Kapittel 1

Brigham Youngs virke

Brigham Young var Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Helliges annen president, kolonisator og oppbygger av et stort rike av siste-dagers-hellige i det vestlige Amerika, og en hengiven ektemann og far. Han var en trofast disippel og apostel av den Herre fesus Kristus. «Jesus er vår høvedsmann og leder,» vitnet han (DNW, 24. mai 1871, 5). «Min tro hviler på den Herre Jesus Kristus, og jeg har fått min kunnskap fra ham,» bekreftet han (DNW, 21. nov. 1855, 2). Hans liv var konsentrert om å bygge opp og oppholde den Herre Jesu Kristi rike på jorden.

Erfaringer i Brigham Youngs liv

Han lærer ved hardt arbeid

Brigham Young ble født i Vermont i 1801, som nr. 9 av John og Abigail Howe Youngs 11 barn. Han utviklet sin manndomsstyrke i det skogdekte landområdet i den midtre del av delstaten New York, der familiens hjem og det omkringliggende landområde ble hans klasserom (se DNW, 22. ap r. 1857, 4), Foreldrene var fattige, fortalte han senere. «Vi fikk aldri anledning til noen formell utdannelse i vår ungdom, men vi hadde det privilegium å renske bort kratt, hugge trær, rulle tømmerstokker og arbeide mellom røttene, samt å få leggene, føttene og tærne oppskrapet» (DNW, 12. aug. 1857, 4). Den unge Brigham deltok med hardt arbeid for å rydde jorden, dyrke den og hjelpe til med oppgaver i familien. Han glemte aldri sin fars strenge moralske opplæring eller hvordan hans mor «hele tiden lærte sine barn å hedre Faderens og Sønnens navn og ha ærbødighet for [Bibelen]. Hun sa: Les den, merk dere dens forskrifter og anvend dem på dere selv så langt som mulig. Gjør alt som er godt. Gjør ikke noe som er ondt, og hvis dere ser noen som er i nød, så hjelp dem» (MSS, 1853, 55). Brighams mor døde da han var 14 år.

Som l6-åring gikk Brigham i lære for å bli tømrer, innredningssnekker, maler og glassmester. Han var stolt av sitt håndverk og sa han regnet «ærlig, pålitelig arbeid, arbeid som ville holde, for dem som benyttet meg» for å være «en del av min religion» (Brigham Young til George Hickox, 19. feb. 1876, BYP).

Som 23-åring giftet han seg med Miriam Angeline Works. Det unge ekteparet fikk to døtre. Brigham forsørget sin familie ved å lage og reparere stoler, bord og skap og sette inn vinduer, dører, trapper og kapper til ildsteder. På sin fars gård i Mendon i New York bygde han et hus og et snekkerverksted ved en liten bekk og brukte et vannhjul til å drive maskineriet.

Da Miriam fikk tuberkulose, påtok Brigham seg mye av hennes arbeid i tillegg til sitt eget. Da hun ble stadig mer bundet til sengen, laget han regelmessig frokost til familien, kledde på døtrene, gjorde rent i huset og «bar sin hustru til gyngestolen ved ildstedet og lot henne sitte der til han kom tilbake om kvelden», da han lagde kveldsmat, fikk barna i seng og utførte resten av de huslige oppgavene (LSBY, 5). Hans erfaringer i ungdommen og tidlig i ekteskapet med å stelle barn og ta seg av hjemmet lærte ham mye om samarbeid i familien og husholdning. Mange år senere ga han de hellige råd angående dette og skrøt ertende av at han kunne slå «de fleste av kvinnene i samfunnet i husarbeid» (DNW, 12. aug. 1857, 4).

Han får et vitnesbyrd om Ånden

Brigham og Miriam sluttet seg til Metodistkirken samme år som de giftet seg, men Brigham fortsatte å stri med religiøse spørsmål. Han søkte en kirke som var organisert etter det mønster Jesus Kristus opprettet, etter Det nye testamentes mønster med et «system av ordinanser» (DNW, 19. juli 1866, 3) og alle evangeliets gaver. På grunn av misjonærarbeidet til Joseph Smiths bror Samuel fikk Brigham Youngs familie tak i to eksemplarer av Mormons bok i april 1830, bare en måned etter at boken ble utgitt. Noen av Brighams søsken leste den og erklærte at den var sann, men Brigham selv godtok den ikke umiddelbart (se LL, 33). «‘Ta det med ro,’ sier jeg… ‘Vent litt. Hva er læren i boken og i åpenbaringene som Herren har gitt? La mitt hjerte granske dem.’ … Jeg gransket saken flittig i to år før jeg bestemte meg for å ta imot denne boken. Jeg visste at den var sann, like godt som jeg visste at jeg kunne se med mine øyne eller føle med fingrene eller være følsom for bruken av en hvilken som helst sans. Hadde ikke dette vært tilfelle, hadde jeg aldri tatt imot den til denne dag» CMSS; 15:45).

Brigham Young måtte vite det selv. Han lærte senere de hellige at det ikke var Guds mening at de «skulle bli ledet helt og holdent av en annen person og sette sin egen forståelse ut av kraft og stole på en annen persons tro» (DNW, 24. aug. 1854, 1; 22. sept. 1875, 4). «Det er min plikt å kjenne Herrens vilje med min person,» fortalte han dem. «Det er deres privilegium og plikt å leve slik at dere vet når Herrens ord tales til dere og når Herrens sinn åpenbares for dere» (DNW, 22. sept. 1875, 4).

Misjonærer fra en gren av Kirken i Columbia i Pennsylvania dro gjennom Mendon i 1831 og forkynte at himlene var blitt åpnet og at evangeliet og det hellige prestedømme var gjengitt ved Joseph Smith. Etter at Brigham og andre familiemedlemmer og venner hadde besøkt Columbia gren, trodde han at han hadde funnet den religion han lenge hadde lett etter, men han kjempet med seg selv om hvorvidt han faktisk kunne ofre alt for den. Så, da en av misjonærene bar vitnesbyrd, «opplyste Den hellige ånd som hvilte på denne personen min forståelse, og lys, herlighet og udødelighet [var] foran meg,» mintes han. Han sa at han var omgitt og fylt av det, og han visste med seg selv at mannens vitnesbyrd var sant (DNW, 9- feb. 1854, 4). Den 15. april 1832, en kald dag med snefall, ble Brigham Young døpt i sin egen møllebekk, bekreftet og ordinert til eldste (se DNW, 2. apr. 1862, 1). «I overensstemmelse med Frelserens ord følte jeg en ydmyk, barnlig ånd som vitnet for meg om at mine synder var tilgitt,» fortalte han (MHBY-1, 3). Miriam gikk ned i dåpens vann ca. tre uker senere (MHBY-1, 3). Alle Brigham Youngs nærmeste familiemedlemmer ble døpt, og de forble trofaste siste-dagers-hellige.

På sensommeren 1832, etter å ha kommet tilbake fra misjonærreiser i omegnen, pleiet Brigham Miriam i de siste ukene av hennes tærende sykdom. Hun døde i september 1832.

Han ofrer for å bygge opp og forsvare Guds rike

Brigham Young ga Kirken sin fulle oppmerksomhet og energi. Ivrig etter å møte profeten Joseph Smith dro han straks til Kirtland i Ohio, sammen med sin bror Joseph og sin nære venn Heber C. Kimball. De fant Joseph Smith i ferd med å hugge ved sammen med sine brødre. Brighams glede «ble fullkommen da han fikk anledning til å håndhilse på Guds profet» og motta «et sikkert vitnesbyrd, ved profetiens ånd, om at han som en sann profet var alt som noe menneske kunne tillegge ham å være.» (MHBY-1, 4). Dette markerte begynnelsen på en av Brigham Youngs viktigste forbindelser Da han kom tilbake til New York, ga han bort mange av sine eiendeler og reduserte sin forretning for å kunne vie mer av sin tid til Kirken. Han ble forsikret om at Vilate Kimball, Hebers hustru, ville ta seg av hans døtre, og reiste på en rekke misjoner. Han holdt møter og døpte på landet omkring Mendon. Han reiste også til det nordlige New York og Ontario i Canada for å forkynne evangeliet og bære vitnesbyrd om at Joseph Smith var en Guds profet.

Brigham Young hadde et ønske om å følge profetens råd om å samle seg med de hellige, og i september 1833 flyttet han sin familie fra Mendon til Kirtland. Der fikk Brigham «det privilegium å lytte til profetens forkynnelse og nyte samværet med de hellige samtidig som han arbeidet hardt i [sitt] gamle håndverk» (.MHBY-1, 7). Han hjalp til med å bygge hus, Kirtland tempel og flere offentlige bygninger.

Den 18. februar 1834 giftet han seg med Mary Ann Angell. De neste 10 årene ble seks barn født i deres familie. Mary Ann, skrev Brigham, «arbeidet trofast for min familie og riket» (MHBY-1, 8).

Mens Brigham bodde i Kirtland (1833-38) lærte han at det skulle lydighet og offer til for å bygge opp Guds rike. Våren 1834 meldte han seg frivillig til å marsjere med Sions leir, en gruppe på 205 menn rekruttert av Joseph Smith for å bringe hjelp og proviant til de hellige som var blitt tvunget fra sine hjem i Jackson County i Missouri. «Vi tilbakela en strekning på ca. 3200 kilometer til fots,» mintes Brigham (DNW, 8. okt. 1856, 2). Han husket at på grunn av de meget store strabasene og sykdommen «hadde vi kverulanter i denne leiren». Mennene trengte å bli opplært i tålmodighet og samarbeid, og derfor, sa Brigham, «ledet, rådet og veiledet Joseph [Smith] kompaniet», spesielt de menn som hadde «en urolig, uregjerlig og utilfreds ånd» (DNW, 3. des. 1862, 1). Den vanskelige marsjen befestet Brighams lojalitet overfor Joseph Smith og var en uvurderlig skolering i lydighet mot Gud og hans profet (se DNW, 3. aug. 1854, 2).

Ni veteraner fra Sions leir, deriblant Brigham Young, ble utvalgt til å medlemmer av De tolv apostlers quorum da det ble organisert for første gang på en spesiell konferanse 14. februar 1835 (se L&p 18:26-32). Brigham Young ble ordinert ved håndspåleggelse og velsignet med «at han skulle gå frem og samle de utvalgte som en forberedelse til den store dagen for Herrens komme». Han og andre medlemmer av quorumet som ble «kalt til å forkynne Guds Sønns evangelium for jordens nasjoner» (HC’, 2:196), dro i mai 1835 på en fire-måneders misjon til øststatene. Han dro tilbake til øststatene som misjonær somrene 1836 og 1837.

Eldste Young førte tilsyn med malingen og ferdigstillelsen av Kirtland tempel. Han var til stede da profeten Joseph innførte forberedende ordinanser der, og han var til stede på innvielsesmøtene i mars 1836 sammen med hundrevis av hellige som hadde ofret mye for å bygge det første tempel i denne evangelieutdeling (se MHBY-1, 12; HC, 2:428).

Før eldste Young fullt ut kunne nyte den enhet som ble utviklet ved slike erfaringer, ble flere dissentere så høyrøstede i sin opposisjon mot profeten at de forsøkte å fravriste ham stillingen som Kirkens leder. I januar 1838 tok eldste Young til orde mot disse frafalne i Kirtland tempel: «Jeg reiste meg, og på en tydelig og kraftig måte fortalte jeg dem at Joseph var en profet, og jeg visste det, og de kunne skjelle ham ut og ærekrenke ham så mye de ville, men de kunne ikke frata ham utnevnelsen til Guds profet, det eneste de kunne gjøre var å ødelegge sin egen autoritet, kutte tråden som bandt dem til profeten og til Gud, og selv senke seg ned til helvete» (MHBY-1, 16).

Han påtar seg ansvar

Brigham Young husket at han ventet sammen med Joseph Smith «natt etter natt på å ta imot mobben som strebet [profeten] etter livet» (DNSW, 15. mai 1877, 1). Han var så kompromissløs i sin støtte til profeten at de frafalne, mintes han, «truet med å utrydde meg» (MHBY-1, 23-24). Han flyktet fra Kirtland og dro til det vestlige Missouri, der han sluttet seg til Joseph Smith og andre ledere i Kirken som var blitt truet på livet. Men fordi et stort antall siste-dagers-hellige fortsatte å strømme til det vestlige Missouri, ble andre nybyggere urolige og fryktet at de hellige skulle bli dominerende politisk og økonomisk. Den spente situasjonen fikk sin utløsning sommeren og høsten 1838 og kulminerte da guvernøren beordret delstatsmilitsen til å utrydde de siste-dagers-hellige eller drive dem ut av delstaten. Fengslingen av Joseph Smith og andre viktige ledere og det at flere medlemmer av De tolvs quorum falt fra eller døde, la nye ansvarsoppgaver på Brigham Young, som nå var president for quorumet. Han og apostelen Heber C. Kimball var de eneste medlemmer av Kirkens presiderende quorum som var til stede og kunne hjelpe og veilede de hellige under den vanskelige utvandringen om vinteren fra Missouri. Under deres ledelse inngikk de hellige en pakt om å hjelpe de fattige, få alle siste-dagers-hellige ut av delstaten og gjøre forberedelser til å samles igjen.

De utdrevne hellige bygget en ny by i Commerce i Illinois, som de senere ga navnet Nauvoo. Men president Young ble der bare noen måneder, for profeten Joseph fikk en åpenbaring som kalte De tolvs quorum til England på misjon. Høsten 1839 dro president Young fra Illinois fast bestemt på å påta seg det nye ansvaret til tross for den dårlige helsetilstand han og hans familie var i. Han fortalte senere at han ikke kunne gå særlig langt uten hjelp og at hans søster Fanny tryglet ham om ikke å dra. Han svarte: «‘Søster Fanny, jeg har aldri følt meg bedre i hele mitt liv.’ Hun var en meget eksentrisk kvinne, og hun så på meg og sa med tårer i øynene: ‘Du lyver’. Jeg svarte ikke, men jeg var fast bestemt på å reise til England eller dø i forsøket. Min faste beslutning var at jeg ville gjøre det som ble krevet av meg i livets og frelsens evangelium, eller dø mens jeg forsøkte å gjøre det» (DNSW, 2. aug. 1870, 1).

Åtte medlemmer av De tolvs quorum var på misjon på De britiske øyer i 1840 og 1841, og som quommspresident ledet Brigham Young deres arbeid. I dette avgjørende året hadde De tolv stor fremgang. Mens president Young forberedte seg til å dra fra Liverpool i april 1841, reflekterte han i takknemlighet over Guds «handlemåte med meg og mine brødre i De tolv det siste året av mitt liv… Det var i sannhet som et mirakel å se på kontrasten mellom vår ankomst og avreisen fra Liverpool. Vi kom dit våren 1840, som gjester i et fremmed land og uten penger, men ved Guds barmhjertighet har vi fått mange venner, opprettet Kirken i nesten alle kjente byer og landsbyer i Storbritannia, døpt mellom syv og åtte tusen, trykt 5 000 eksemplarer av Mormons bok, 3000 salmebøker, 2 500 utgaver av Millennial Star og 50000 traktater og emigrert 1000 sjeler til Sion, … og i mange tusen hjerter har vi sådd den evige sannhets frø, som vil bære frukt til Guds heder og ære, og likevel har vi ikke manglet noe å spise, drikke og ha på oss. I alt dette erkjenner jeg Guds hånd» (MHBY-1, 96-97).

Ved at president Young og hans medapostler med liv og sjel påtok seg nye ansvarsoppgaver, økte de ikke bare sin egen evne, men også quoaimets evne til å arbeide sammen og effektivt for Kirken. Joseph Smith stolte på deres «forente visdom» og kunngjorde i Nauvoo i august 1841 «at tiden hadde kommet da De tolv skulle kalles på til å innta sin plass ved siden av Det første presidentskap» (HC, 4:403). De tolv ble gitt større ansvar, deriblant for å forkynne evangeliet, hjelpe immigranter til rette, kjøpe jord og bygge Nauvoo tempel.

Før templet ble ferdig gjorde Joseph Smith i det stille president Young og andre medlemmer av De tolv kjent med tempelordinanser, deriblant dåp for de døde, tempelbegavelsen og besegling av familier, i påvente av at De tolv skulle lære Kirkens medlemmer disse ordinansene. Profeten hadde et møte med De tolv våren 1844 for å overdra dem alle nøkler og all myndighet som var nødvendig for å føre rikets verk fremover. «Jeg overfører byrden og ansvaret for å lede denne Kirken fra mine til deres skuldre,» forkynte profeten. «Rett nå skuldrene og stå under byrden som menn, for Herren skal la meg hvile en stund» (udatert Certificate of the Twelve, BYP).

Før det var gått tre måneder var profeten Joseph Smith død. Mens president Young var på en sommermisjon i Boston-området, fikk han vite at Joseph og Hyrum Smith var blitt myrdet av en mobb i Carthage i Illinois. Da han hørte nyheten, spurte han seg selv «om Joseph hadde tatt rikets nøkler med seg fra jorden», men han følte seg straks forsikret om at De tolv hadde rikets nøkler (MHBY-1, 171). Han dro straks tilbake til Nauvoo og fant ut at Josephs førsterådgiver, Sidney Rigdon, hadde tilbudt seg å overta som Kirkens leder, og det var allerede blitt innkalt til en generalforsamling av hellige som skulle oppholde en ny leder. President Young talte til de forsamlede hellige med mektig klarhet:

«For første gang i mitt liv, for første gang i deres liv, for første gang i Guds rikes historie i det 19. århundre uten en profet i spissen for oss, står jeg frem for å handle i mitt kall knyttet til De tolvs quorum, Jesu Kristi apostler til denne generasjon - apostler som Gud har kalt ved åpenbaring gjennom profeten Joseph, som er ordinert og salvet til å ha ansvaret for Guds rikes nøkler i hele verden.

… Hvis dere nå ønsker at Sidney Rigdon eller William Law skal lede dere, eller noen annen, skal dere gjerne få dem, men jeg sier dere, i Herrens navn, at intet menneske kan sette en annen mellom De tolv og profeten Joseph. Hvorfor? Fordi Joseph var deres troppsfører, og han har overlatt dem rikets nøkler i denne siste evangelieutdeling, for hele verden» (HC, 7:232, 235).

Mange vitner merket seg at president Young så og hørtes ut som profeten Joseph mens han talte, en mektig tilkjennegivelse av Guds godkjennelse. De nesten 5 000 hellige som var forsamlet, oppholdt De tolv som Kirkens ledende quorum. Tre dager etter møtet der president Young fortalte de hellige at han «ønsket å få anledning til å gråte og sørge i minst 30 dager» (HCV, 7:232), ga han i stillhet uttrykk for sin sorg: «Det har vært en tid med sorg [siden] den dag da Joseph og Hyrum ble bragt inn fra Carthage til [Nauvoo], Mange både i og utenfor Kirken anslo at det ble felt mer enn fem tønner tårer. Jeg orker ikke å tenke på det» (MHBY-1, 177).

I løpet av ti års tjeneste som en Jesu Kristi apostel hadde Brigham Young lært Herrens veier. Det at han var villig til å arbeide hardt, være lydig, ofre og påta seg ansvar og hans evne til å motta og handle på Åndens tilskyndelser forberedte ham til å presidere over de siste-dagers-hellige, først som president for De tolvs quorum og etter desember 1847 som Kirkens president. Under hans usedvanlige ledelse, som strakte seg over ca. 33 år, lærte han de hellige hvordan de skulle bygge opp Sion i det vestlige Amerika og i sitt eget hjerte, sin familie og sitt ward. «Bror Joseph, profeten, har lagt grunnvollen til et stort verk, og vi vil bygge på den,» lovet han de hellige i august 1844. «Vi kan bygge opp et rike som verden aldri har sett maken til» (HC, 7:234). Hans urokkelige tro på Gud, hans plikttroskap, erfaring og humoristiske sans, hans kjærlighet til evangeliets lære og ordinanser og hans forståelse av prestedømmets orden og Kirkens organisasjon gjorde ham i stand til å lede de hellige til enhet i hjerte og sinn.

Han samler de hellige for å bygge opp Guds rike

President Brigham Young ledet de siste-dagers-helliges utvandring fra Nauvoo til Saltsjødalen i Rocky Mountains. Dette gjorde det mulig for de hellige å samle seg på en måte som ikke hadde vært mulig i Ohio, Missouri og Illinois. Da president Young så ut over Store Saltsjødalen 24. juli 1847, var han sikker på at han hadde funnet det tilfluktssted som Joseph Smith hadde forutsett for de hellige i vesten, og som han selv hadde sett i et syn som det rette sted. «Lysets ånd hvilte på meg og svevet over dalen, og jeg følte at de hellige ville finne beskyttelse og sikkerhet der,» skrev Brigham (MHBY-1, 564). Her kunne de hellige finne den nødvendige tid og plass til å etablere seg som et folk adskilt fra verden.

Innsamlingen i vest, som begynte med at president Young og pionerkompaniet kom dit i juli 1847, fortsatte i flere tiår. 80 000 hellige foretok den vanskelige reisen vestover før 1869, da jernbanen gjorde det lettere å reise. Selv etter det fortsatte de hellige å dra fra sine hjem og ofte sin familie for å samle seg i Sion. Deres geografiske forflytning symboliserte en åndelig forflytning bort fra verden. President Young sa at Gud hadde kalt de hellige «sammen fra jordens ytterste deler … for å bli ett av hjerte og sinn i alt vårt arbeid og all vår bestrebelse på å opprette Kristi åndelige og timelige rike på jorden, for å forberede Menneskesønnens komme i kraft og stor herlighet» (DNSW, 21. jan. 1868, 2). Han forventet og krevde ganske mye av sitt folk når det gjaldt å bygge opp Sion timelig og åndelig. De dro ikke bare til fjellenes topp, men ga også av sine midler for å hjelpe andre hellige å komme etter dem i innsamlingen.

Under president Youngs ledelse dro hellige fra Saltsjødalen for å kolonisere ca. 400 bosetninger i det vestlige Amerika. De arbeidet for å dyrke sin egen mat, lage sine egne klær og opprette lokal industri så de kunne bli økonomisk uavhengige. De lærte å stole på Herren og hverandre.

Ikke alle forretningsforetak som president Young fikk de hellige til å påta seg, ble vellykkede. Men økonomisk suksess var ikke det han var mest opptatt av. Til syvende og sist var han mindre opptatt av å skaffe avlinger og penger enn av å hjelpe sitt folk å bli et hellig folk. Han visste av erfaring at de ville vokse ved å arbeide hardt og påta seg ansvar. «Dette er et godt sted å gjøre folk til hellige,» sa han til en forsamling av medlemmer i Salt Lake City i 1856 (DNW, 10. sept. 1856, 5).

I flere år tjente Brigham Young området som ble kalt Deseret (som senere ble til delstaten Utah), som territoriets guvernør og leder for indianersaker. Med tiden ble han erstattet av føderalt utnevnte menn. Han forsøkte i mange år å løse konfliktene mellom de siste-dagers-hellige og USAs myndigheter i forbindelse med de helliges ønske om politisk uavhengighet. Han utholdt kritikk og latterliggjørelse fra prester, journalister, reformatorer og politikere som angrep ham og hans folk for deres religiøse oppfatning og deres sosiale, økonomiske og politiske fremgangsmåter. Men slike utfordringer forandret ikke hans klare forståelse av behovet for å «gjøre mennesker til hellige» og derved bygge opp Sion. President Young sa: «Jeg har sett de siste-dagers-helliges samfunn i et syn, og så dem organisert som én stor himmelsk familie, der hver enkelt utførte sine mange plikter på sitt arbeidsområde og arbeidet til alles beste og mer enn for individuell utvikling, og i dette har jeg sett den skjønneste orden som menneskets sinn kan tenke seg, og de største resultater når det gjelder oppbygging av Guds rike og utbredelse av rettferdighet på jorden» (DNSW, 21. jan. 1868, 2).

Oppbygging av Sion ved prestedømsordinanser og prestedømmets organisasjon

President Young var klar over at man ikke kunne bygge opp Sion kun ved hardt arbeid. Sion måtte ledes ved prestedømmet, som han visste var «Guds Sønns styreform» (DNW, 10. aug. 1864, 2). Han visste at de hellige kunne «bli ett av hjerte og sinn i alt … arbeid og all bestrebelse» (DNW, 10. aug. 1868, 2) kun etter en «ren og hellig styreform» (DNSW, 8. nov. 1870, 3). Han forkynte at Kirkens medlemmer kunne bli helliggjort kun ved å ta del i prestedømsordinanser, og prestedømsordinanser og prestedømmets organisasjon sto sentralt i hans undervisning og ledelse.

Fra 1844 til 1846 prioriterte president Young og De tolv ferdigstillelsen av Nauvoo tempel meget høyt. Begavelser og beseglinger ble utført der selv før bygningen sto ferdig. «Så stor iver har de hellige lagt for dagen for å motta ordinansene, og så opptatt har vi vært av å forrette dem for dem, at jeg har gått fullstendig opp i Herrens verk i templet natt og dag og ikke tatt meg tid til å sove mer enn gjennomsnittlig fire timer i døgnet, og jeg har gått hjem bare en gang i uken,» skrev president Young i sin dagbok (MHBY-2, 10). Mellom 10. desember 1845 og 7. februar 1846 mottok ca.
5 615 hellige begavelsens ordinans og utallige familier ble beseglet. Såvidt over ett år senere, tre dager etter ankomsten til Saltsjødalen, utpekte president Young en tomt der Salt Lake tempel skulle bygges. Det skulle stå midt i byen som et midtpunkt i de helliges liv. Det store templet, som det tok 40 år å bygge, ble ikke ferdig før etter president Youngs død, men han utpekte andre hellige steder der tempelbegavelsen og beseglingene kunne utføres for de levende mens de ventet på at templet skulle bli ferdig. Ved innvielsen av de underste etasjene i St. George tempel 1. januar 1877, noen måneder før hans død, talte president Young med stor styrke om å gjenoppta ordinansarbeidet for de døde: «Når jeg tenker på dette emne, ønsker jeg at en tordenrøst skal vekke folket. Kan fedrene frelses uten oss? Nei. Kan vi bli frelst uten dem? Nei» CMS, 39:119).

Tempelordinanser var avgjørende for å binde sammen generasjoner og la hellige sannheter gå i arv fra en generasjon til en annen. Siste-dagers-hellige født eller omvendt i siste halvpart av det 19. århundre opplevde ikke forfølgelsene i Missouri og husket ikke personlig profeten Joseph Smith. Etter hvert som tiden gikk, ville færre av dem engasjere seg i pionervirksomhet og kolonisering, men også de ville ha behov for å lære hellige sannheter om oppbygging av Sion. President Young oppmuntret til tiltak for å undervise Kirkens ungdom i evangeliet og arbeidet for å videreutvikle Kirkens organisasjon, og ga uttrykk for et ønske om å «oppdra en generasjon av menn og kvinner som vil elske og bevare sannhet og rettferdighet på jorden» (MFP, 2:288). Søndagsskoler på wardsplan for barn, som for første gang ble opprettet i 1849, begynte å arbeide enhetlig under et sentralt styre i 1867. På president Youngs anmodning, og med hans egne døtre som de første medlemmer, ble det i 1869 organisert foreninger for å styrke unge kvinner i deres forståelse av evangeliet og forpliktelse til å leve sparsommelig. I 1875 ble lignende foreninger dannet for å undervise unge menn og gi dem ledererfaring.

President Young var klar over at Sion ikke kunne bygges opp uten søstrene, og gjenopprettet Hjelpeforeningen i 1867 slik profeten Joseph Smith hadde organisert den i Nauvoo. Kvinnene hjalp biskopene å hjelpe de fattige og nødstedte, oppmuntret familier til å produsere det de trengte hjemme, underviste hverandre i evangeliet og førte tilsyn med undervisningen av yngre kvinner og barn.

Det siste året av sitt liv ordnet president Young prestedømsquorumene. Han delte og reorganiserte staver og økte antall staver fra åtte til 18. Han ledet organiseringen av eldstenes quorum og lærte opp eldstene i deres timelige og åndelige plikter. Han la vekt på wardet som den primære lokale enhet i Kirkens aktivitet, og utvidet biskopens rolle som wardets overhode. Medlemmer av De tolvs quorum som hadde presidert over lokale enheter, ble avløst fra disse stillingene så de kunne utføre sine kall som spesielle vitner for Jesus Kristus til nasjonene. Ved hans død 29. august 1877 var Kirken organisert slik som de fleste hellige kjenner den i dag.

President Youngs engasjement for å bygge opp Sion ved kolonisering, økonomisk utvikling, hellige tempelordinanser og organisering av prestedømmet finner vi i alle hans prekener. Ingen enkelt tale kunne fange allsidigheten i hans visjon. «Jeg har bare berørt litt av den store evangeliske forkynnelse,» sa han på slutten av en tale CMSS, 15:49). Han mente at evangeliets fylde bare kunne forkynnes litt om gangen, linje på linje. «Guds Sønns evangelium,» sa han, «… er fra evighet til evighet. Når sinnets synsfelt åpnes, kan man se en stor del av det, men man ser det på samme måte som en taler ser ansiktene i en forsamling. Ved å se på og tale til alle hver for seg og ville bli godt kjent med dem, ville bare det å bruke fem minutter på hver ta for mye tid, det ville vanskelig kunne gjøres. Slik er det med oppfatningen av evigheten. Vi kan se og forstå, men det er vanskelig å forklare» (DNW, 26. okt. 1854, 2). Ved sin undervisning og sitt lederskap forsøkte Brigham Young alltid å hjelpe de hellige både å se og forstå de evige sannheter i evangeliet.

Brigham Youngs liv var konsentrert om å undervise i evangeliet og bygge opp og oppholde Guds rike. «Himmelens rike kommer i første rekke hos oss,» sa han til de hellige (DNW, 27. juli 1864, 2).

Det lederskap som president Young utviste, er kanskje blitt best beskrevet av apostlene som virket under ham da han døde: «I de 33 år han har presidert over Kirken, siden profeten Joseph led martyrdøden, har hans knær aldri vært ustøe, hans hender aldri skjelvet, han har aldri vaklet eller fryktet. Uansett hvor truende omgivelsene eller utsiktene har vært, har han aldri vært forferdet, men i alle slike situasjoner har han utvist en så rolig tillit og tro og ytret så oppmuntrende ord at det har trøstet og oppholdt hele folket og fremkalt deres kjærlighet og beundring. Men Herren har ikke bare velsignet ham med mot, men begavet ham med stor visdom. Når hans råd har blitt fulgt, har de følt til frelse, og som organisator og leder står ingen over ham…

Herren har kronet hans arbeid med bemerkelsesverdig fremgang, han har hedret og oppfylt hans ord, og de som har fulgt hans råd, har han velsignet og oppholdt. Den tid vil komme da hans tid som president for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige vil bli omtalt som en tid da vidunderlige ting skjedde» (MFP, 2:298).

Studieforslag

Hvordan fikk Brigham Young vite at Kirken var sann?
Hvordan hjalp Brigham Youngs villighet til å være lydig og ofre ham å bygge opp og forsvare Guds rike?
Hva kan medlemmer av Kirken i dag lære av Brigham Youngs konstante støtte til profeten Joseph Smith?
Kan du nevne noen av hendelsene i Brigham Youngs liv som forberedte ham til å presidere over Kirken? Hvordan forbereder Herren hver enkelt av oss til å virke i Guds rike?
Hva sa president Young var det konkrete formål med innsamlingen av de hellige? På hvilke måter bygget president Young opp Guds rike?
Hva sa Brigham Young er «Guds Sønns styreform»? Hvordan foredlet president Young sitt prestedømme?
Hva kreves for å «oppdra en generasjon av menn og kvinner som vil elske og bevare sannhet og rettferdighet på jorden»? Hva gjorde Brigham Young for å oppnå dette? Hvorfor er dette så viktig i dag?
Hvordan hjalp president Young de hellige å se og forstå evangeliets evige sannheter? Hvorfor føler du at det vil være til nytte for deg å studere og grunne på Brigham Youngs læresetninger de neste to årene?

President Brigham Young — President Young ca. 1847-50. «Jeg ønsket å tordne og rope ut evangeliet for nasjonene. Det brente i mine ben som en innestengt ild. … Ingenting ville tilfredsstille meg uten det å rope ut i verden hva Herren gjør i de siste dager» (*DNW*, 25. aug. 1854, 1).

pioneers crossing river — En kunstners fremstilling av hvordan de hellige dro over den tilfrosne Mississippi-elven under utvandringen fra Nauvoo i Illinois i februar 1846.