Kapittel 37

Forstå døden og oppstandelsen

Ved begravelsen til eldste Thomas Williams 13 juli 1874 talte president Brigham Young om døden: «Hvilken dødsskyggens dal det er vi kaller døden! At det dødelige legeme går fra tilstanden i dette liv til en tilstand av tomhet, hvor underlig det er! Hvor mørk denne dalen er! Hvor mysteriøs denne veien er, og vi må trafikkere den alene. Jeg vil gjerne si til dere, mine venner og brødre, at hvis vi kunne sett tingene slik de er, og som vi en gang skal se og forstå dem, er denne mørke dødsskyggens dal så uvesentlig at vi, når vi har krysset den, vil snu oss rundt og se på den og tenke: Å, dette er det største fortrinn i hele min eksistens, for jeg har gått fra en tilstand med sorg, klage, ulykke, elendighet, smerte, kval og skuffelse til en tilstand der jeg er til, der jeg kan nyte livet i full utstrekning så langt som det kan gjøres uten legeme. Min ånd er frigjort, jeg tørster ikke lenger, jeg ønsker ikke å sove mer, jeg er ikke sulten lenger, jeg blir ikke trett lenger, jeg løper, jeg går, jeg arbeider, jeg drar, jeg kommer, jeg gjør det ene, jeg gjør det andre, uansett hva som kreves av meg, jeg føler ikke noe som ligner smerte eller tretthet, jeg er full av liv, full av styrke, og jeg nyter godt av min himmelske Faders nærhet, ved hans ånds kraft. Jeg ønsker å si til mine venner at hvis dere etterlever deres religion, lever slik at dere har fullkommen tro på Gud, at evighetens lys kan skinne på dere, kan dere selv se og forstå dette»(DNSW. 28. juli 1874, 1).

Brigham Youngs læresetninger

Jordisk lykke kan ikke sammenlignes med den «herligheten, gleden, freden og lykken den sjelen har» som forlater jordelivet i rettferdig fred

Det er en stor foranledning til fryd og trøst for en persons venner å vite at vedkommende har gått boit fra dette liv i fred, og har sikret seg en strålende oppstandelse. Jorden og alt som fyller den og alt som hører denne jord til i en jordisk egenskap, kan ikke sammenlignes med herligheten, gleden, freden og lykken til den sjel som går bort i fred (DBY, 370).

Sorg for de rettferdige døde skriver seg fra den uvitenhet og svakhet som er plantet i det dødelige tabernakel, åndens bolig. Uansett hvilke smerter vi må tåle, uansett hva vi gjennomgår, klamrer vi oss fast til vår moder jord og liker ikke at noen av hennes barn forlater oss. Vi elsker å holde sammen det sosiale familieforhold som vi har til hverandre, og liker ikke å skilles fra hverandre (DBY, 370).

Visst er det sørgelig å skilles fra våre venner. Vi er skapninger med følelser, med medfølelse, med kjærlighet, og det er smertefullt for oss å skilles fra våre venner. Vi vil gjerne beholde dem i deres dødelige legeme, selv om de måtte ha smerter. Er ikke dette egoistisk av oss? Skulle vi ikke heller glede oss over bortgangen til dem som har viet sitt liv til å gjøre godt, helt til de har nådd en ganske høy alder? (DBY, 371).

Men hvis vi hadde hatt kunnskap og kunne sett inn i evigheten, hvis vi hadde vært fullstendig fri for den svakhet, blindhet og sløvhet som vi bærer med oss i kjødet, ville vi ikke hatt noen tilbøyelighet til å gråte eller sørge (DBY, 370).

Lev slik at du, når du våkner i åndeverdenen, uten å lyve kan si: «Jeg kunne ikke ha gjort mitt jordeliv bedre om jeg skulle leve det om igjen.» Jeg formaner dere, for Israels hus’ sak, for Sions sak, som vi skal bygge opp, til å leve slik, fra nå av og for alltid, at hellige vesener med fornøyelse kan granske deres karakter. Lev et godt liv, noe dere ikke kan gjøre uten å leve et moralsk liv (DBY, 370).

Ved døden skilles ånden fra legemet, legemet går tilbake til jorden, og ånden går inn i åndeverdenen

Enhver som er i besittelse av det evige livs prinsipp, skulle se på sitt legeme som av jorden, jordisk. Vårt legeme må vende tilbake til sin moder jord. Sant nok, for de fleste mennesker er det en ulykkelig tanke at vår ånd, for en kortere eller lengre tid, må skilles fra vårt legeme, og tusener og millioner har blitt utsatt for denne lidelse gjennom sitt liv. Hvis de forsto formålet med denne prøvestand og det evige livs sanne prinsipper, er det bare en liten sak for legemet å lide og dø (DBY, 368).

Det har behaget Herren å opprette tabernakler her og sette ånder i dem, og de har da blitt intelligente vesener. Etter en tid, før eller senere, vender dette legeme, dette som du kan ta og føle på, se osv., tilbake til støvet. Er ånden død? Nei… Ånden lever fremdeles når dette legeme har smuldret bort i jorden igjen, og den ånd som Gud setter inn i tabernaklet, går til åndenes verden (DBY, 368).

Vårt legeme består av synlig, følbart materiale, som dere alle forstår. Dere vet også at det er født til denne verden. Der begynner det å få del i elementene som er tilpasset deres organisering og vekst, vokser til manndom [eller kvinnelighet], blir gammelt, forfaller og går tilbake til støvet igjen. Selv om jeg har forklart dette mange ganger, er det vi kaller døden, livets gang, uløselig tilknyttet stoffet som legemet består av, og som fører til at det går i oppløsning etter at ånden har forlatt legemet. Hadde ikke det vært tilfelle, ville legemet, som ånden har forlatt, eksistert i all evighet, akkurat slik som det var da ånden forlot det, og ville ikke gått i oppløsning (DBY, 368).

Jesus Kristus er oppstandelsens førstegrøde

Jesus er den førstefødte av de døde, som dere vil forstå. Hverken Enok, Elijah, Moses eller noen annen mann som noen gang har levd på jorden, uansett hvor strengt han levde, fikk noen gang oppstå før engelen hadde kalt Jesu Kristi legeme fra graven. Han var den førstefødte av de døde. Han er oppstandelsens Herre - det første kjød som levde her etter å ha mottatt oppstandelsens herlighet (DBY, 374).

Dette var ikke noe mirakel for ham. Han hadde spørsmålene om liv og død i sin makt. Han hadde makt til å sette sitt liv til og makt til å ta det igjen. Det er dette han sier, og vi må tro på det hvis vi tror på historien om Frelseren og apostlenes ord som er nedtegnet i Det nye testamente. Jesus hadde denne makten i og av seg selv, Faderen lot den gå i arv til ham. Det var hans arv, og han hadde makt til å sette sitt liv til og ta det igjen (DBY, 340-41).

Blodet han utgjøt på Golgata, fikk han ikke tilbake i årene. Det rant ut, og da han oppsto, tok et annet element blodets plass. Slik vil det bli med alle som får en oppstandelse. Blodet vil ikke oppstå sammen med legemet, men er kun ment å skulle opprettholde livet i den nåværende organisme. Når den oppløses og vi får vårt legeme tilbake ved oppstandelsens kraft, vil det som vi nå kaller legemets liv, og som dannes av maten vi spiser og vannet vi drikker, bli erstattet av et annet element, for kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike [se 1. Korinterbrev 15:50] (DBY, 374).

Vår trofasthet kan forberede oss til en strålende oppstandelse, gjenforeningen av legemet og ånden

Livets og frelsens evangelium åpenbarer for hver enkelt som tar imot det, at denne verden bare er et sted med midlertidig varighet, eksistens, prøvelser osv. Dets nåværende form og bmk er kun for en kort tid, mens vi ble skapt for å leve evig. De ugudelige kan ikke se noe lenger enn det som gjelder denne verden. Vi forstår at når vi blir avkledd denne nåværende tilstand, blir vi beredt til å bli ikledd udødelighet - at når vi avlegger dette legeme, ifører vi oss udødelighet [se Alma 11:43-44], Dette legeme vil vende tilbake til støvet, men det er vålt håp og vår tro at vi skal få dette legeme igjen fra elementene - at vi skal motta det samme legeme som vi har her, og at vi, hvis vi er trofaste mot prinsippene for frihet [i evangeliet], da vil bli beredt til å vare evig (DBY, 372).

Når ånden har forlatt legemet, blir den uten et tabernakel i åndeverdenen til Herren, ved den lov som han har fastsatt, tilveiebringer de dødes oppstandelse [se L&p 93:33-34]. Når engelen som har oppstandelsens nøkler, blåser i sin basun, vil de spesielle gmnnleggende partikler som utgjorde vårt legeme her, hvis vi gjør ære på dem, selv om de ligger i havets dyp og selv om en partikkel er i nord, en annen i syd, en i øst og en annen i vest, bringes sammen igjen på et øyeblikk, og vår ånd vil ta det i besittelse. Da skal vi være beredt til å bo sammen med Faderen og Sønnen, og vi kan aldri bli beredt til å bo sammen med dem før da. Når ånden forlater legemet, bor den ikke sammen med Faderen og Sønnen, men bor i åndeverdenen, der det er et sted beredt for den. De som gjør ære på sitt tabernakel, og elsker og tror på den Herre Jesus Kristus, må avlegge denne dødelighet, ellers kan de ikke ikles udødelighet. Dette legeme må forvandles, ellers kan det ikke beredes til å bo i Faderens herlighet (DBY, 372).

Når legemet og ånden skilles ved døden, hva skal vi da få først som forbindes med denne jord? Legemet. Det er det første jordiske som en hellig ånd ønsker å bli forenet med på den andre siden av graven. Først kommer vi i besittelse av legemet. [En rettskaffen mann eller kvinnes] ånd har overvunnet legemet, og legemet blir på alle måter underlagt det guddommelige prinsipp som Gud har plantet i mennesket. Ånden i det er ren og hellig og går ren og hellig tilbake til Gud, bor i åndeverdenen ren og hellig, og etter en stund vil den få anledning til å komme og ta legemet tilbake. [Jesus Kristus], som har oppstandelsens nøkler fordi han tidligere har gjennomgått denne ildprøven, vil bli delegert vårt legemes oppstandelse, og vår ånd vil være der og være beredt til å gå inn i [vårt] legeme. Da, når vi er beredt til å motta vålt legeme, blir det det første av jordisk opprinnelse som viser menneskets guddommelige egenskaper. Kun legemet dør. Ånden ser fremover (DBY, 373).

Vi er her under de omstendigheter at vi begraver våre døde etter prestedømmets orden. Men noen av våre brødre dør på havet. De kan ikke begraves på en kirkegård, men blir sydd inn i lerret og kastet i havet, og to minutter senere er de kanskje i buken på en hai, men disse personene vil komme frem i oppstandelsen og motta all den herlighet som de er verd, og bli ikledd all skjønnhet som oppstandne hellige får, like meget som om de var blitt lagt ned i en gull- eller sølvkiste og på et sted som er spesielt avsatt til å begrave døde (DBY, 373-74).

Intet menneske kan komme inn i det celestiale rike og bli kronet med celestial herlighet før det får sitt oppstandne legeme (DBY, 375).

De eneste virkelige rikdommer i vår eksistens er at du og jeg sikrer oss en hellig oppstandelse (DBY, 372).

Studieforslag

Jordisk lykke kan ikke sammenlignes med den «herligheten, gleden, freden og lykken den sjelen har» som forlater jordelivet i rettferdig fred

• På hvilken måte kan vi, selv om det er smertefullt å skilles fra våre kjære, glede oss og finne trøst i deres død?

• Hvilket råd ga president Young med hensyn til vår prøvestand i jordelivet? Han forkynte også at vi skulle leve slik at «hellige vesener med fornøyelse kan granske» vår karakter. Hvordan kan vi sikre oss at dommens dag vil bli en gledelig tid for oss?

Ved døden skilles ånden fra legemet, legemet går tilbake til jorden og ånden går inn i åndeverdenen

• Hvorfor er døden en del av «livets gang»?

• Hva forkynte president Young om legemet straks ånden har forlatt det?

Jesus Kristus er oppstandelsens førstegrøde

• Hva gjorde Jesus i stand til å oppstå?

• Hva lærer Kristi oppstandelse oss om oppstandne vesener? Hvordan blir vårt legeme forandret når vi oppstår?

Vår trofasthet kan forberede oss til en strålende oppstandelse, gjenforeningen av legemet og ånden

• Hvordan sier president Young at oppstandelsen vil foregå? (Se også Alma 11:43, Filipperbrevet 3:21.)

• Hva vil det si å gjøre ære på vårt tabernakel?

• Hvorfor er det å få «en hellig oppstandelse» de «eneste virkelige rikdommer i vår eksistens»?

Før den oppstandne Jesus Kristus for opp til sin Fader, viste han seg for Maria.

Døden var en stadig tilstedeværende realitet for de hellige som dro over slettene, som vist på dette bildet.