Kapittel 21

Vis ærbødighet for sabbaten og nadverden

Dagen etter ankomsten til Saltsjødalen talte president Brigham Young ganske kort til pionerleiren om overholdelse av sabbaten. De hadde en villmark å temme, korn og andre ting å så og annet arbeid som det hastet sterkt med, og han «informerte brødrene … om at de ikke måtte arbeide på søndag, at [hvis de gjorde det] ville de miste fem ganger så mye som de ville vinne på det, og de måtte ikke jakte eller fiske på den dagen». Han sa at «det vil bli et møte hver sabbat på dette sted eller hvor som helst vi stopper» (WWJ, 25. juli 1847). President Young formante hele tiden de hellige til å helligholde sabbaten «til minne om vår Gud og vår hellige religion» (DBY, 165).

Brigham Youngs læresetninger

Helligholdelse av sabbaten gir timelige og åndelige velsignelser

TTa denne boken (Lære og pakter), og dere vil lese her at de hellige skal komme sammen på sabbatsdagen [se L&p 59:9-16]… Av dette folk som kalles siste-dagers-hellige, kreves det ved åpenbaringer som Herren har gitt at de skal samle seg på denne dagen. I dette budet kreves det av oss at vi skal komme sammen og omvende oss fra våre synder og bekjenne våre synder og ta del i [nadverden] til minne om vår Herre og Frelsers lidelse og død (DBY, 164).

Når folk samler seg for å dyrke Gud, skulle de legge igjen de verdslige bekymringer der de hører hjemme. Da er deres sinn i riktig tilstand til å dyrke Herren, til å påkalle ham i Jesu navn og til å få hans hellige ånd, så de kan høre og forstå ting som de er i evigheten og vite hvordan de skal forstå vår Guds forsyn. Dette er tiden da deres sinn kan være åpent, da de kan se de usynlige ting som hører Gud til, som han åpenbarer ved sin Ånd (DBY, 167).

Alle skulle være stille når vi møtes her for å tilbe Gud. Husk og forsøk å være fullstendig stille, og ikke hviske, snakke eller skrape med fottene (DBY, 167-68).

Ved å forlate våre jorder en stund for å samle oss og dyrke Gud kan jeg forsikre dere om at avlingene vil bli bedre enn de ville blitt hvis vi brukte all vår tid på jordene. Vi kan vanne, så og slite, men vi skulle aldri glemme at det er Gud som gir vekst. Og ved å komme sammen blir vår helse og vår ånd bedre, vi vil se bedre ut og det som hører denne verden til, vil vokse omkring oss, og vi vil vite bedre hvordan vi skal nyte det (DBY, 167).

Vi skulle helligholde [sabbaten] til vårt eget timelige beste og vår åndelige velferd. Når vi ser en gårdbruker som har det så travelt at han må drive med innhøsting, slåttonn, sette opp gjerder eller samle inn kveget på sabbatsdagen, da regner jeg for min del ham for å være svak i troen. Han har mer eller mindre mistet ånden i sin religion. Seks dager er nok for oss til arbeid [se 2. Mosebok 20:9-11], og hvis vi ønsker å leke, så lek innenfor de seks dagene. Ønsker vi å dra på en utflukt, så gjør det på en av disse seks dagene, men kom til stedet for gudsdyrkelse på den syvende dag (DBY, 165).

Istedenfor å la vårt arbeid få anledning til å oppta sabbaten, … skulle vi gjøre så lite som mulig. Er det nødvendig å lage mat, så gjør det, men hvis man kan unngå det, er det best. Når det gjelder å helligholde sabbaten etter Moseloven, så gjør jeg det virkelig ikke. Det ville vært nesten umulig for meg. Men under den nye pakt skulle vi huske å helligholde én dag i uken som en hviledag - til minne om Herrens hvile og de helliges hvile, og også til vår timelige gavn, for den er innstiftet i den uttrykkelige hensikt å gavne mennesket. Det står i denne boken (Bibelen) at sabbaten ble til for menneskets skyld. Den er til velsignelse for mennesket. Det skulle gjøres så lite arbeid som mulig den dagen. Den skulle avsettes til hviledag, til å forsamles på det utpekte sted, ifølge åpenbaringen [se L&p 59:10-12], til å bekjenne våre synder, levere tiende og offergaver og fremstille oss for Herren (DBY, 164).

Husk nå, mine brødre, at de som går på skøyter, kjører med hest og vogn eller drar på utflukt på sabbatsdagen - og dette blir gjort i ganske stor utstrekning - er svake i troen. Gradvis, litt etter litt, som tiden går, vil ånden i deres religion lekke ut av deres hjerte og sinn, og etter en stund begynner de å se feil hos sine brødre, feil i Kirkens læresetninger, feil i organisasjonen, og til slutt forlater de Guds rike og går mot tilintetgjørelse. Jeg ønsker virkelig at dere vil huske dette og fortelle det til deres naboer (DBY, 165).

Enten vi er fattige eller rike, er det slik at hvis vi forsømmer våre bønner og nadverdsmoter, forsømmer vi Herrens ånd, og en mørkets ånd kommer over oss (DBY, 170).

Det er nødvendig for oss å samle oss her sabbat etter sabbat, og i wardsmøter, … for å undervise, tale, be, synge og formane. Hvorfor? For at vi skal bevare minnet om vår Gud og vår hellige religion. Er denne skikk nødvendig? Ja, for vi har så lett for å glemme - er så tilbøyelige til å komme på avveier, at vi trenger å høre evangeliet i våre ører så mye som én, to eller tre ganger i uken, ellers vil vi vende tilbake til våre avguder (DBY, 165).

Herren har plantet noe guddommelig inni oss, og den guddommelige udødelige ånd krever føde. Vil jordisk føde være tilstrekkelig til dette formål? Nei, den vil bare holde dette legeme i live så lenge som ånden blir i det, noe som gir oss anledning til å gjøre godt. Denne guddommeligheten inni oss trenger føde fra den kilde som den strømmet ut fra. Det er ikke av jorden, jordisk, men er fra himmelen. Kun prinsipper om evig liv, om Gud og guddommelighet vil gi føde til menneskets udødelige evne og gi sann tilfredsstillelse (DBY, 165).

Det å komme til dette tabernakel for å tilbe og gjøre Guds vilje én dag i uken og følge våre egne tilbøyeligheter og gjøre etter vår egen vilje resten av tiden, er dårskap. Det er nytteløst og en fullstendig karikatur av Guds tjeneste. Vi skulle gjøre Guds vilje og bruke all vår tid på å oppnå hans hensikter, enten vi er i dette tabernakel eller et annet sted (DBY, 166).

Mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag og lørdag må bmkes til Guds herlighet like mye som søndag, ellers greier vi ikke å oppnå formålet med vår streben [se L&p 59:11] (DBY, 166).

Vi kommer sammen for å styrke og bli styrket

I dag [på sabbaten] kan vi komme sammen og snakke med hverandre, styrke hverandre og gjøre hverandre godt (DBY, 167).

La oss, mens vi har anledning til å snakke med hverandre, gi hverandre noen trøstens ord. Når dere er under innflytelse av hellighetens og renhetens ånd, la da deres lys skinne, men hvis dere prøves, fristes og tuktes av Satan, så hold deres tanker for dere selv - hold munnen lukket, for tale gir frukt, enten av god eller dårlig karakter (DBY, 166).

Når [en person] åpner eller avslutter et møte med bønn, skulle ingen menn, kvinner eller barn i forsamlingen som bekjenner seg som en hellig, ha noe annet ønske eller ord i sitt hjerte og sin munn enn det som blir sagt av [vedkommende] som ber for hele forsamlingen (DBY, 170).

Hvis noen av dere føler at det ikke er noe liv over møtene, som jeg av og til hører noen av brødrene si, blir det deres plikt å gå og skape liv på dette møte og gjøre deres del for å øke Guds ånd og kraft på møtene der dere bor (DBY, 170).

Jeg vil ta meg den frihet å foreslå for mine brødre som taler til forsamlingen, at våre taler skulle være korte, og hvis de ikke er fulle av liv og ånd, bør de være kortere, for vi har ikke tid på denne konferansen til å la alle eldster som taler holde en lang preken, men vi har tid til å si noen ord når vi bærer vitnesbyrd, for å gi noen ord som råd og oppmuntring til de hellige, for å styrke de svake, for å gjøre hva vi kan for å styrke dem som er usikre, og slik fremme Guds rike (DBY, 167).

Brødre og søstre, det er en ting jeg vil be dere om. Når dere taler, tal da slik at vi kan høre og forstå dere… Hvis dere ikke har noe å si, er mitt råd at dere blir sittende. Har dere noe å si, så si det, og avslutt når dere er ferdige. La deres følelser styres og kontrolleres av det evige livs prinsipper, slik som Guds barn skulle, og fryd dere i sannhet og rettferdighet (DBY, 167).

Mitt høyeste ønske til min Fader og Gud er at jeg må tale slik at mine ord vil være akseptable for ham og til nytte for dem som hører meg (DBY, 168).

Når jeg har gjort det jeg kan for å kunne tale til en forsamling, … ber jeg Gud min himmelske Fader, i Jesu Kristi navn, om å gi meg sin ånd og legge meg på hjertet det han ønsker at jeg skal si (DBY, 168).

Jeg trenger forsamlingens oppmerksomhet og troen til dem som har tro. Jeg trenger Guds visdom og hans ånd i mitt hjerte for å kunne tale til oppbyggelse for folket. Selv om jeg har talt offentlig i 37 år, er det sjelden jeg står foran en forsamling uten å føle litt barnlig frykt. Om jeg blir gammel som Metusalah, vet jeg ikke om jeg vil vokse det av meg. Det er årsaker til dette som jeg forstår. Når jeg ser på ansiktene til intelligente vesener, ser jeg på bildet av den Gud som jeg tjener. Det er ingen som ikke har en viss porsjon av guddommelighet i seg, og selv om vi er ikledd legemer som er i vår Guds bilde, viker likevel dette dødelige for den porsjon guddommelighet som vi arver fra vår Fader. Dette er årsaken til min fryktsomhet (DBY, 168).

Når man taler til en forsamling, er det slik at selv om taleren ikke greier å få sagt mer enn et dusin setninger og disse er klosset formet, er disse setningene, hvis hans hjerte er rent for Gud, av større verdi enn den største veltalenhet uten Herrens ånd og av større virkelig verdi i Guds, englers og alle gode menneskers øyne. I bønn er det slik at selv om en persons ord er få og klosset uttrykt, vil den bønnen, hvis hjertet er rent for Gud, være til større hjelp enn veltalenheten til en Cicero [en romersk taler i det første århundre e.Kr.]. Hva bryr Herren, vår alles Fader, seg om måten vi uttrykker oss på? Det enkle, oppriktige hjerte har mer virkning på Herren enn all pomp og prakt, stolthet og veltalenhet som mennesker kan prestere. Når han ser på et hjerte som er fylt av oppriktighet, integritet og barnlig enkelhet, ser han et prinsipp som vil vare evig - «Det er mitt eget rikes ånd - den ånd som jeg har gitt mine barn» (DBY, 169).

Jeg tror det er vår plikt å etterligne alt som er godt, skjønt, verdig og prisverdig. Vi burde ta etter de beste talere og studere for å formidle våre tanker til hverandre i det beste og mest utvalgte språk, spesielt når vi utleverer de store sannheter i fredens evangelium til folket. Jeg bruker i alminnelighet det beste språk jeg kan mestre (DBY, 169).

[Men] jeg tror at … om jeg var i besittelse av all den veltalenhet som noen sinne er oppnådd av lærde, ville min ånd frydet seg mer over barnlig samtale, og det i et enkelt språk, enn over den lærdeste litterære stil som benyttes. En enkel, klar måte å uttrykke tanker på er det jeg liker best (DBY, 169).

Fastedagen er gitt for å hjelpe de trengende og styrke vitnesbyrd

Dere vet at den første torsdag i hver måned [nå den første søndag] har vi til fastedag. Hvor mange her kjenner opprinnelsen til denne dagen? Før det ble betalt tiende ble de fattige understøttet ved gaver. De kom til Joseph og ville ha hjelp, i Kirtland, og han sa at det skulle være en fastedag, og det ble bestemt. Den skulle avholdes én gang i måneden, slik som nå, og alt som ville blitt spist den dagen av mel, kjøtt, smør, frukt eller hva som helst annet, skulle man bære med seg til fastemøtet og gi det til en som var utvalgt til å ta seg av det og fordele det blant de fattige (DBY, 169).

På våre møter på fastedagen møtes de hellige for å gi uttrykk for sine følelser og styrke hverandre i sin tro på det hellige evangelium (DBY, 169).

Får du ikke like så mye av intelligensens ånd, av kunnskapens ånd og av Den hellige ånds trøstende innflytelse, ved å la folk reise seg og vitne om det som er av Gud som de kjenner, om det som de selv har opplevd? Får det deg ikke til å se levende for deg Herrens godhet ved å åpenbare evangeliets sannheter for deg? Styrker ikke det din tro, gir deg større tillit og vitner for deg om at du er et Guds barn? Det gjør det så absolutt. Derfor, når noen vitner om det som hører Gud til, styrker det deres brødre, nøyaktig som det gjorde i fordums tid da de fulgte rådet om å «tal[e] ofte med hverandre», «styrke brødrene» osv. (DBY, 170).

Ved å ta del i nadverden minnes vi Frelseren og fornyer våre pakter med vår himmelske Fader

Jeg sier til brødrene og søstrene, i Herrens navn, at det er vår plikt og det kreves av oss av vår Fader i himmelen, av vår religions ånd, av våre pakter med Gud og hverandre, at vi overholder ordinansene i Guds hus, og spesielt på sabbatsdagen, for å delta i Herrens nadverd. Vær så til stede på wardets møter og quorumsmøtene (DBY, 171).

I ordinansen [nadverden] som vi her deltar i …, viser vi Faderen at vi minnes Jesus Kristus, vår eldre bror. Vi vitner for ham om at vi er villige til å påta oss hans navn. Når vi gjør dette, ønsker jeg at tankene skal være her, såvel som våre legemer. Jeg vil at hele mennesket skal være her når dere kommer til møtet (DBY, 171).

Jeg vil formane mine brødre og søstre til å motta denne ordinans hver sabbat når [dere] kommer sammen… Jeg ber dere, mine brødre og søstre, tenke nøye gjennom denne ordinans, og søke til Herren av hele deres hjerte, så dere kan få de lovede velsignelser ved lydighet mot den. Lær deres barn å overholde den, innprent i dem hvor nødvendig den er. Overholdelse av den er like nødvendig for vår frelse som noen annen av ordinansene eller budene som er blitt innstiftet for at folket skal kunne bli helliggjort, så Jesus kan velsigne dem og gi dem sin ånd, og lede og veilede dem så de kan sikre seg evig liv. Innprent i deres barns sinn hvor hellig denne viktige ordinans er (DBY, 171-72).

Vi [tar del i nadverden] til minne om vår Frelsers død. Det kreves av hans disipler inntil han kommer igjen, uansett hvor lang tid det måtte ta. Uansett hvor mange generasjoner som kommer og går, kreves det av dem som tror på ham at de skal spise brød og drikke vin [eller idag vann] til minne om hans lidelse og død inntil han kommer igjen. Hvorfor kreves det at de skal gjøre det? For å vitne for Faderen, for Jesus og for englene om at de tror på ham og ønsker å følge ham i den åndelige gjenfødelse, holde hans bud, bygge opp hans rike, holde hans navn i ære og tjene ham av hele sitt hjerte, så de kan være verdige til å spise og drikke sammen med ham i hans Faders rike. Det er derfor de siste-dagers-hellige tar del i Herrens nadverd (DBY, 172).

Hvilket utbytte får vi av denne ordinansen? Det ligger i å etterleve Herrens bud. Når vi etterlever vår himmelske Faders bud, får vi, hvis vi har en riktig forståelse av ordinansene i Guds hus, alle de løfter som er forbundet med å etterleve hans bud (DBY, 172).

Det er en av de største velsignelser vi kan få, å komme frem for Herren, frem for englene, frem for hverandre, for å vitne om at vi minnes at den Herre Jesus Kristus har dødd for oss. Dette viser Faderen at vi minnes våre pakter, at vi elsker hans evangelium, at vi elsker å holde hans bud og hedre den Herre Jesu navn på jorden (DBY, 172).

Studieforslag

Helligholdelse av sabbaten gir timelige og åndelige velsignelser

• Hva er Herrens krav med hensyn til å helligholde sabbatsdagen? Hvilket utbytte har vi av å helligholde sabbatsdagen? (Se også L&p 59:9-16.)

• President Young sa: «det er nødvendig for oss å samle oss … i møter». Hva ba han oss gjøre når vi «samler [oss] for å dyrke Gud»? Hva kan avlede oss fra å samle oss for å dyrke Gud på sabbaten?

• Hva sier president Young skjer «litt etter litt» når vi ikke følger budet om å helligholde sabbaten? Kan dere, ut fra president Youngs uttalelser, nevne noen spørsmål vi kan stille oss selv for å finne ut om bestemte aktiviteter passer på sabbaten? (Eksempel: Er aktiviteten til vårt åndelige beste? Gir den næring til vår tro? Hjelper den oss å velsigne andre?

• Hvorfor skulle vi tilbe Herren hver dag, og ikke bare på sabbaten? (Se også L&p 59:11.) Hvordan kan tilbedelse på hverdager være som eller annerledes enn tilbedelse på sabbaten? Hvordan kan vi bruke hver dag «til Guds herlighet»?

Vi kommer sammen for å styrke og bli styrket

• Hvorfor er det viktig at vi kommer sammen for å tilbe Gud på sabbaten? Hva skulle være vår hensikt når vi hilser på hverandre, taler eller underviser på våre sabbatsmøter? (Se også L&p 43:8-9.) På hvilke måter får dere hjelp ved å ha omgang med andre siste-dagers-hellige?

• Hvilket råd ga president Young dem som inviteres til å tale på Kirkens møter? Hvorfor er Den hellige ånds innflytelse viktigere enn veltalenhet? Hva ventet president Young av medlemmene i forsamlingen? Hvordan kan vi på passende måte «skape liv» på våre møter? (Se også L&p 50:21-24.)

Fastedagen er gitt for å hjelpe de trengende og styrke vitnesbyrd

• Hvorfor ble fastedagen innstiftet, ifølge president Young?

• Hvilken innflytelse har det på giveren at han gir et rundhåndet fasteoffer?

• På fastesønclager har vi anledning til å bære vitnesbyrd for hverandre. Hva vil det si å bære vitnesbyrd? Hvorfor er det så viktig for oss å bære vitnesbyrd og høre andre gjøre det samme? Hvordan øver vi innflytelse på andre når vi vitner om det som hører Gud til? Hvordan blir vi påvirket i prosessen? Hvordan har andres vitnesbyrd styrket deres tro?

Ved å ta del i nadverden minnes vi Frelseren og fornyer våre pakter med vår himmelske Fader

• Det viktigste vi gjør på våre søndagsmøter, er å ta del i nadverden. Hvorfor krever Herren at vi med omtanke tar del i nadverden? (Se også L&p 27:2.)

• Hva inngår vi pakt om når vi tar del i nadverden? (Se nadverdsbønnene i L&p 20:75-79 eller Moroni 4, 5.) Hva vil det si å påta oss Kristi navn? Hva lover Herren dem som tar del i nadverden med en god hensikt? Hvordan kan vi få disse lovede velsignelser?

• Hvordan kan vi ved å ta del i nadverden styrke vår plikttroskap overfor Frelseren alle dager i uken? (Se også L&p 59:9-12.)

Nadverden er en ordinans som er nødvendig «for å vitne for Faderen … om at [vi] tror på ham og ønsker å følge ham … av hele [vårt] hjerte» (DBY, 171).

Rachel Ridgeway Grant (i midten foran), president for Hjelpeforeningen i Salt Lake City 13- ward, og hennes rådgivere og sekretærer i 1875. Hjelpeforeningen har velsignet søstre over hele verden ved å lære dem å etterleve alle Guds bud.