Føl Herrens kjærlighet
Om jeg kunne få ett ønske oppfylt for enhver kvinne i denne kirken, skulle det være at de må føle Herrens kjærlighet i sitt liv.
Brødre og søstre, det er et ordtak som lyder: ”Vil du utvikle deg, så ta imot anledningen til å gjøre noe utover ditt ordinære selv.” Og jeg er sikker på at jeg kommer til å utvikle meg. Jeg vil uttrykke vår takk til søster Smoot, søster Dew og søster Jensen for den store tjeneste de har ydet oss alle som medlemmer av Kirken. Jeg vil takke mine rådgivere, Kathy og Anne, for deres villighet til å tjene. Disse kvinnene har tro.
Jeg føler stor takknemlighet for min mor og far i dag, for den lærdom de ga meg, for deres kjærlighet, for at de lærte meg å arbeide. Jeg kan arbeide. Jeg er takknemlig for min mann. Jim er en god ledsager. Jeg elsker ham, og jeg er takknemlig for den støtte han gir meg. Han er en mann med integritet. Jeg er takknemlig for sønnene våre og deres hustruer, som har hjulpet dem til å bli bedre menn. Jeg er takknemlig for våre barnebarn. En kveld kjørte vi hjem til en av våre sønner for å fortelle ham om dette kallet. De hadde lagt barna. Jeg sa til Brett og Angie: ”Jeg har blitt kalt som Hjelpeforeningens generalpresident.” Brett sa: ”Du? President for Hjelpeforeningen i hele Kirken?” Er ikke barn herlige? Han satte ord på det jeg har følt de siste ukene.
I går da vi kom hjem, hadde jeg fått en faks fra vår sønn David og hans hustru, Jennifer, i Belgia. David skrev: ”Mor, jeg vet at du kan klare det. Du husker det kanskje ikke, men du pleide å ha et skriftsted på kjøleskapet som lød: ’Men jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren’ (Josva 24:15).” Han sa: ”Jeg var mye ut og inn i det kjøleskapet, og jeg visste at du og far mente det.” Jeg er så takknemlig for våre barn.
Jeg er takknemlig for kvinner i Kirken som har veiledet meg, som har elsket meg, som har undervist meg, som har trodd på meg. Jeg er takknemlig for misjonærene i England London syd misjon, for deres godhet og for hvordan de holder sine pakter. Jeg er takknemlig for de britiske hellige som elsket meg og hjalp meg til å være en del av det fantastiske landet.
Brødre og søstre, jeg vet ikke hvorfor jeg ble kalt, men jeg vet at jeg ble kalt. Jeg vil love at dere skal ha min kjærlighet og min støtte, og jeg ber dere være tålmodige mens jeg lærer.
Jeg oppfordrer Kirkens unge voksne kvinner, hvor dere enn er, å se til Hjelpeforeningen og vite at dere trengs der, at vi elsker dere, at vi sammen kan ha en flott tid. Kom og vær sammen med oss.
Wallace Stegner skrev om de siste-dagers-hellige: ”Deres kvinner var utrolige.”1 Og det er de også i dag! Jeg vet at Herren elsker Kirkens kvinner. Hvis jeg kunne få ett ønske oppfylt for enhver kvinne i denne kirken, skulle det være at de må føle Herrens kjærlighet i sitt liv. Jeg har følt Herrens kjærlighet i mitt liv, og jeg er så takknemlig for det. Jeg er takknemlig for den fred jeg har følt.
Jeg vitner om min Frelser Jesus Kristus. Jeg vet at han lever. Jeg har følt hans kjærlighet. Jeg har følt hans tilgivelse. Jeg tenker på en misjonærsøster da hun skulle reise hjem fra misjon. I sitt siste vitnesbyrd sa hun: ”Jeg kom på misjon for å la min himmelske Fader vite at jeg elsket ham, for å uttrykke takk til ham og for å betale ham tilbake.” Og hun fortsatte: ”Jeg reiser hjem med større gjeld til ham enn da jeg kom.”
Jeg vitner om den kraft Guds profet, Gordon B. Hinckley, har, og jeg er takknemlig for ham og hans kjærlighet og for alle profeter som har hatt tiltro til meg. Jeg vitner om disse ting i Jesu Kristi navn, amen.