken, slitne og motløse, ignorert det huset på bakketoppen, fordi de visste at det betød at de nå måtte opp en bakke til, bare for å banke på døren, bli avvist som vanlig og så måtte gå ned igjen?”
Jeg snudde meg umiddelbart til ledsageren min og fortalte ham om tankene mine. Vi sto der et øyeblikk og prøvde å avgjøre om dette var inspirasjon, eller om vi bare ville måtte klatre opp bakketoppen, bli enda mer slitne, for så å bli avvist en gang til. Det tok ikke lang tid før vi bestemte oss for å ta turen opp bakken. Vi tenkte som så at vi uansett ikke hadde noe å tape på å forsøke, tross alt.
Vi gikk opp bakken og banket på døren. En veldig søt, liten, eldre kvinne åpnet døren.
Hun virket overrasket, men likevel glad for å se oss på dørstokken hennes. Hun inviterte oss umiddelbart inn og vi underviste henne om Joseph Smiths første syn. Hun godtok raskt vår forespørsel om å få komme tilbake og undervise henne igjen. Hun het Anna Magdalene Hoseth.
Vi underviste henne mange ganger i uken i løpet av de neste to månedene. Hun tok imot alt,
og hun kom i kirken hver søndag. Hun tok med glede imot invitasjonen om å bli døpt og ble
døpt i oktober 1976.
Vi følte oss allerede velsignet over å ha blitt inspirert til å banke på døren til huset på bakketoppen, men det søster Hoseth fortalte oss kort tid før dåpen sin gjorde oss ydmyke.
Hun fortalte at omtrent 60 år tidligere hadde to misjonærer banket på døren hennes da hun var nygift, men hun hadde avvist dem. Hun sa at hun avviste dem fordi hun hadde gjort noe dumt som tenåring. Hun tenkte at dersom hun slapp misjonærene inn, ville hun til slutt føle seg tvunget til å bekjenne sin overtredelse, og var redd for at mannen hennes ville bli skuffet over henne. Hun sa at mannen hennes elsket henne og at hun ikke orket tanken på å skuffe ham.
Søster Hoseth sa videre at hun ikke lenge etter å ha sendt misjonærene bort, innså at det ikke var rettferdig av henne å nekte mannen sin en sjanse til å høre hva de to misjonærene hadde å si.
Hun lovte seg selv at dersom noen misjonærer noen gang kom hjem til henne igjen, ville hun slippe dem inn slik at hun og mannen hennes kunne høre budskapet deres. Så fortalte hun at dessverre hadde ingen misjonærer noen gang kommet på døren hennes igjen. Etter mange år døde ektemannen uten å ha fått høre budskapet deres.
I løpet av de mange tiårene som gikk, sa søster Hoseth at hun stadig angret på at hun avviste
misjonærene og begynte å tro at de aldri ville komme tilbake til hjemmet hennes. Da vi banket
på døren den lørdagskvelden, skjønte hun at hun hadde fått en ny sjanse til å høre budskapet hun hadde avvist 60 år tidligere. Hun sa at det var grunnen til at hun virket nærmest lamslått da hun åpnet døren og så oss utenfor huset, og hvorfor hun så begeistret inviterte oss inn.
Søster Hoseth forble et aktivt medlem av Kirken til hun døde sent i 1977 i en alder av
av 81, omtrent ett år etter dåpen sin. I sitt siste brev til meg før hun gikk bort,
bar hun sitt vitnesbyrd om sannheten av evangeliet og gleden over å ha mottatt det.