Kjærlighetens språk
Alle barn trenger regelmessige rapporter som bekrefter: ”Du er kjent. Du er verdsatt. Du har muligheter. Du er god.”
Da jeg var ung mor, tok min mann og jeg med oss fem barn under åtte år til Syd-Amerika for å bo der. Selv om ingen av oss kunne språket, var det seksåringen min som hadde vanskeligst for å lære et nytt språk. Vi bestemte oss for å la henne gå i førskolen sammen med fireåringer, selv om hun skulle ha begynt i første klasse. Vi håpet at det ville være mindre skremmende for henne å omgås yngre barn og at det skulle gjøre det lettere for henne å kommunisere på portugisisk.
Men det min datter opplevde, var at hun var like fremmed for barna som de var for henne. Hver dag var en kamp, og jeg hadde vondt av henne hver morgen når jeg fulgte henne til skolen og så ventet på at hun skulle komme tilbake, motløs, etter endt dag.
En dag var noen barn spesielt slemme mot henne. Noen kastet til og med steiner på henne, hundset henne og lo uforskammet av henne i friminuttene. Hun ble redd og såret og ville ikke gå inn igjen til klassen. Hun ble sittende alene på lekeplassen da den tømtes, og husket hva vi hadde lært henne om ensomhet. Hun husket at vår himmelske Fader alltid er nær sine barn, og at hun kunne snakke til ham når som helst, ikke bare før sengetid. Han ville forstå hennes hjertes språk. I et hjørne av lekeplassen bøyde hun hodet og holdt bønn. Hun visste ikke hva hun skulle be om, så hun ba om at hennes far og mor kunne være hos henne og beskytte henne. Da hun gikk tilbake til klasserommet, kom hun til å minnes en Primær-sang.
Så ofte jeg vandrer i marken den grønne
og plukker små blomster i skog og på hei.
Jeg plukker av marken små blåveis så skjønne.
Å, mor, hvor hver blomst kan meg minne om deg.
(”Så ofte jeg vandrer”, Barnas sangbok, s. 109.)
Da hun åpnet øynene, så hun en liten blomst som vokste mellom sprekkene i sementen. Hun plukket den og la den i lommen. Hennes problemer med de andre barna forsvant ikke, men hun gikk tilbake til skolen og følte at hennes foreldre var hos henne.
I likhet med min seks år gamle datter har vi alle følt oss fortapt eller bortkommen i et fremmed land. Kanskje ditt fremmede land besto i å lære algebraens eller kjemiens språk. Kanskje du syntes du hadde kommet til en fremmed kyst da du sluttet deg til Kirken, selv om det var i ditt eget land. Sett deg i en ny konvertitts sted. Ord som kall, presiderende biskopsråd og selv generalautoritet trenger forklaring.
Hva med våre misjonærer som har forstått og tatt imot Den hellige ånds meddelelser om at Kirken er sann, men så står overfor den utfordring å lære både evangeliet og et fremmed språk på samme tid? Jeg forundres når jeg tenker på deres mot.
Vårt liv er fullt av frustrasjon i forbindelse med å lære et fremmed språk. Men det er ett språk som er universelt. Men ”mor, hvor hver blomst kan meg minne om deg” gikk rett til hjertet hos en liten pike. En Primær-sang og en markblomst var det kjente språket i en bønn som ble besvart.
Da Jesus hadde undervist en tid ved templet i Bountiful, skjønte han at folket ikke hadde forstått alt han sa. Han ba dem gå hjem og grunne og be sammen med sine familier og forberede seg til at han skulle komme neste dag.
Men ”han kastet et blikk på forsamlingen igjen, og se, de gråt og så stadig på ham som om de ville be ham være hos dem litt lenger”.
Da tok han ”deres små barn, en for en, og velsignet dem …
Og han talte til forsamlingen og sa til dem: Se eders små!
Og idet de så seg om, … så de engler stige ned fra himmelen, likesom omgitt av ild, og de omringet de små, … og englene betjente dem” (3. Nephi 17:5, 21, 23–24).
Å ”omringe” med vårt vitnesbyrds ild er et språk vi alle må lære å tale og forstå.
Det første alle barn i verden som går i Primær, lærer, er ”Jeg er Guds kjære barn”. Allerede 18 måneder gamle barn kan peke på seg selv mens de gjør denne fingerleken:
Vår himmelske Fader kjenner meg og vet hvor jeg liker å gå.
Han vet navnet mitt og hvor jeg bor.
Jeg vet han elsker meg nå.
(”Vår himmelske Fader kjenner meg”, Primær 1: Jeg er et Guds barn [1994], s. 2.)
Da jeg underviste i sjette klasse for mange år siden, ble en 14 år gammel gutt kledd som et gjengmedlem fulgt inn i mitt klasserom. Han var to år eldre og fire år større enn de andre 30 elevene. Jeg oppdaget fort at Brian ikke kunne lese, ikke hadde gått regelmessig på skolen og hadde bodd hos forskjellige formyndere i mange byer.
Det nærmet seg tiden for skussmål, og jeg kom til skolen på fridagen min for å gjøre rapporteringen ferdig og fylle ut karakterkortene. Da jeg kom inn i klasserommet for å hente papirene, så jeg at Brian forårsaket bråk i klassen. Jeg foreslo for min takknemlige medlærer at jeg kunne ta Brian med meg. Med noen lesebøker med mange bilder beregnet på førsteklassinger gikk vi til biblioteket mens vi snakket litt fotball underveis.
Vi slo oss ned ved et bord hvor jeg fylte ut karakterkortene. Jeg spurte om han noen gang hadde fått et slikt kort.
Han ristet på hodet og sa: ”Nei.” Jeg spurte om han hadde lyst på et kort.
Han så rett på meg: ”Bare hvis det sto at jeg var en grei gutt.”
Jeg laget et spesielt kort til ham hvor jeg trakk frem hans sterke sider. Jeg skrev hans fulle navn på det og at han hadde evne til å inkludere alle og få folk til å le. Jeg nevnte spesielt hans kjærlighet til idrett. Det var ikke et tradisjonelt karakterkort, men det så ut til å glede ham. Ikke så lenge etterpå forsvant Brian fra skolen vår, og det siste jeg hørte om ham, var at han bodde i en annen delstat. Jeg håpet at han hadde kortet mitt, der det sto at han var en grei gutt, med seg i lommen hvor han enn var.
En dag vil vi alle få et endelig vitnemål. Kanskje vi vil bli bedømt etter hvor godt vi har rapportert andres godhet. Alle barn trenger regelmessige rapporter som bekrefter: ”Du er kjent. Du er verdsatt. Du har muligheter. Du er god.”
Jeg elsker historier om pionerbarna. Vi hører alltid om deres foreldre som gikk til Saltsjødalen. Men hør teksten i en Primær-sang:
Når jeg tenker på pionerer,
tenker jeg på tapre kvinner og menn.
Jeg liker å minnes at også barn kom,
jeg ville gjerne ha vært barn med dem.
(”Whenever I Think about Pioneers”, Children’s Songbook, s. 222.)
Susan Madsen forteller historien om Agnes Caldwell i Willies håndkjerrekompani. De kom ut for fryktelig uvær og led veldig på grunn av sult og kulde. Unnsetningsvogner kom for å gi dem mat og tepper, men det var ikke nok vogner til alle menneskene. Selv etter at redningstroppen hadde funnet dem, måtte de fleste traske videre mange kilometer for å komme i sikkerhet i dalen.
Lille ni år gamle Agnes var for trett til å gå lenger. En kjørekar la merke til at hun gikk inn for å holde følge med vognen, og spurte om hun ville sitte på en stund. Hun forteller selv hva som så hendte:
”Dermed lente han seg ut, tok hånden min, smattet til hesten for å få meg til å løpe med ben som … ikke kunne løpe mer. Videre bar det, for meg virket det som mange kilometer. Tankene jeg gjorde meg akkurat da, var at han var det slemmeste menneske som noen gang hadde levd eller som jeg hadde hørt om … Akkurat da jeg følte at jeg ikke klarte mer, stoppet han [og trakk meg opp i vognen]. Han tok et teppe og pakket meg inn … varmt og behagelig. Her fikk jeg tid til å skifte mening, noe jeg ganske visst gjorde. Jeg visste utmerket godt at ved å gjøre det han gjorde, sparte han meg for forfrysninger da han tok meg opp i vognen.” (I Walked To Zion, [1994], s. 59.)
Mannen som kjørte denne unnsetningsvognen, fikk den lille piken til å løpe så langt og så fort hun kunne for å få blodomløpet i gang i de kalde føttene og leggene. Han reddet bena og kanskje livet hennes ved å la henne hjelpe seg selv.
Våre barn i dag har reiser som er like fryktelige og harde som utvandringen vestover. De møter enhver tenkelig vanskelighet underveis. Vi må styrke deres rygger så de kan bære byrdene og deres ben så de kan danse under stjernehimmelen. Noen ganger må vi løpe for å holde følge med våre barns tro.
En annen gang i 3. Nephi da Kristus velsignet disiplene, ”smilte [han] til dem og hans ansikts lys skinte på dem” (3. Nephi 19:25).
Et smilende ansikt forteller at du er god. Barn prøver å være som Jesus. De ønsker å ligne en som smiler. De ønsker å være hos en som er glad sammen med dem.
President Hinckley har sagt: ”Barn trenger sollys. De trenger lykke. De trenger kjærlighet og oppdragelse.” (”Redd barna”, Lys over Norge, jan. 1995, s. 57.)
Dette skulle være språket når vi underviser våre barn i evangeliet. Uansett hva som er ditt morsmål, så lær å undervise og tale på språket i oppriktige bønner og et gledesfylt vitnesbyrd, slik at engler, jordiske og himmelske, kan omringe og betjene oss. Vi trenger veiledere i evangeliet som taler det språk som ros og vennskap har. Vi trenger å gi regelmessige åndelige vitnemål som bekrefter at vi er gode i hverandres øyne. Det er en velsignelse å la barn løpe så fort de kan av egne krefter, så de kan bygge opp styrke til sine egne vitnesbyrd, og vi skulle smile til dem og hylle dem inn i vår kjærlighets teppe gjennom hele den lange reisen i kjærlighetens universelle språk.
Jeg takker for den store velsignelse å ”se [våre] små”. Jeg liker å minnes at også barn kommer, i Jesu Kristi navn, amen.