Kapittel 34

Styrk de hellige ved Åndens gaver

Som ung mann søkte Brigham Young oppriktig etter en religion der alle evangeliets gaver ble tilkjennegitt slik som nedtegnet i Det nye testamente. Før han ble døpt, fikk han et mektig vitnesbyrd om Kirken da Den hellige ånd opplyste hans forstand (se DNW, 9. feb. 1854, 4). Under sitt første møte med Joseph Smith i Kirtland ble Brigham Young velsignet med tungemålsgaven (se MHBY-1, 4-5). Selv om dette var en sjelden anledning i hans liv, frydet han seg alltid over de forskjellige åndelige gaver som ble utøst over ham og de siste-dagers-hellige. «Hvis vi har Frelserens religion, er vi berettiget til velsignelsene nøyaktig slik som de var i fordums tid. Det var ikke det at alle fikk syner, ikke at alle fikk drømmer, ikke at alle hadde tungemålsgaven eller den gave å tolke tunger, men enhver fikk etter sin evne og giverens velsignelse (DNW, 27. feb. 1856, 3).

Brigham Youngs læresetninger

Herren gir Åndens gaver for å styrke og velsigne oss, våre familier og Kirken

Evangeliets gaver gis for å styrke den troendes tro (DBY, 161).

Vi blir spurt om tro følger den som tror i vår tid som fordum. Vi svarer ja på det. Blinde ser, lamme løper, døve hører, profetiens gave tilkjennegis, og det gjør også helbredelsens gave, åpenbaringens gave, tungemålsgaven og tydning av tungemål. Jesus sa at disse tegn skulle følge dem som tror [se Markus 16:17]. Hans kirke og rike har alltid disse tegn som følger den som tror, til enhver tid når den sanne kirke finnes (DNSW, 19. mai 1868, 1).

Jeg har allerede sagt at Kristus i sin kirke satte apostler og profeter. Han satte også i sin kirke evangelister, hyrder og lærere, og dessuten Åndens gaver, som forskjellige tungemål, helbredelse av syke, skjelning av ånder og forskjellige andre gaver. Nå vil jeg spørre hele verden hvem som har fått åpenbaring om at Herren har opphevet disse embeder og gaver i sin kirke. Jeg har det ikke. Jeg har fått åpenbaring om at de skal være med i Kirken og at det ikke finnes noen [sannl kirke uten dem (DBY, 136).

La oss tenke oss at dere retter dere etter evangeliets ordinanser og ikke taler i tunger i dag, se bort fra det. La oss tenke oss at dere ikke har profetiens ånd uansett. La oss tenke oss at dere ikke får noen bestemt gave som ledsages av et veldig stormvær, som på pinsedagen. Det er ikke noe spesielt behov for at dere skulle det. På pinsedagen var det spesielt behov for det, det var en spesielt vanskelig tid. En eller annen spesiell og mektig tilkjennegivelse av Den allmektiges makt var nødvendig for å åpne folkets øyne og la dem få vite at Jesus har betalt vår gjeld og at de faktisk hadde korsfestet ham som, ved sin død, var blitt verdens Frelser. Dette måtte til på den tiden for å overbevise folket (DBY, 161-62).

Tro. Når man tror på evangeliets prinsipper og får tro, som er en Guds gave, legger han til mer tro og legger tro til tro. Han gir sine skapninger tro som en gave, men hans skapninger har i seg det privilegium å kunne tro at evangeliet er sant eller falskt (DBY, 154).

Helbredelsens gave. Jeg er her for å vitne om hundrevis av tilfeller da menn, kvinner og barn har blitt helbredet ved Guds kraft ved håndspåleggelse, og jeg har sett mange bli oppreist fra dødens port og bragt tilbake fra evighetens terskel. Noen ånder hadde faktisk forlatt sitt legeme og kom tilbake. Jeg vitner om at jeg har sett syke bli helbredet ved håndspåleggelse, ifølge Frelserens løfte (DBY, 162).

Når jeg legger hendene på syke, forventer jeg at Guds helbredende kraft og innflytelse skal gå gjennom meg til pasienten, og sykdommen vike. Jeg sier ikke at jeg helbreder alle jeg legger mine hender på, men mange har blitt helbredet når jeg har salvet dem (DBY, 162).

Når vi er beredt, når vi er hellige kar for Herren, kan en strøm av kraft fra Den allmektige gå gjennom tabernaklet til den som gir velsignelsen, til pasientens organisme, og den syke blir helbredet. Hodepinen, feberen eller en annen sykdom må vike (DBY, 162).

Jeg blir stadig sendt bud på, selv om jeg bare går av og til, for det er et privilegium for enhver far som er eldste i Israel, å ha tro til å helbrede sin familie, på samme måte som det er mitt privilegium å ha tro til å helbrede min familie, og hvis han ikke gjør det, lever han ikke opp til sitt privilegium. Han kunne like gjerne be meg hogge veden for ham og forsørge hans familie, for hvis han hadde tro selv, ville han ha spart meg for umaken med å forlate andre plikter for å etterkomme hans anmodning (DBY, 163).

Hvis vi er syke og ber Herren helbrede oss og gjøre alt som må gjøres, forstår jeg frelsens evangelium slik at jeg like godt kunne ha bedt Herren om å få hveten og maisen til å vokse uten at jeg pløyer jorden og sår kornet. Jeg synes det må være konsekvent at jeg bruker alle hjelpemidler som kommer innenfor rekkevidden av min kunnskap, og i Jesu Kristi navn ber min Fader i himmelen helliggjøre anvendelsen av dem til å helbrede mitt legeme (DBY, 163).

Men la oss tenke oss at vi var på tur i fjellet, … og et par stykker ble syke, uten at vi hadde noe som helst slags helbredende medisin innen rekkevidde. Hva skulle vi gjøre? Min tro sier meg, be Den allmektige Gud … helbrede de syke. Dette er vårt privilegium når vi er i den stilling at vi ikke kan få tak i noe å hjelpe oss med. Da kan Herren og hans tjenere gjøre alt. Men det er min plikt å gjøre noe når det står i min makt (DBY, 163).

Vi legger våre hender på de syke og ønsker at de skal bli helbredet og ber Herren helbrede dem, men vi kan ikke alltid si at han vil gjøre det (DBY, 162).

Profeti, åpenbaring og kunnskap. Enhver mann og kvinne kan være åpenbarer og ha Jesu vitnesbyrd, som er profetordets ånd, og forutse Guds sinn og vilje angående dem, sky det onde og velge det som er godt (DBY, 131).

Jeg vet at hvis man følger Jesu Kristi og hans apostlers læresetninger, som er nedtegnet i Det nye testamente, vil enhver mann og kvinne komme i besittelse av Den hellige ånd… De vil kjenne ting som er, som vil bli og som har vætt. De vil forstå ting i himmelen, ting på jorden og ting under jorden, ting i tid og ting i evigheten, i henhold til sine forskjellige kall og evner [se L&p 88:78-79] (DBY, 161).

Søk med flid å kjenne Guds vilje. Hvordan kan dere kjenne den? I saker som gjelder dere selv som enkeltpersoner, kan dere få kunnskapen direkte fra Herren, men i saker som gjelder offentlige saker [eller Kirken], finner vi ut hans vilje gjennom den riktige kanal, og den kan bli gjort kjent ved de generelle råd som gis dere fra den riktige kilde (DBY, 136).

Hvis Den allmektige Herre skulle åpenbare for en høyprest, eller for noen annen enn overhodet, ting som er sanne eller som har vært og vil bli, og vise ham dette folks fremtid om 25 år, eller en ny læresetning som om fem, ti eller tyve år fra da vil bli denne kirkes og dette rikes lære, men som ennå ikke er blitt åpenbart til dette folk, og åpenbare det til ham ved den samme ånd, det samme sendebud, den samme røst, den samme kraft som ga åpenbaringer til Joseph mens han levde, ville det være til velsignelse for vedkommende høyprest eller person. Men han må sjelden røpe det for en annen person på jordens overflate før Gud åpenbarer det gjennom den riktige kilde så det tilhører folket i sin alminnelighet. Når dere derfor hører eldster si at Gud ikke åpenbarer gjennom Kirkens profet det de vet, og forteller vidunderlige ting, kan dere i alminnelighet være sikker på, som en sannhet fra Gud, at åpenbaringen de har hatt, kommer fra djevelen, ikke fra Gud. Hadde de fått det fra den riktige kilde, ville den samme kilde som åpenbarte det for dem, ha vist dem at de måtte holde det de fikk åpenbart for seg selv, og de ville sjelden hatt noe ønske om å røpe det for noen annen (DBY, 338).

Andre gaver. Den gave å se med sine naturlige øyne er like mye en gave som tungemålsgaven. Herren ga denne gaven, og vi kan gjøre som vi ønsker når det gjelder å se. Vi kan bruke synet til Guds ære eller til ødeleggelse for oss selv.

Den gave å kommunisere med hverandre er en Guds gave, like mye som profetiens gave, den gave å skjelne ånder, tungemålsgaven, helbredelsens gave eller en hvilken som helst annen gave, selv om syn, smak og tale er så vanlige gaver at de ikke blir sett på som like store mirakler som de gaver som nevnes i evangeliet.

Vi kan bruke disse gavene og enhver annen gave Gud har gitt oss, til Guds pris og ære, til å tjene ham, eller vi kan bruke dem til å vanære ham og hans sak… Disse prinsippene er riktige med hensyn til de gaver vi får i den bestemte hensikt at vi skal bruke dem så vi kan holde ut og bli opphøyet, og at vår organiserte sjel ikke skal ta slutt, men vare i all evighet.

Ved omhyggelig anvendelse av de gaver vi har fått, kan vi sikre oss oppstandelse av disse legemer som vi nå har, som våre ånder bor i, og når de har oppstått, vil de ble renset og helliggjort, og da vil de vare i all evighet (DNW, 27. aug. 1856, 2).

Mirakler styrker og bekrefter troen til dem som elsker Gud og tjener ham

Mirakler, eller disse ualminnelige tilkjennegivelser av Guds kraft, er ikke for den som ikke tror. De skal trøste de hellige og styrke og bekrefte troen til dem som elsker, frykter og tjener Gud, og er ikke for utenforstående (DBY, 341).

Dere har fått den tanke fra meg at det ikke er miraklene som utføres for en persons øyne, som overbeviser ham om at det er en Gud og en djevel, men hvis Gud ønsker at en person skal helbrede syke, kan vedkommende gjøre det. Men er det for å overbevise de ugudelige om at den som utfører handlingen er sendt av Gud? Nei, det er en velsignelse til de hellige, og de ugudelige har ikke noe med det å gjøre. Det er ikke deres sak å høre om det. Det er beregnet på de hellige. Det er spesielt til beste for dem, og dem alene (DBY, 340).

Evangeliets plan er slik uttenkt at et mirakel for å få folk til å tro bare ville bli til fordømmelse for dem. Når dere hører folk fortelle hva de har sett - at de har sett store og mektige mirakler utført og at de ikke kunne unngå å tro på dem, så husk at «onde ånder tror det - og skjelver», fordi de ikke kan unngå det [se Jakobs brev 2:19]. Når den gode hyrdes røst høres, tror de ærlige av hjertet og tar imot det. Det er godt å smake med sin indre sans, å se med sitt indre blikk og nyte med sansene til den evig-levende ånd. Ingen som ikke er en horkar [se Matteus 12:39], pengegrisk, avgudsdyrker eller baktaler, vil noen gang kreve et mirakel. Med andre ord, intet godt og ærlig menneske vil noen gang gjøre det (DBY, 340).

Mennesker som hevder å ha sett det meste, visst og forstått det meste, i denne kirke, og som har vitnet i store forsamlingers nærvær, i Israels Guds navn, om at de har sett Jesus osv., har vært nettopp de menn som har forlatt dette rike, før andre som måtte leve ved tro [se Alma 32:21] (DBY, 342).

Alle Guds forsyn er et mirakel for menneskeslekten før de forstår dem. Det finnes ingen mirakler, uten for dem som er uvitende. Et mirakel antas å være et resultat uten en årsak, men noe slikt finnes ikke. Hvert eneste resultat vi ser, har en årsak, og hvis vi ser et resultat uten å forstå årsaken, kaller vi det er mirakel (DBY, 339).

Det er naturlig for meg å tro at jeg, hvis jeg pløyer jorden og sår hvete, når tiden er inne, vil få en hveteavling. Dette er det naturlige resultat. Nøyaktig slik var det med de mirakler Jesus utførte på jorden. I bryllupet i Kana i Galilea [se Johannes 2:1-11], da de hadde drukket all vinen, gikk de til Frelseren og spurte ham hva de skulle gjøre. Han ba dem fylle karene med vann, og etter å ha gjort det, øste de opp av dette vannet og oppdaget at det var vin. Jeg tror at det virkelig var vin. Jeg tror ikke det ble gjort etter samme prinsipp som slike ting gjøres i dag av onde mennesker, som ved hjelp av det de kaller psykologi, elektrobiologi, hypnose osv. påvirker mennesker og får dem til å tro at vann er vin, og andre ting av samme slag. Frelseren gjorde vann til vin. Han visste hvordan han skulle sammenkalle de nødvendige elementer for å fylle vannet med vinens egenskaper. Elementene er rundt oss overalt. Vi spiser, drikker og puster i dem, og Jesus, som forsto prosessen med å sammenkalle dem, utførte ikke noe mirakel annet enn for dem som var uvitende om denne prosessen. Det var det samme med kvinnen som ble helbredet ved å berøre kanten av hans kappe [se Matteus 9:20-22], Hun ble helbredet ved tro, men det var ikke noe mirakel for Jesus. Han forsto prosessen, og selv om folkemengden presset ham foran og bak og på begge sider så han knapt kom seg gjennom den, merket han i samme øyeblikk som hun rørte ved ham, at det gikk kraft ut fra ham og spurte hvem som rørte ved ham. Dette var ikke noe mirakel for ham. Han hadde livets og dødens krefter i sin makt. Han hadde makt til å sette sitt liv til og makt til å ta det igjen [se Johannes 10:17-18]. Det er dette han sier, og vi må tro dette hvis vi tror på Frelserens historie og apostlenes ord som er nedtegnet i Det nye testamente. Jesus hadde denne makt i og av seg selv. Faderen lot den gå i arv til ham. Dette var hans arv, og han hadde makt til å sette sitt liv til og ta det igjen. Han hadde livets kraft i seg, og når han sa «lev» til noen, levde de (DBY, 340-41).

Hvis vi har tro til å føle at vi har liv og død i vår makt, kan vi si til sykdom: «Jeg irettesetter deg i Jesu navn, og la liv og helse komme inn i dette menneskes system fra Gud for å motvirke denne sykdommen», og vår tro vil få dette til å skje ved håndspåleggelsen hvorved man forretter ordinansen i det hellige evangelium (.DBY, 342).

Den hellige ånd åpenbarer rikets mysterier for dem som søker de beste gaver og holder budene

Hva er et mysterium? Vi vet ikke. Det ligger utenfor vår fatteevne. Når vi snakker om mysterium, snakker vi om evig dunkelhet, for det som er kjent, opphører med å være et mysterium, og alt som er kjent, kan vi få vite mens vi går fremover på vår intelligensskala. Det som for evig er utenfor fatteevnen til all vår intelligens, er mysterier (DBY, 338-39).

Hvis vi gransket emnet nøye, ville vi finne ut at en meget liten del av det som hører riket til, i det hele tatt har blitt åpenbart, selv for disiplene. Hadde vi vært beredt til å se på rikets mysterier slik som de er for Gud, ville vi vite at bare en meget liten del av dem er blitt gitt her og der. Ved sin Ånd har Gud åpenbart mange ting for sitt folk, men i nesten alle tilfeller har han straks lukket synet for minnet. Han vil la sine tjenere se på evige ting et øyeblikk, men synet blir straks avsluttet og de etterlates slik de var, for at de kan lære å handle ved tro, eller som apostelen sier det, ikke vandre ved beskuelse, men i tro [se 2. Kor. 5:7] (DBY, 339).

Like raskt som du viser Gud at du er verdig til å motta mysteriene om himmelens rike, hvis du vil kalle dem mysterier, - at du er full av tillit til Gud - at du aldri vil røpe noe som Gud forteller deg - at du aldri vil åpenbare for din nabo noe som ikke bør åpenbares, like raskt som du forbereder deg til å bli betrodd det som hører Gud til, er det en evighet av dem som han kan gi deg [se Alma 26:22] (DBY, 93).

Nå, brødre, forkynn det som vi i sannhet tror, og når vi kommer til lærdomspunkter som vi ikke kjenner, selv om vi har god grunn til å tro på dem, [selv] om vår filosofi lærer oss at de er sanne, gå dem forbi og forkynn dem kun for mennesker som vi kjenner (DBY, 338).

Hvis de bare vil leve opp til det, er det allerede blitt forkynt nok for brødrene som har bodd her i årevis, til å berede dem til å gå inn gjennom den trange port og inn i det nye Jerusalem og være beredt til å ha samfunn med de hellige engler (DBY, 339).

Dette er Guds rikes mysterier på jorden, å vite hvordan vi skal rense og helliggjøre våre kjærlige følelser, jorden som vi står på, luften vi puster inn, vannet vi drikker, husene vi bor i og byene vi bygger, så fremmede som kommer inn i vårt land kan føle en hellig innflytelse og erkjenne en kraft som er fremmed for dem (DBY, 339).

Hvis dere sier at dere ønsker mysterier, bud og åpenbaringer, svarer jeg at det knapt går en sabbat, for dere som kommer hit, uten at dere får Jesu Kristi åpenbaringer utøst over dere som vann på jorden (DBY, 343).

Studieforslag

Herren gir Åndens gaver for å styrke og velsigne oss, våre familier og Kirken

• Hva er Åndens gaver? Hvorfor er det viktig at de finnes i Jesu Kristi gjenopprettede kirke? (Se også 1. Korinterbrev 12:4-11, L&p 46:10-26).

• Hvordan kan vi vite når Åndens gaver tilkjennegis i vårt liv? Hvordan kan vi bruke dem til å velsigne andre?

• Hvem er ansvarlig for å skjelne åndelige gaver og bruke dem i Kirken? (Se også L&p 46:27, 107:18.) Hvordan er bruken av åndelige gaver i et kall i Kirken forskjellig fra bruk av disse gaver i en personlig sammenheng eller i familien?

Mirakler styrker og bekrefter troen til dem som elsker Gud og tjener ham

• Hva er mirakler? Hva er formålet med dem?

• Hva vil det si å høre «den gode hyrdes røst» og «nyte med sansene til den eviglevende ånd»? Hvordan kan mirakler bekrefte vår tro og vårt vitnesbyrd? Hvorfor er Åndens hvisken mer overbevisende enn iøynefallende oppvisning av makt? Hvordan kan vi være mer oppmerksomme på alle mirakler i vårt liv? (Se også 2. Nephi 27:23, Ether 12:12.)

Den hellige ånd åpenbarer rikets mysterier for dem som søker de beste gaver og holder budene

• Hvorfor sier president Young at Gud åpenbarer «en meget liten del av det som hører riket til»? (Se også L&p 78:17-18.)

• Hvordan kan vi vise oss «verdig til å motta mysteriene»? (Se også L&p 76:5-10.)

• Hva sier president Young er Guds rikes mysterier? (Se også L&p 84:19-22.) Hvordan kan noe som er et mysterium for en person, være en enkel og grei sannhet for en annen? Hvorfor er det av og til fristende å spekulere over ting vi ikke vet?

• President Young sa: «[Det går knapt] en sabbat … uten at dere får Jesu Kristi åpenbaringer utøst over dere som vann på jorden.» Hvordan kan vi forberede oss selv til å få disse åpenbaringene likesom vi tar nadverden og helligholder sabbatsdagen?

Leirer med fattige mennesker ble opprettet ved Mississippi-elven rett overfor Nauvoo i 1847, som vist på dette maleriet. De fattige ble reddet da Herren fikk vaktler til å falle ned fra himmelen for å gi dem mat.