Læresetninger fra Kirkens presidenter
Kapittel 20: Kirkens organisasjon og styre

Kapittel 20

Kirkens organisasjon og styre

I sitt 77. år organiserte president Young prestedømmet for å gi tydeligere ledelse i dets arbeid, for å forene de hellige og for å samle Israels får og dra omsorg for dem. President Youngs assisterende rådgiver, eldste George Q. Cannon, talte godt om virkningen av hans siste store prosjekt. Han sa at president Young «satteprestedømmet i orden som det aldri har vært siden Kirken ble organisert på jorden. Han definerte pliktene til apostlene, … syttiene, … høyprestene, … eldstene, … det lavere prestedømme, klart og tydelig og med kraft - Guds kraft - på en måte som er nedtegnet i så umiskjennelige ord at ingen som Guds ånd hviler på, trenger å ta feil» (CHC, 5:507).

Brigham Youngs læresetninger

Gud åpenbarer sin vilje til Kirken gjennom Kirkens president

!N[år lærepunkter som gjelder fremgangen til og videre oppbygging av Guds rike på jorden og åpenbaringen av hans sinn og vilje, skal fremlegges, bruker han bare én munn til å gjøre sin vilje kjent for sitt folk. Når Herren ønsker å gi en åpenbaring til sitt folk, når han ønsker å åpenbare nye lærepunkter for dem eller refse dem, vil han gjøre det gjennom mannen han har utpekt til dette embede og kall. De øvrige embeder og kall i Kirken er hjelpemidler og styring til oppbyggelse av Kirkens legeme og fullkommengjørelse av de hellige, osv. Enhver president, biskop, eldste, prest, lærer, diakon og ethvert medlem står i sin orden og forretter i sitt kall og embede i prestedømmet som forkynnere av livets ord som hyrder som våker over deler og avdelinger av Guds hjord i hele verden, og som medhjelpere som skal styrke presidentskapet for hele Kirken (DBY, 137).

Det å ha og bevare evangeliets ånd, samle Israel, forløse Sion og frelse verden er det som først og fremst må ivaretas, og det skulle være hjertets fremste ønske hos Det første presidentskap, Israels eldster og alle embedsmenn i Guds kirke og rike (DBY, 137).

Ved bedømmelse av alt som angår læren, for å gjøre en avgjørelse gyldig, er det nødvendig å oppnå enstemmighet, tro og besluttsomhet. I egenskap av quorum må de tre første presidenter tale med én røst. De tolv apostler må tale med én røst for å få en rettferdig avgjørelse i alle saker som måtte komme frem for dem, som dere kan lese i Lære og pakter. Hver gang disse quorum kommer med en enstemmig erklæring, kan man godta det som sant [se L&p 107:27]. La eldstene samle seg, sanne og trofaste, og når de er enige i en hvilken som helst sak, kan man vite at det er sant (DBY, 133).

Den allmektige Herre leder denne kirke, og han vil aldri tillate at dere blir ført vill hvis dere gjør deres plikt. Dere kan gå hjem og sove søtt som et spebarn i sin mors armer med hensyn til enhver fare for at deres ledere skal lede dere vill, for hvis de skulle forsøke å gjøre det, ville Herren raskt feie dem bort fra jorden. Deres ledere forsøker å etterleve sin religion så langt som de er i stand til å gjøre det (DBY, 137).

De tolv apostler har prestedømsnøklene til å bygge opp Guds rike i verden

Nøklene henhørende til det evige prestedømme, som er etter Guds Sønns orden, er innbefattet i en apostels kall. Hele prestedømmet, alle nøklene, alle gavene, hele begavelsen og alt som skal forberede oss til å kunne komme tilbake til Faderen og Sønnens nærhet, er innbefattet i apostelembedet (MS, 15:489).

Etter at vi kom tilbake fra Missouri sang min bror Joseph Young og jeg etter å ha forkynt på et møte, og etter møtet sa bror Joseph Smith: «Kom og gå ned til mitt hus sammen med meg.» Vi gikk og sang for ham lenge, og snakket med ham. Deretter snakket han om emnet De tolv og De sytti for første gang som jeg noen gang tenkte på det. Han sa: «Brødre, jeg skal kalle tolv apostler. Jeg tror vi skal komme sammen litt senere og velge tolv apostler og velge ut et quoaim av sytti blant dem som har vært oppe i Sion…» Sist i januar eller i februar 1835 … hadde vi våre møter fra dag til dag, og bror Joseph kalte tolv apostler [14. februar] (DBY, 141-42).

En apostels kall er å bygge opp Guds rike i hele verden. Det er apostelen som har nøklene til denne kraft, og ingen annen. Hvis en apostel foredler sitt kall, er han Herrens ord til sitt folk hele tiden (DBY, 139).

Jeg har forsøkt å vise dere, brødre, så kortfattet som mulig, prestedømmets orden. Når en mann ordineres til apostel, er hans prestedømme uten dagers begynnelse og livs ende, som Melkisedeks prestedømme, for det var hans prestedømme som ble omtalt på denne måten og ikke mannen (DBY, 141).

Det er De tolv apostlers plikt og privilegium å ha Den hellige ånd som sin stadige ledsager og alltid leve i åpenbaringens ånd, å kjenne sin plikt og forstå sitt kall. Dette er også Kirkens første presidentskaps plikt og privilegium (DBY, 139-40).

En Herre Jesu Kristi apostel har Det hellige prestedømmes nøkler og dets kraft besegles på hans hode, og ved dette bemyndiges han til å forkynne sannheten for folket, og hvis de tar imot den, godt. Hvis ikke, er synden på deres egne hoder (DBY, 136).

Det lavere prestedømme, kan dere da merke dere, kommer innenfor rammen [myndighetsområdet] til apostelembedet, for en mann som har det, har rett til å handle eller forrette som høyprest, som høyrådsmedlem, som patriark, som biskop, eldste, prest, lærer og diakon, og i alle andre embeder og kall som finnes i Kirken, fra det første til det siste, når plikten krever det (DBY, 140).

Dere leser i åpenbaringen hentydet til at da De tolv ble kalt og ordinert, hadde de den samme makt og myndighet som de tre Første presidenter, og når dere leser videre, finner dere at det nødvendigvis må være tillegg og hjelp som kommer fra dette prestedømme [se L&p 107:22-26]. De sytti har den samme makt og myndighet. [De får delegert myndighet ved oppdrag de får for å] opprette, bygge opp, regulere, ordinere og ordne Guds rike i all sin fullkommenhet på jorden. Vi har et quorum av høyprester, og det er svært mange av dem. De er en lokal gruppe - de virker på hjemstedet, men syttiene reiser og forkynner. Det samme gjør høyprestene, når de blir kalt på. De har nøyaktig det samme prestedømme som syttiene og De tolv og Det første presidentskap har, men er de ordinert til all myndighet, all kraft og alle nøkler i dette prestedømme? Nei, det er de ikke. De er fremdeles Guds høyprester, og hvis de foredler sine prestedøms[kall], vil de på et eller annet tidspunkt få all den myndighet og makt som det er mulig for mennesker å få (DBY, 140).

En biskops embede tilhører Det aronske prestedømme og har myndighet til å forrette i timelige og åndelige ting

Den [presiderende] biskops embede tilhører det lavere [aronske] prestedømme. Han er den høyeste embedsmann i Det aronske prestedømme, og har … englers betjening, hvis han har tro og lever slik at han kan få og nyte godt av de velsignelser Aron hadde (DBY, 143).

En biskop har sitt kall og sin plikt i Kirken hele tiden. Han er ikke kalt til å reise rundt for å forkynne, men er hjemme. Han er ikke ute i verden, men er sammen med de hellige (DBY, 144).

Biskopene skulle være et fullkomment eksempel for sine ward i alle ting (DBY, 144).

Hvis en biskop vil handle opp til omfanget av sitt kall og embede og foredle det, vil det ikke være en eneste person i hans ward som ikke har et kall til det felles beste. Han vil sørge for at alle lever som de skulle og vandrer ydmykt med sin Gud. Det vil ikke være en eneste person i hans ward som han ikke kjenner, og han vil være kjent med deres omstendigheter, adferd og følelse [se 1. Timoteus 3:1-4] (DBY, 145).

Biskopene skulle sette dem de har tillit til, dem som de vet er ærlige, til å være vaktmenn på tårnet og la dem finne ut hvem som lider (DBY, 145).

La hver biskop trofast ta seg av sitt ward og påse at hver mann og kvinne har en god og innbringende jobb som utføres trofast, og at de syke og gamle blir tatt skikkelig vare på så ingen lider. La hver biskop være en kjærlig og overbærende far for sitt ward, som har et ord til trøst og oppmuntring her, et ord til råd og veiledning der og et refsende ord på et annet sted, når det trenges, uten å være partisk, men med visdom dømme mellom menneskene, ta seg av alle og oppriktig søke alles velferd, våke over Guds hjord med en sann hyrdes øye, så ikke ulver og hunder kan komme inn i hjorden for å splitte den (DBY, 144-45).

Jeg sier til biskopen, … dette er din oppgave og ditt kall. La det ikke være ett sted hvor de hellige i ditt ward bor som du ikke er informert om (DBY, 146).

Biskopene skulle, gjennom sine lærere, påse at alle familier i deres ward som er i stand til det, gir det de naturlig ville spise på fastedagen til de fattige (DBY, 145).

Disiplinering i Kirken kan hjelpe folk å vende tilbake til rettferdighet

Vi vil aldri bli gitt myndighetsnøkler for å være herskere før vi vil herske på samme måte som Gud ville gjort hvis han selv hadde vært her (DBY, 146).

Men himmelens rike vil, når det er organisert på jorden, ha alle embedsmenn, lover og ordinanser som er nødvendige for å håndtere dem som er uregjerlige eller som overtrer dets lover, og til å lede dem som ønsker å gjøre rett, men ikke helt greier å leve opp til det, og alle disse krefter og myndigheter finnes i dette folks midte (DBY, 146).

Biskoper, har dere noen saker? Har brødrene i deres ward følelser imot hverandre? «Ja.» Hva skulle de gjøre i slike tilfeller? De skulle følge de fastlagte regler og straks forsone seg med sine brødre. Jeg tror det kan vises at de aller fleste problemer brødre imellom oppstår av misforståelser, og ikke ondsinnethet og et ondt hjerte, og istedenfor å snakke med hverandre om saken i en god ånd, strider de mot hverandre til det oppstår en virkelig feil og de har bragt en synd over seg. Når vi har gjort godt 99 ganger og så gjør noe ondt, hvor vanlig er det ikke da, mine brødre og søstre, å se på det ene onde hele dagen lang og aldri tenke på det gode. Før vi dømmer hverandre, skulle vi se på hjertets hensikt, og hvis den er ond, irettesetter man vedkommende og foretar seg noe for å få ham til å bli rettskaffen igjen (DBY, 149-50).

Jeg vil gjerne se høyrådet, biskopene og alle dommere fylt med Den hellige ånds kraft, så de, når en person kommer frem for dem, kan lese og forstå vedkommende og være i stand til å avgjøre en sak raskt og rettferdig… Jeg vil gjerne at biskopene og andre embedsmenn skal ha tilstrekkelig kraft og visdom fra Gud til å gjøre dem fullstendig oppmerksomme på de faktiske forhold i en hver sak som måtte bli bragt frem for dem (DBY, 133).

Dere kan, billedlig talt, slå en eldste over hodet med en klubbe uten at han oppfatter noe annet enn at dere har gitt ham et strå dyppet i sirup til å suge på. Det finnes andre som, hvis dere sier et ord til dem eller tar et strå og pisker dem med, blir helt sønderknust. De er så fintfølende som et lite barn og smelter som voks for en flamme. Dere må ikke tukte dem hardt. Dere må tukte dem etter hvilken ånd de har. Noen kan dere kanskje snakke med hele dagen, og de vet ikke hva dere snakker om. Det er så stor forskjell. Behandle folk etter som de er (DBY, 150).

Når dere irettesettes av hverandre - når brødre møter deg og sier: «Dette er galt hos deg», skulle dere ta velvillig imot det og takke for irettesettelsen og åpent erkjenne det gale og innrømme at dere ofte kan gjøre noe galt uten å vite det, og si: «Jeg ønsker at dere skal opplyse mitt sinn, ta meg ved hånden og la oss gå hånd i hånd og styrke og oppholde hverandre.» Hva, i deres svakheter? Ja. Venter dere å se et fullkomment menneske? Ikke mens dere er her (DBY, 150).

La meg si til brødrene og søstrene at når dere tuktes av hvem som helst av deres ledere, må dere aldri se på det som at fienden gjør det, men alltid ta det som en godhet fra en venns hånd, og ikke som fra en fiende. Hvis deres presidenter var deres fiender, ville de overlatt dere til dere selv med deres feil. Hvis Herren elsker dere, vil dere bli tuktet [se Hebreerbrevet 12:6]. Ta imot det med glede (DBY, 133).

Studieforslag

Gud åpenbarer sin vilje til Kirken gjennom Kirkens president

  • Hvordan bruker Herren Kirkens president og Det første presidentskap og De tolv apostlers quorum til å lede Kirken? Hvordan blir de hjulpet av ledere som har andre embeder i Kirken? (Se også L&p 107:21-38, 132:7).

  • Hvorfor kan vi ha fullstendig tro på og tillit til Kirkens presiderende quorum? (Se også L&p 107:27.)

  • Hvorfor vil ikke Herren tillate profeten å lede Kirken vill? Hvilket løfte ga president Young dem som gjør sin plikt? (Se også L&p, Offisiell erklæring - 1.)

De tolv apostler har prestedømsnøklene til å bygge opp Guds rike i verden

  • Hva er apostelembedets prestedømsnøkler?

  • Hvilke plikter har apostlene? (Se også L&p 107:23-24, 33, 58.)

  • Drøft forholdet mellom en apostels kall og andre embeder i Det melkisedekske og Det aronske prestedømme. (Se også L&p 107:58.)

  • Hvilke plikter har De sytti i dag når de virker under ledelse av Det første presidentskap og De tolvs quorum? (Se også L&p 107:34.)

En biskops embede tilhører Det aronske prestedømme og har myndighet til å forrette i timelige og åndelige ting

  • Hvilken myndighet og hvilke nøkler og krefter har en biskop? (Se også L&p 84:26-27, 107:13-17.) Hvilke ansvarsoppgaver har biskopen som president for Det aronske prestedømme, og som et wards presiderende høyprest?

  • Hva sier Brigham Young at en biskop gjør som «trofast ta[r] seg av sitt ward»? (Se også 1. Timoteus 3:1-7.)

  • Hvordan kan vi som hjemmelærere eller besøkende lærerinner være til større hjelp når det gjelder å våke over Kirken?

Disiplinering i Kirken kan hjelpe folk å vende tilbake til rettferdighet

  • Hvordan beskrev president Young dem som begår overtredelser?

  • President Young sa at «de aller fleste problemer [mennesker] imellom oppstår av misforståelser, og ikke ondsinnethet og et ondt hjerte». Hvilket råd gir han for å oppklare misforståelser?

  • Hva ville president Young gjerne se i disiplinærrådene? (Se også L&p 107:71-84, 134:10.) Hvordan kan «kraft og visdom fra Gud» hjelpe dem som dømmer i et disiplinærråd? (Se også L&p 121:41-42.)

  • På hvilken måte skal de som leder disiplinærråd i Kirken, «lese og forstå» dem som blir disiplinert?

  • Hva sa president Young om å «tukte ifølge den ånd som er i vedkommende»? (Se også 3. Nephi 18:28-32.)

  • Hvordan sa president Young at vi skulle reagere når vi blir tuktet av våre ledere? (Se også L&p 95:1.)