Kapittel 22

Tiende og innvielse

Til tross for alle utfordringer president Young hadde, «[fantes det] for ham ikke noe slikt som offer» (DNW, 24. aug. 1854, 1) fordi alt allerede tilhører Gud, og det vi oppgir bare velsigner oss og forbereder oss til opphøyelse. Han så på det vi ville kalle ofre som anledninger til å bytte ut «en dårlig tilstand med en bedre» (DNW, 24. aug. 1854, 1). President Young forkynte at vi kan delta i Herrens verk ved å etterleve tiende- og innvielsesloven - erkjenne at alt vi har tilhører vår Fader i himmelen og gi en del av våre eiendeler tilbake til ham.

Brigham Youngs læresetninger

Tiendebetaling gjør det mulig for oss å delta i Herrens verk ved å gi tilbake en del av det som tilhører ham

Jeg tror ikke et øyeblikk at det er noen i denne kirke som ikke vet at de er pliktige til å betale tiende, og det er heller ikke nødvendig å få en åpenbaring om emnet hvert år. Loven er der - betal en tiendedel (DBY, 174).

Det har vært så mange spørsmål at det blir trettende. Loven er at man skal betale en tiendedel … til oppføring av Guds hus, til å spre evangeliet og til støtte for prestedømmet. Når en mann kommer inn i Kirken, vil han gjerne vite om han må regne med sine klær, tapte fordringer, jordeiendommer osv. Loven er at man skal gi … en tiendedel av sin inntekt [se L&p 119:4] (HC 7:301). Tiendeloven er en evig lov. Den allmektige Gud har aldri hatt sitt rike på jorden uten at tiendeloven har vært i folkets midte, og det vil heller ikke skje. Det er en evig lov som Gud har innstiftet til beste for menneskeslekten, til frelse og opphøyelse for dem. Denne loven er innbefattet i prestedømmet, men vi ønsker ikke at noen skal overholde den uten at de er villige til å gjøre det (DBY, 177).

Folket tvinges ikke til å betale tiende. De gjør som de ønsker med det. De bare anmodes om det som en plikt mellom dem og deres Gud (DBY, 177).

Vi ber ikke noen betale tiende uten at de er villige til å gjøre det. Men hvis dere foregir å betale tiende, så betal som ærlige mennesker (DBY, 177).

Alle skulle betale sin tiendedel. En fattig kvinne burde betale sin tiende kylling, selv om hun må få ti ganger så mye i understøttelse (DBY, 178).

Det er så sant at de fattige betaler tiende bedre enn de rike. Hvis de rike ville betale tiende, ville vi ha rikelig. De fattige betaler tiende trofast og omgående, men de rike har knapt råd til å betale sin del - de har for mye. Har han bare ti dollar, kan han betale én. Har han bare én dollar, kan han betalt 10 cent. Det skader ham ikke i det hele tatt. Har han hundre dollar, kan han kanskje betale ti. Har han tusen dollar, ser han på dem litt og sier: «Jeg må vel betale det, det burde betales i alle fall», og han greier å betale sine ti eller hundre dollar. Men la oss tenke oss en mann som er velstående nok til å betale ti tusen. Han ser på dem ganske mange ganger og sier: «Jeg tror jeg venter til jeg får litt mer, så vil jeg betale en god del.» Og de venter og venter, som en gammel herre i øststatene. Han ventet og ventet med å betale tienden til han forlot denne verden, og slik er det med ganske mange. De venter og fortsetter å vente, inntil det til slutt kommer en fyr som kalles Døden, og han sniker seg innpå dem og tar pusten fra dem. Så er de borte og kan ikke betale sin tiende. Det er for sent, og slik er det (DBY, 175).

Det er ikke opp til meg å reise meg og si at jeg kan gi til Herren, for egentlig har jeg ikke noe å gi. Jeg synes å ha noe. Hvorfor? Fordi Herren har funnet det passende å føre meg frem og har velsignet mitt arbeid med å samle ting som er ønskverdige og som kalles eiendom (DBY, 176).

Da biskopen kom for å vurdere min eiendom, ville han vite hva han kunne ta som tiende. Jeg ba ham ta hva som helst jeg hadde, for jeg traktet ikke etter noe. Han kunne ta mine hester, kuer, griser eller hva som helst annet. Jeg trakter etter min Guds verk, etter det offentlige gode i hans store rike (DBY, 176).

Hvis vi etterlever vår religion, vil vi være villige til å betale tiende (DBY, 176).

Vi tilhører ikke oss selv, vi er dyrt kjøpt, vi er Herrens. Vår tid, våre talenter, vårt gull og sølv, vår hvete og vårt fine mel, vår vin og vår olje, vårt kveg og alt på denne jord som vi har i vår besittelse, er Herrens, og han krever en tiendedel av dette til å bygge opp sitt rike. Enten vi har mye eller lite, skulle vi betale en tiendedel i tiende (DBY, 176).

Når en mann ønsker å gi noe, la ham da gi det beste han har. Herren har gitt meg alt jeg har. Jeg har egentlig ingenting, ikke en øre er min. Dere kan spørre: «Føler du det slik som du sier?» Ja, det gjør jeg faktisk. Kappen jeg har på meg, er ikke min og har aldri vært det. Herren har latt meg få den på hederlig vis, og jeg bruker den, men hvis han vil ha den, og alt som er under den, kan han få alt sammen. Jeg eier ikke noe hus, ikke en eneste gård, en hest, et muldyr eller vogn … som ikke Herren har gitt meg, og hvis han vil ha dem, kan han ta dem når han måtte ønske, enten han ber om dem eller tar dem uten videre ( DBY, 175).

Alt sammen tilhører Herren, og vi er bare hans forvaltere (DBY, 178).

Jeg venter ikke å oppleve den dag jeg er fullstendig uavhengig, før jeg blir kronet i min Faders celestiale rike og gjort like uavhengig som min Fader i himmelen. Jeg har ikke ennå mottatt min arv som min egen, og jeg regner med å være avhengig til det skjer, for alt jeg har, har jeg fått til låns (DBY, 177).

Det er vårt ansvar å betale tiende og støtte dem som er ansvarlige for tiendemidlene

Her er en person - en mann - som Gud har skapt, organisert, formet og gjort - alle deler og partikler i mitt system fra isse til fotsåle er blitt frembragt av min Fader i himmelen, og han krever en tiendedel av min hjerne, mitt hjerte, mine nerver, muskler og sener, mitt kjøtt, mine ben og hele mitt system, til bygging av templer, til virksomheten, til støtte for misjonærer og misjonærers familier, til å skaffe mat til de fattige, de eldre, de halte og blinde og til å samle dem hjem fra nasjonene og ta vare på dem etter at de er samlet inn. Han har sagt: «Min sønn, ofre en tiendedel av deg selv til det gode og sunne verk å ta vare på dine medmennesker, forkynne evangeliet, bringe mennesker inn i riket, legge planer for å ta vare på dem som ikke greier seg selv, lede arbeidet til dem som er i stand til å arbeide, og en tiendedel er alt som trenges hvis det gis riktig, omhyggelig og med skjønnsomhet til fremme av mitt rike på jorden» (DBY, 176).

Hvis Herren krever at en tiendedel av mine evner skal vies til å bygge templer, møtehus, skoler, til å gi mine barn undervisning, samle de fattige fra jordens nasjoner, bringe hjem de eldre, lamme, blinde og halte og bygge hus som de kan bo i, så de kan ha det komfortabelt når de kommer til Sion, og til å oppholde prestedømmet, har jeg ikke rett til å sette spørsmålstegn ved Den allmektiges myndighet i dette, og heller ikke hans tjeneres som har ansvar for det. Hvis det kreves av meg at jeg skal betale tiende, er det min plikt å gjøre det (DBY, 174).

Jeg liker ordet [tiende], for det er bibelsk, og jeg vil heller bruke det enn noe annet ord. Herren innstiftet tienden. Den ble praktisert på Abrahams tid, og Enok og Adam og hans barn glemte ikke tienden og offergavene. Dere kan selv lese om hva Herren krever. Jeg vil si så mye til dem som hevder å være siste-dagers-hellige - hvis vi forsømmer tienden og offergavene, vil vi bli tuktet av Herren. Dette kan vi like godt regne med først som sist. Hvis vi forsømmer oss når det gjelder å betale tiende og offergaver, vil vi forsømme andre ting, og dette påvirker oss mer og mer, helt til vi fullstendig mangler evangeliets ånd og vi befinner oss i mørke og ikke vet hvor vi er på vei (DBY, 174).

Herren krever en tiendedel av det han har gitt meg. Det er opp til meg å betale en tiendedel av avkastningen av mine hjorder og alt jeg har, og hele folket skulle gjøre det samme. Det kan oppstå et spørsmål: «Hva skal gjøres med tienden?» Den er til å bygge templer til Gud, til å utvide Sions grenser, sende ut eldster på misjon for å forkynne evangeliet og ta vare på deres familier. Etterhvert skal vi ha noen templer å gå inn i, og vi vil få våre velsignelser, himmelens velsignelser, ved lydighet mot læren om tiende. Vi skal få bygget templer overalt i disse fjellene, i dalene i dette territoriet og dalene i territoriet utenfor, og til slutt overalt i disse fjelldalene. Vi regner med å bygge templer i mange daler. Vi går til Endowment House, og før vi går dit, får vi en anbefaling fra biskopen som bekrefter at vi har betalt tiende (DBY, 178).

Det er min oppgave å kontrollere utbetalingene fra tienden som de hellige har betalt, og ikke en oppgave alle eldster i riket har som tror at tienden tilhører dem (DBY, 178).

La djevelen få antyde for dere at jeg ikke leder dere på riktig vei, og la denne tanke holde seg i deres hjerte, og jeg lover dere at det vil føre dere til frafall. Tillat dere å tvile på noe som Gud har åpenbart, og det vil ikke gå lang tid før dere begynner å forsømme deres bønner, nekte å betale tiende og finne feil ved Kirkens autoriteter. Dere vil gjenta det som alle frafalne sier: «Tienden blir ikke brukt riktig» (DNSW, 29. aug. 1876, 1).

Innvielse er vilje til å gi alt og erkjennelse av at alt vi har, tilhører vår Fader i himmelen

Jeg har sett de siste-dagers-helliges samfunn i et syn, og så dem organisert som én stor himmelsk familie, der hver enkelt utførte sine mange plikter på sitt arbeidsområde og arbeidet til alles beste mer enn for personlig utvikling, og i dette har jeg sett den skjønneste orden som menneskets sinn kan tenke seg, og de største resultater til oppbygging av Guds rike og utbredelse av rettferdighet på jorden. Vil dette folk noen gang komme til denne orden? Er de nå beredt til å leve etter den patriarkalske orden som vil bli organisert blant de sanne og trofaste før Gud tar imot sine egne? Vi er alle enige om at når dette jordeliv er til ende, og med det alle dets bekymringer, alle sorger, all egenkjærlighet, all kjærlighet til makt og alle motstridende interesser som henhører til dette kjød, at da, når vår ånd har vendt tilbake til Gud som ga den, vil vi være underlagt alle krav som han måtte stille til oss, og da skal vi leve sammen som en stor familie. Vår interesse vil være allmen, en felles interesse. Hvorfor kan vi ikke leve slik i denne verden? (DBY, 181).

Vil den tid noen gang komme da vi kan begynne å organisere dette folk som en familie? Det vil den. Vet vi hvordan? Ja… Tror dere vi noen gang vil bli ett? Når vi kommer hjem til vår Gud og Fader, vil vi da ikke ønske å tilhøre familien? Vil det ikke være vår største ambisjon og vålt største ønske å bli regnet som den levende Guds sønner, som Den allmektiges døtre, med rett til husholdningen og den tro som tilhører husholdningen, arvinger til Faderen, hans eiendeler, hans rikdom, hans makt, hans fortreffelighet, hans kunnskap og visdom? (DBY, 179).

Og når dette folk blir ett, vil det være ett i Herren. De vil ikke se like ut. Vi vil ikke alle ha grå, blå eller svarte øyne. Våre trekk vil være forskjellige, og i våre handlinger, legninger og vårt arbeid for å samle opp, fordele og bruke vår tid, våre talenter og rikdommer og hva som helst som Herren gir oss på vår reise gjennom livet, vil vi være like mye forskjellige som i våre trekk. Det punkt som Herren ønsker å bringe oss til, er å følge hans råd og etterleve hans ord. Da vil hver enkelt bli ledet slik at vi kan opptre som en familie (DBY, 180).

Vi ønsker å se organisert et samfunn der alle vil være flittige, trofaste og veloverveide (DBY, 180).

Ønsk dere aldri noe dere ikke kan få. Lev innenfor deres midler (DBY, 180).

Hvis folket, da Herren ga åpenbaringen der vi fikk instaiksjoner angående vår plikt til å innvie alt vi har, kunne ha forstått tingene nøyaktig slik som de er og hadde innrettet seg etter denne åpenbaringen, ville det ha vært hverken mer eller mindre enn å gi alt som ikke er deres eget til ham som det tilhører. Og slik er det nå (DBY, 178).

Herren har sagt at det er hans vilje at hans folk inngår en pakt, som Enok og hans folk gjorde, noe som nødvendigvis må gjøres før vi får anledning til å bygge opp Sions sentrale stav, for Guds kraft og herlighet vil være der, og ingen andre enn de rene av hjertet vil kunne leve og nyte godt av det (DBY, 178).

Det er en annen åpenbaring [trolig Lære og pakter 42] … som sier at det er en plikt for alle mennesker som drar til Sion, å innvie alt de eier til Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Denne åpenbaringen … var blant de første bud eller åpenbaringer som ble gitt til dette folk etter at de fikk det privilegium å organisere seg som en kirke, som en gruppe, som Guds rike på jorden. Jeg sa da, og tror nå, at det vil være en av de siste åpenbaringer som folket vil ta til seg og forstå, av egen fri vilje og etter eget valg, og regne som en glede, et privilegium og en velsignelse å følge og holde meget hellig (DBY, 179).

Det finnes så mye eiendom, gull og sølv i jorden og på jorden, og Herren gir noe til en og noe til en annen - ugudelige som rettskafne - for å se hva de vil gjøre med det, men alt tilhører ham. Han har gitt en god slump til dette folket… Men det er ikke vårt, og alt vi har å gjøre, er å forsøke å finne ut hva Herren ønsker at vi skal gjøre med det vi har i vår besittelse, og deretter gå og gjøre det. Hvis vi går lenger enn dette, eller til høyre eller venstre, gjør vi noe som ikke er riktig. Det som er riktig, er å gjøre det som Herren ønsker at vi skal gjøre med det han gir oss og gi det fra oss nøyaktig slik som han krever, enten det er å gi alt, en tiendedel eller overskuddet (DNW, 23. apr. 1873, 4).

Hvor lenge må vi leve før vi finner ut at vi har noe å innvie til Herren - at alt tilhører Faderen i himmelen, at disse fjellene er hans, dalene, tømmeret, vannet, jorden, kort sagt, jorden og dens fylde? [se L&p 104:14–18, 55] (DNW, 20. juni 1855, 5).

Hvor er så det offer som dette folk noensinne har gitt? Det finnes ikke noe slikt. De har bare byttet en verre situasjon med en bedre hver gang de har flyttet. De har byttet ut uvitenhet med kunnskap og manglende erfaring med det motsatte (DNW, 24. aug. 1854, 1).

La oss tenke oss at vi ble kalt til å forlate alt vi nå har, skal vi kalle det et offer? Den burde skamme seg som ville kalle det et offer, for det er nettopp det som skal gi vedkommende kunnskap, forståelse, kraft og herlighet og forbereder ham eller henne til å motta kroner, riker, troner og herredømmer og bli kronet med herlighet sammen med gudene i evigheten. Vi kan ikke motta det vi ønsker på noen annen måte (DNW, 3. aug. 1854, 2).

Jeg vil fortelle dere hva dere må gjøre for å oppnå opphøyelse, noe som dere ikke kan få uten at dere følger denne kurs. Hvis deres hengivenhet er hos noe på en slik måte at det i den minste grad forhindrer at dere kan gi det til Herren, må dere først og fremst gi dette, slik at innvielsen av alt kan bli fullstendig (DNW, 5. jan. 1854, 2).

Hva forhindrer dette folk fra å bli like hellig som Enoks kirke? Jeg kan si dere årsaken med få ord. Det er fordi dere ikke vil fremelske anlegget for å bli slik, her ligger hele årsaken. Hvis ikke mitt hjerte er fullstendig innstilt på dette verk, vil jeg gi min tid, mine talenter, mine hender og mine eiendeler, helt til mitt hjerte samtykker i dette. Jeg vil la mine hender arbeide for Guds sak helt til hjertet underkaster seg den (DNW, 5. jan. 1854, 2).

Jeg har nå fortalt dere hvilken kurs dere må følge for å oppnå opphøyelse. Det er først og fremst Herren som må ha vår hengivenhet.

Oppbyggingen av hans sak og rike krever vår største omtanke (DNW, 5. jan. 1854, 2).

Studieforslag

Tiendebetaling gjør det mulig for oss å delta i Herrens verk ved å gi tilbake en del av det som tilhører ham

• Finn frem til alle setninger der president Young brukte ordet «tiendedel», og sett så opp en liste over alt han tok med blant våre forpliktelser i forbindelse med tiende. Hva består tiende av, og hvem skulle betale tiende? (Se også L&p 119:3-4.)

• Hvorfor sa president Young at han ikke hadde noe å gi? (Se også Mosiah 2:19-24, L&p 104:14-18, 55.) Hva er kilden til alt vi har, også det vi betaler i tiende? Hva skulle derfor vår holdning være til de andre ni tiendedeler av Herrens eiendom som han har betrodd oss? (Se også Jakobs bok 2:17–19.) På hvilken måte hjelper denne holdningen oss å forstå Malaki 3:8-12?

• Les nøye 2. Krønikebok 31:5-6. Når betalte disse menneskene tiende? Hvilken holdning skulle vi ha til å betale tiende?

Det er vårt ansvar å betale tiende og støtte dem som er ansvarlige for tiendemidlene

• Hva mente president Young da han sa at Herren «krever en tiendedel av … hele mitt system»? På hvilke måter kan dere «vie en tiendedel av dere selv» til å bygge opp Guds rike? Hvordan har dere blitt velsignet når dere har gitt av deres tid og talenter for å bygge opp Guds rike i tillegg til å betale tiende?

• Hvilke konsekvenser nevner president Young ved ikke å betale tiende? Hvordan virker det at man ikke betaler tiende inn både på Herrens kirke og det enkelte medlem?

• Hva sa president Young at tienden brukes til? Hvem er ansvarlig for utbetaling av tiendemidler? (Se også L&p 120.) Hvilken holdning hadde president Young til det å reise tvil om dem som er ansvarlige for utbetaling av tiendemidler?

Innvielse er vilje til å gi alt og erkjennelse av at alt vi har, tilhører vår Fader i himmelen

• Hva betyr det for «de siste-dagers-helliges samfunn» å bli «én stor himmelsk familie» og bli «Faderlen’s arvinger»?

• Hvorfor er innvielsesloven «en av de siste åpenbaringer som folket vil ta til seg og forstå, av egen fri vilje og etter eget valg, og regne som en glede, et privilegium og en velsignelse å følge og holde meget hellig»?

• Hvorfor gir Herren oss eiendom? Hvilket ansvar har vi som forvaltere av det som Gud eier? Hva sier president Young er «det som er riktig [for oss] å gjøre» med hensyn til tiende og innvielse? Hvordan kan forsøk på å gjøre for mye være like galt som å gjøre for lite?

• Hva må vi innvie hvis vi venter å få alt som Gud har? Hvorfor? (Se også L&p 84:38.) På hvilke konkrete måter kan du innvie alt du har og er til vår Fader i himmelen? Hvordan vil dette bli til velsignelse for deg, din familie, andre medlemmer av Kirken og andre som du omgås?

Tiendelageret i Salt Lake City ca. 1860. President Young forkynte at tiendeloven «er en evig lov som Gud har innstiftet til beste for menneskeslekten, til frelse og opphøyelse for dem» (DBY, 177).